Her er ingen ting løst

Om kvelden 23. mars i fjor begynte jeg å skrive krigsdagbok. I dag skal jeg avslutte den. Forhåpentligvis går det ikke mange år før det siste skuddet blir avfyrt og de mektige utbringer skål for nye samarbeidsprosjekter. Når krigen er slutt i befolkningens hoder, er mer uvisst. Den som har betalt mest, husker vanligvis lengst.

KRIGENS GRUNNLAG var den dype moderniseringskrisen som skulle føre eks-Jugoslavia inn i det moderne samfunn. Den økonomiske krisen i begynnelsen av 80-tallet, med demonstrasjonene i Kosovo i 1981, den stadig skarpere kampen om stadig knappere ressurser, satte fart i den negative utviklingen. De nye maktsultne politikerne som kom til i midten av åttiåra bidro med sitt. Det var mye de kunne bruke i denne kampen, og de valgte nasjonalisme som det mest effektive middel. De oppildnende og tiltalende frasene om serbere som vinner i krig, men taper i fred, den tusenårige kroatiske kulturen, den liberale muslimske ånden, den spesielle albanske snille nasjonalismen, det slovenske mellomeuropasinnet, var skalkeskjul for et helt banalt pengebegjær. Krigen var bare et gedigent plyndringstokt mot andres og egen befolkning.

DEN BEGYNTE I SLOVENIA i 1991 og utviklet seg gjennom forskjellige faser og med tyngdepunktet som forflyttet seg. Og ennå er den ikke over: Borgerkrig kan bryte ut i Serbia og Montenegro, UCK provoserer i grensetraktene mellom Kosovo og indre Serbia, fortsetter sin krig mot ikke-albanere og moderate albanere i Kosovo og er nær en væpnet konflikt med KFOR. Ekstreme albanske ledere fra Albania, Kosovo og Makedonia snakker om albanernes naturlige grenser og viser kart over Stor-Albania som omfatter det sørlige Serbia, Kosovo, Sør-Montenegro, Vest-Makedonia og deler av Nord-Hellas. Våpenindustrien, krigsprofitørene og sensasjonsjegerne har nok å glede seg til. Men om krigen fortsetter, avhenger ikke mer av de lokale krigsherrene; nå er Nato på plass med bakkestyrker overalt unntatt i indre Serbia og Montenegro, og kan bestemme.

KRIGEN OM KOSOVO var bare en del av dette forløpet. Da Nato-landenes ambassader ble stengt 24. mars 1999 og antallet nordiske journalister som ville snakke med meg økte betraktelig, var det klart at krigen kakket på døra også hos oss. Eller rettere sagt: Kakket på takene, ettersom den kom ovenfra. Noe etter klokka fem om ettermiddagen falt de første Nato-bombene. 78 dager seinere smalt den siste.

Etter ett år med brutal borgerkrig mellom jugoslaviske politistyrker og UCK i den sentrale delen av Kosovo, var mange på flukt fra kampsonene, men etter Milosevic-Holbrook-avtalen begynte de å vende hjem. Istedenfor å bidra til freden, lot OSSE-observatørene UCK innta deres stillinger. Samtidig ble disse sambandsenheter for Nato. Det var ille for de interne flyktningene, men det var ingen humanitær katastrofe; den begynte først etter at bombene begynte å falle. Hensynet til Nato-flygernes sikkerhet resulterte i krig mot sivilbefolkningen. Det var dennes moral som skulle knekkes, ikke det jugoslaviske forsvarets. Mens jugoslaviske styrker tok dem som var for hånden da den store fienden var utenfor rekkevidde: den albanske sivilbefolkningen.

