Her er Motowns ukjente stjerner

De skapte «The Motown Sound» for The Supremes, The Four Tops, Stevie Wonder, Marvin Gaye og resten av Tamla Motowns stjernegalleri, men The Funk Brothers har alltid stått i skyggen. Nå kommer filmen om dem, med et lydspor som fikk Grammy på søndag.

SOM I «Buena Vista Social Club» handler det om godt voksne gutter. Men i den allerede prisbelønte dokumentarfilmen «Standing In The Shadows of Motown» er pittoreske Havana byttet ut med et vintertrist Detroit, og pulsen er en annen. Mindre boblende multirytmer, mer backbeat, mye mer business. Velkommen til historien om the Funk Brothers, de navn- og ansiktsløse musikerne som spilte inn flere singlelistetopper enn The Beatles, Elvis Presley, The Rolling Stones og The Beach Boys til sammen.

TITTELEN ER ET bittersøtt ordspill på The Four Tops' «Standing In The Shadows of Love», en av de utallige hitsinglene som strømmet ut fra Berry Gordy jr.s Motown-selskap mellom starten i Detroit 1960 og flyttingen til Los Angeles og big showbiz i 1972. I skyggen av stjerner som The Supremes, The Four Tops, Martha & The Vandellas, The Temptations, The Miracles, Diana Ross, Smokey Robinson, Stevie Wonder og Marvin Gaye skapte et knippe musikere «the Motown sound». Det skjedde til alle døgnets tider i et trangt kjellerstudio, døpt «the snake pit» (slangegrava) av musikerne. Ofte fikk de bare et akkordskjema og beskjed om å spille x antall takter. Hvem som seinere skulle legge på sangen, fikk de ikke vite.

BERRY GORDY JR. giftet seg etter hvert med en av sine største stjerner, Diana Ross, og drev Motown som en ren slagerfabrikk fra hovedkvarteret «Hitsville, USA». Midt på 60-tallet var Motown den eneste tunge amerikanske motvekten mot «the English invasion», og The Beatles, særlig John Lennon, var store nok til å gi Motown kreditt for viktige impulser. (The Beatles spilte inn flere Motown-hits som «Twist and Shout», «Please Mr. Postman», «Money» og «You Really Got A Hold On Me».)

Tamla Motown ble både et varemerke for moderne, svart popmusikk, og et eksempel på en svart forretningssuksess. Gordy jr. kjørte bevisst fram artistene og låtskriverteamet Holland-Dozier-Holland, i hype'n, men de musikerne som skapte noen av popmusikkens mest klassiske strofer, som introene på «I Heard It Through The Grapevine» og «Reach Out, I'll Be There» forble ukjente.

MED UNNTAK av pianisten Earl van Dyke, som hadde sin egen «act», og den revolusjonerende, men psykisk ustabile bassisten James Jamerson, som kom til å påvirke en hel generasjon el-bassister «enten de visste det eller ei», nådde ingen av The Funk Brothers' ry ut over Detroits jazz- og bluesklubber, der de spilte jevnlig for å overleve økonomisk. I filmen møter vi de gjenlevende, og historien de forteller, bak latteren, anekdotene og ikke minst musikken - de spiller fortsatt som guder - er betagende, vond og vakker. Som musikere med bakgrunn i jazz, blues, gospel og rhythm & blues var de i stand til å legge ut det swingende, funky pop-kompet som gjorde Motown-musikken så spesiell, og i filmen kommer vi tett på dem, der de forklarer og demonstrerer de musikalske «hemmelighetene».

INGEN AV DE store Motown-stjernene fra 60-tallet opptrer i filmen, som får norsk kinopremiere i fem byer 11. april (fredag før palmesøndag). Men musikken - klassikerne - er der, konsertspilt av The Funk Brothers og helhjertet sunget av Ben Harper, Joan Osborne, Chaka Khan, en vanvittig utspjåket Bootsy Collins, Meshell Ndegeocello og Gerald Levert. Respekten lyser av de unge artistene der de nærmer seg skattkista slik en studentroer ville nærmet seg Osebergskipet, vitende at han skulle ro det sammen med originalmannskapet. «Standing In The Shadows of Motown» har sine magiske konsertøyeblikk, og reaksjonene fra veteranene viser at de er fornøyd med nykommerne - og glade for endelig å få litt kreditt og sine 15 minutter i rampelyset.

BUENA MOTOWN SOCIAL CLUB: Filmen «Standing In The Shadows of Motown» trekker Motowns gamle studiohelter ut av stjerneskyggen. Veteranene Joe Hunter (f.v.), Eddie Willis og Joe Messina har fortsatt grepet.