Her er låtene de spiller oftest

Sier utvalget noe om hvordan de vil bli husket?

Allerede under turnéåpningen på bondelandet i Werchter utenfor Brussel 5. juni ble det observert tydelige alderdomstegn, småstein, rusk og rufs i Rolling Stones-maskineriet. Den slags fordomsfulle innvendinger ble grundig tilbakevist så seint som på den hypnotiserende, inspirerte 2003-turneen (som dessverre aldri kom til Norge). I år kan Keith Richards finne det for godt å rusle bak til Lisa Fischer og de andre koristene – som han gjorde under «Can’t You Hear Me Knocking» i Werchter – og glemme å komme tilbake for låtas avsluttende gitaroppgaver.

Derimot gjør en imponerende hardtarbeidende Mick Jagger en heltemodig innsats for å holde Stones-fortet oppe. Denne innsatsen, kombinert med et håndplukket låtutvalg, er det som gjør Stones anno 2007 til noe annet enn en pensjonisttur med bra lydanlegg.

MAN SKAL VÆRE forsiktig med å overvurdere testamentverdien av Den Siste Turneen for et av rockhistoriens aller viktigste band. I disse kanontider er det likevel fristende å lese The Rolling Stones-repertoaret som Mick Jagger og Keith Richards’ egen revisjon av over 40 års virksomhet.

Det skal med en gang legges til at en settliste – som i Stones’ tilfelle alltid settes opp av Mick Jagger, den justeres gjerne i forhold til hans vokale dagsform – må ta mange hensyn. Den må ikke skuffe den gjennomsnittlige publikummer ved å utelate de aller mest opplagte låtene. Men den må også by den omreisende menigheten av tilbedende «Stones-er-en-livsstil»-fanatikere – en høyst fascinerende subkultur, for øvrig – på overraskelser, sjeldenheter og ønskelåter.

Konserten skal dessuten henge på greip rent dramaturgisk, og til slutt stå igjen som et kondensert speilbilde av Rolling Stones-katalogen. Alle må kunne være enige om at det har vært en fin kveld.

STONES HAR ALLEREDE dokumentert «A Bigger Bang»-turneen, som henter sitt navn fra 2005-albumet ved samme navn, på en nylig utgitt, monstrøs 7 timer lang DVD-utgivelse – «The Biggest Bang». Den vektlegger i hovedsak den rekordstore konserten på Copacabana-stranden i Rio de Janeiro, hvor mellom én og to millioner mennesker møtte opp.

Det er også den mest inntektsbringende turneen i verden de siste åra – Hydro-opsjonene framstår til sammenlikning som en sjuårings lommepenger – med en omsetning på svimlende 2,6 milliarder kroner, eller 437 millioner dollar (talt opp før sommerens europaturné). Det er med andre ord ingenting å si på rekordkåtheten der i gården, de gamle gubbene vil sette sine spor så lenge de orker å være på veien.

Er de redd for tomheten etterpå? Trenger de pengene? Er berømmelsen et av mange stimuli de ikke klarer å slutte med? Kan de ikke leve uten oppmerksomheten, begjæret og glansen fra sitt eget rockhistoriske gull? Eller vil de rett og slett bare sette sine spor en aller siste gang, sette noen nesten-uslåelige rekorder som oppkomlinger som U2 kan strebe etter, vise verden hvor rockmagien kommer fra, hvem som fant den opp, at lageret ikke er tømt, og forsøksvis gjenskape denne magien for stadig nye generasjoner?

ER DET SISTE TURNÈ? Det spekuleres i om sommerens turné blir den siste for rockeveteranene Rolling Stones. Foto: SCANPIX
ER DET SISTE TURNÈ? Det spekuleres i om sommerens turné blir den siste for rockeveteranene Rolling Stones. Foto: SCANPIX Vis mer

STONES-KATALOGEN er for lengst grovkanonisert i fem kategorier. Tidlig Stones varer fram til 1968, og dekker perioden fra de innledende blues- og r&b-coverlåtene og fram til og med det ikke spesielt vellykkede psykedeliaalbumet «Their Satanic Majesties Request».


Klassisk Stones
begynner med «Jumpin’ Jack Flash»-singelen i 1968 og varer fram til 1972 («Exile On Main Street»). Hva du kaller epoken fra «Goats Head Soup» (1973) og fram til «Some Girls» fra 1978 er litt avhengig av hvor raus du er med hensyn til stilforvirringen (både disco og punk testes med vekslende hell) og det ujevne låtmaterialet som preger denne perioden. Stones selv har en brukbar samleplate med den talende tittelen «Sucking In The Seventies». Det som allment regnes som bandets siste virkelig gode plate er uansett «Some Girls» fra 1978.