SÅ GIKK DET som det måtte: Små og store løgner fra alle kanter var det minste problemet. Det ble løyet atskillig om bombemålene, om bruk av uranbomber og -granater, om det jugoslaviske forsvarets tap, om den albanske befolkningens tap. Sannheten blir alltid krigens første offer. At vår egen regjering har ført oss ut i krig og elendighet og løy så det suste, er vi vant til fra før. At FN og OSSE er satt på sidelinja, at intervensjonen var i strid med folkeretten, at Natos formålsparagraf er endret uten den minste offentlige diskusjon, at regjeringer i atskillige Nato-land har unngått parlamentarisk debatt om krigen, er mye verre. Men det angår ikke oss her, det er noe som skjer langt over hodene våre.

Det verste er at ingen problemer er løst. Det skal helst forties.

Det er bare UCK og den albanske mafiaen som har seiret i denne krigen. De kontrollerer nå halvparten av all narkotikahandel i Europa. Og vestlige politikere må jevnlig minne dem om at jakten på ikke-albanere i Nasjonalparken Kosovo er forbudt i fredningstida, som varer til valgene i USA er over. Noe ekstremistene i UCK ikke begriper, for nå er Kosovo deres, og det gjenstår bare å frigjøre Kosovska Mitrovica og stoppe kjeften på moderate albanere (de går nå med politieskorte i sitt eget land hvis de da ikke allerede er drept). Så kan Nato pakke og reise hjem. Kaos og lovløshet i Kosovo passer UCK utmerket. Natos omfortolkning av FN-resolusjon 1244 gjorde at de ikke ble avvæpnet, bare omdirigert til de mono-etniske Kosovo-beskyttelsesstyrker. Og det ser ikke ut som om det bekymrer noen: Det er blitt lovet 6000 politifolk, det er kommet 2500, og de største Nato-landene forsøker å holde antall soldater under det som er nødvendig (unntatt i Bondsteel-basen).

At Milosevic sitter tryggere enn noensinne, at situasjonen i Serbia er verre enn noen gang tidligere, at vi økonomisk sett er på vei mot 1993 da inflasjonen var fire prosent i timen, er neppe nødvendig å nevne. I går kveld skrev jeg to anbefalelsesbrev for unge forskere som utvandrer. Våre beste studenter er i utlandet, våre dårligste sitter i regjeringen. Det koster 1500 dollar å bli løst fra jugoslavisk statsborgerskap, men bare 1000 å få det; politikere vet godt hva som er mest aktuelt og lønnsomt. Statsborgeren her er statens eiendom og forbruksvare, mens staten er makthavernes eiendom. Apati, redsel og likegyldighet er blitt en del av oss, uansett etnisk bakgrunn. Det unormale har lenge vært det normale.

Visste de i Nato, visste Vollebæk og OSSE at det skulle gå slik? Var en militær storbase i Kosovo det egentlige målet? Var det hele bare en god øvelse for Nato, som William Cohen sa en gang? Var våpenindustriens interesser den drivende kraft? Eller var det bare vanlig dumhet? Jeg vet ikke svaret. Politiske, økonomiske og militære interesser skal en aldri se bort fra. Men også dumhet har vist seg som en mektig historisk drivkraft.

VOLLEBÆK HANDLET etter Charlie Brown-prinsippet: «There doesn't exist any so big problem that you can't run away from it. »

Det har mang en politiker nå lært seg. Men problemene er stadig vekk der de var. Man stenger ikke mørket ute ved å slokke lyset.

Når jeg leser opp denne teksten for en venn, spør han om jeg ikke er redd for ikke å få pass til å reise ut og visum til å reise inn.

Et norsk ordtak sier at en ikke skal gjøre seg til bikkje for et beins skyld. Sjøl om man tvinges til å leve et bikkjeliv.

P.S.: Min kone oppsummerer året slik: 24. mars 1999 var det forjævlig her i landet, og man fryktet bombing. 24. mars 2000 er tilstanden mye verre, og man frykter borgerkrig. Hvor har vi vært?

Ingen steder.

Hva har vi utrettet? Ingenting.

d.s.

Ljubisa Rajic er professor i nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Beograd. Medlem i Det norske Videnskaps-Akademi.