Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Her er musikken vi elsket i år

Albumene som gjorde størst inntrykk på våre anmeldere i 2014.

STOR FAVORITT: Det var et svært godt år for Sturgill Simpson. Den 36 år gamle alternativcountry-artisten topper to av Dagbladetanmeldernes liste over sine favoritter. Foto: AP
STOR FAVORITT: Det var et svært godt år for Sturgill Simpson. Den 36 år gamle alternativcountry-artisten topper to av Dagbladetanmeldernes liste over sine favoritter. Foto: AP Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon


Jonas Pettersen

jpe@dagbladet.no

1. The Hotelier «Home, Like Noplace Is There»
Vær så god, her er ett stykk utrevet menneskehjerte servert på et sølvfat.

2. The Afghan Whigs «Do to the Beast»
Et sexy beist.

3. Swans «To Be Kind»
Når du stirrer lenge ned i avgrunnen, vil Michael Gira stirre tilbake. Dette er selve crescendoet i hans 35 år lange karriere.

4. Sturgill Simpson «Metamodern Sounds In Country Music»
Det ser ut til å ha blitt en slags regel for tida at de beste countryskivene skal gis ut av tørrlagte alkoholikere, jamfør Jason Isbell i fjor og Sturgill Simpson i år.

5. Taylor Swift «1989»
Ifølge gode, men ubekreftede rykter handler den neste låta hennes om meg.

6. The War On Drugs «Lost In the Dream»
Er det John Fogerty? Don Henley? Bruce Springsteen? Nei, det er Adam Granduciel som lager sedat heartland rock for den hvite middelklassen.

7. Sun Kil Moon «Benji»
Mark Kozelek er bransjens beste dokumentarist. «Benji» er en liten bunke postkort i svart-hvitt fra livene til menneskene rundt ham.

8. Future «Honest»
Miksteipen «Monster» er høstens internasjonale «Styggen på ryggen», men «Honest» er nok rapperens jevneste utgivelse i år.

9. Highasakite «Silent Treatment»
Highasakites lite tacovennlige tekstunivers har likevel sneket seg inn som akkompagnement til det norske folks fredagskos.

10. Hurula «Vi ër människorna våra föräladrar varnade oss för»
Det finnes en egen post på det svenske statsbudsjettet som finansierer arven etter Broder Daniel.

Sven Ove Bakke
sob@dagbladet.no

1. Sturgill Simpson «Metamodern Sounds in Country Music»
En countryklassisist på syre eller noe. Myke Glen Campbell-fakter avløses av skarp honkytonk som sklir over i Muscle Shoals-groove som siden snurrer innom twangy 1968-Byrds og feit sørstatsrock.

2. Ariel Pink «Pom Pom»
Føles som om cirka hundre små fragmenter som blafrer forbi, alle nasket rundt omkring i en meget rikholdig platesamling.

3. The War On Drugs «Lost In The Dream»
Springsteensk poprock med trommemaskin, smånarkotiske shoegazefakter og lite dagslys, vanskelig å motstå.

4. In The Country & Frida Ånnevik «Skogens sang»
Regjeringsskifte og Sigbjørn Johnsen ute - det kan bli litt lite Hans Børli i norsk offentlighet nå. Men jazztrio pluss Hedmarks visedronning gjør sitt for han som var mye mer enn bare skogens dikter.

5. Sun Kil Moon «Benji»
Mark Kozelek er en av rockens kuleste/kjipeste karakterer, men han er en fabelaktig og konsistent låtskriver, og her tangeres mange av toppene fra Red House Painters-tida.

6. Robert Plant «Lullaby and... The Ceaseless Roar»
Ikke så farlig med Led Zeppelin-gjenforening når Plants plater på egenhånd er så lidenskapelig gode.

7. Jenny Lewis «The Voyager»
Sammenbrudd, samlivsbrudd og søvnproblemer. Da går du til Ryan Adams for å lage en skinnende fin popplate.

8. Ida Jenshus «Let It Go»
Atmosfærisk auteur-country der Jenshus bytter ut Gram Parsons med Daniel Lanois på sitt Emmylou Harris-alter.

9. Kaja Gunnufsen «Faen ta»
Årets plateomslag. Årets albumtittel. Og bak dette: En poetisk oneliner-fest, hashtag-vennlig poesi, pen pop og velformulert kritikk av det overflatiske Instagram-samfunnet.

10. Diverse artister «Look Again to the Wind: Johnny Cash's Bitter Tears Revisited»
Hvilket album er nærmest å være en ny Gillian Welch/Dave Rawlings-skive i år? Denne - med et klimprende stjernelag som hyller Johnny Cash' ikoniske 1964-album.


Sigrid Hvidsten

shv@dagbladet.no

1. War on Drugs «Lost in The Dream»
Det er den der «Thunder Road»-følelsen, den der «Backstreets»-følelsen, den der Bruce Springsteen-følelsen man får når rock på gitarmagisk vis klarer å være både euforisk og hjerteskjærende samtidig. Et tegn på at jeg begynner å bli ei gammal røy? Helt sikkert!