Den siste skillestreken er det naturlig å sette mellom 80-talls-Stones (fra «Emotional Rescue», 1980 til og med «Steel Wheels», 1989) og Comeback-Stones, representert ved de tre platene «Voodoo Lounge» (1994), «Bridges To Babylon» (1997) og «A Bigger Bang» (2005), alle mottatt med varierende grad av øyeblikkets eufori blant forvirrede kritikere – skal vi anmelde skiva eller skal vi anmelde bandets karriere?

MAGIEN I ÅRETS Stones-utgave ligger nesten like mye i hva de spiller som hvordan de spiller det, og det er kanskje den største attraksjonen ved Stones anno 2007. De har spilt 49 forskjellige låter siden Brussel-konserten 5. juni.

Av de 26 låtene som er spilt fem ganger eller mer i løpet av de 23 konsertene, er 20 av dem hentet fra Stones-katalogen i åra 1964 til 1978. I tillegg har James Brown-låta «I’ll Go Crazy» (åpningslåta på legendariske «Live at the Apollo» fra 1963) vært mer eller mindre fast innslag.

Fem låter er spilt på samtlige 23 konserter – den faste åpningslåta «Start Me Up» («Tattoo You», 1971), «Tumbling Dice» («Exile On Main Street», 1972), «Brown Sugar» («Sticky Fingers», 1971) og de to klassiske singlene «(I Can’t Get No) Satisfaction» (1967) og «Jumpin’ Jack Flash» (1968).

«Let It Bleed»-albumet fra 1969 er det mest populære i Rolling Stones-repertoaret så langt, representert med sju låter, åtte hvis vi tar med «Country Honk»s singelsøster «Honky Tonk Women» fra samme år, som også er fast inventar på settlista. I praksis er hele albumet blitt spilt, bortsett fra én låt. Et mer overraskende trekk er kanskje en stadig tilbakevending til materialet fra «Some Girls» fra 1978, med «Miss You» på a-lista, og fire andre låter som er blitt slengt inn som overraskelser på enkeltkvelder.

Omgangen med den nyere produksjonen synes mer pliktskyldig. Ingen låter er så langt spilt fra «Bridges To Babylon»-plata. Keith Richards har snøvlet seg gjennom «Slipping Away» fra «Steel Wheels» et par ganger i starten av turneen, mens «Dirty Work» fra 1986 (relativt ny, er jo bare 21 år siden den kom) heller ikke er representert på turneen så langt.

Én låt hver fra «Voodoo Lounge» («You Got Me Rocking») og «A Bigger Bang» («Rough Justice») er derimot blant de tjue mest spilte låtene, og det er vel akkurat så mye «nytt Stones» et gjennomsnittsmenneske kan tåle.

HVA BLIR SÅ Mick og Keiths kanonkonklusjon? Det følgende er basert på harde, matematiske settlistefakta hentet fra fansiden It\'s Only Rock \'n Roll.

Tidenes Topp 3 Stones-album: «Let It Bleed», «Exile On Main Street» og «Sticky Fingers».

Tidenes Topp 5 Stones-låter: «Satisfaction», «Jumpin’ Jack Flash», «Brown Sugar», «Tumbling Dice» og «Start Me Up».

Tidenes dårligste Stones-album: «Bridges To Babylon» (1997) og «Dirty Work» (1986).

Tidenes viktigste Stones-tiår: 1970-tallet (18 låter herfra, mot 17 totalt fra 60-tallet).

Tidenes minst viktige Stones-tiår: 1990-tallet (bare representert ved to «Voodoo Lounge»-låter). Plater Stones oppvurderer: «Some Girls» (1978) og Tattoo You (1981).

Plate Stones nedvurderer: «Beggars Banquet» (1968).

Mest overraskende låtutelatelse: «Gimme Shelter» – faktisk den eneste låta fra «Let It Bleed» som ennå ikke er spilt. Kom igjen, ’a!

Mest overraskende låtinkludering: «Shattered» fra «Some Girls» ble spilt på åpningskonserten i Werchter. Den er knapt blitt spilt live før og aldri siden. Et lysende eksempel på at Stones kan være attraktive og by på a-ha-opplevelser i 2007.

Selv om det ærlig talt låt som et takras.