2. Moodymann «Moodymann»
En deilig, deilig tjukk saus av house/funk/soul/jazz og alt det der. Har aldri gått meg vill i Detroit en sommerdag, men innbiller meg at det er omtrent sånn: Et frodig, farlig og fantastisk villniss.

3. Ariel Pink «Pom Pom»
I Ariel Pinks totalt uforutsigbare og psykedeliske låtskriverunivers vet man aldri hvor gitarriffet kommer til å ta deg, men det er alltid, uten unntak, et sted der skjønnheten ligger i bunn. Og humoren, ikke minst.

5. Angel Olsen «Burn Your Fire For No Witness»
Jeg blir alltid småsur når jeg hører på Olsens nakne og intense råfolk. Men det er den gode surheten, den faen ta-surheten, den som får meg til å ta grep og føle på ting jeg ellers ikke tør å føle på.

6. Røyksopp & Robyn:
«Do it again» Og plutselig har man bare sittet der i timevis, fortapt i utenomjordisk, suggererende og fantastisk fengende panskandinavisk synthpop.

7. Caribou «Our Love»
Passe sytete og vindskeiv elektro-r&b.

8. Arca «Xen»
Sabla skummelt og skingrende fra den 24 år gamledance-avantgardisten/produsent-wunderkinden Alejandro «Arca» Ghersi, som i år også produserte FKA Twigs «LP1». Beviset på at lyden av knusende glass kan være fantastisk vakkert.

9. Future «Honest»
Skamløsheten. Ærligheten. Bassen.

10. Teyana Taylor «VII»
Av og til trenger man bare litt hjertevarmende og god gammeldags klisjé-r&b.

Torgrim Øyre
torgrim.oyre@dagbladet.no

1. Highasakite «Silent Treatment»
Totalt sansebombardement. Hinsides vakkert, urovekkende, mørkt og lyst  - alt på en og samme tid. Highasakite skriver låter store som fjell, samtidig som de tillegger dem en sårbar kvalitet. Dualiteten i Ingrid Helene Håviks mørke tekster og de fortryllende vakre melodiene gir et spenningsforhold det dirrer av.

2. Behemoth «The Satanist»
Bandets vokalist, Nergal, kjempet mot livstruende kreft og vant. Den seieren har bidratt til Behemoths sterkeste plater på mange år. Låtmessig er det mer tilbake til det skarpskårne og primitive utgangspunktet og det er en nerve og en inderlighet her som virkelig brer om seg.

3. Mastodon «Once More 'Round the Sun»
Det er fortsatt prog i det Mastodon bedriver, men desto mer rock. Noen er kanskje skuffet over at de mer intrikate sakene er borte, men så lenge de leverer såpass godt låthåndverk som her, er det lite å grine på nesen over.

4. Emilie Nicolas «Like I'm a Warrior»
«Like I'm a Warrior» er et usedvanlig modnet og helstøpt debutalbum som balanserer kunst og kommers på utsøkt vis. Det musikalske hjertet hennes banker for både jazz og mørk pop-melankoli.  

5. Primordial «Where Greater Men Have Fallen»
Irene fortsetter ufortrødent sin ferd gjennom krigshistorien. Folk, black og heavy metal i en episk røre.

6. Lykke Li «I Never Learn»
Heldigvis for Lykke Li så har hun en låtskriverpenn som kan bære et helt album proppet med hjertesmerte uten at det blir en pine å henge med. Hun lar de små nyansene gjøre den store forskjellen.

7. Royal Blood «Royal Blood»
Låter som The Black Keys møter Black Sabbath. Når man kan pumpe ut muskuløse groover og i tillegg til å kunne skrive styggfengende refrenglinjer, ja da skulle man tåle vekten av hype-monsteret.

8. Røyksopp «The Inevitable End»
Røyksopps monumentale svanesang er en kronglete og mørk ferd fra Kraftwerks strenge elektronika til sjelfull og lavmælt house.

9. OnklP & De Fjerne Slektningene «Slekta»
Alle låtene har sitt eget musikalske ankerfeste, men sklir allikevel sømløst og naturlig over i hverandre enten det er gammelskole-hip hop, ska, blues eller rock som ligger i bunn.

10. Execration «Morbid Dimensions»
Noe av det beste den norske metal-undergrunnen har å by på om dagen. Kast Black Sabbath, Autopsy, 80-talls Darkthrone og gammel Death i cocktail-shakeren, og du sitter igjen med et temmelig heftig brygg.  


Mathias Rødahl

mathias@kingsize.no

1. FKA Twigs «LP1»
Tahliah tok det slitsomt pretensiøse ut av hipster-R&Ben, og framprovoserte både tårer og elskov i dette sjeldent vakre krysingspunktet mellom Aaliyah og Poritshead.

2. Store P «Regnmannen»
Etter et par år med Steve Janowski-aktig hyllest fra et samlet, norsk anmelderkorps, slapp A-Lagets mesterhjerne til slutt et debutalbum så bra at store deler av landets ledende rappere ikke forstod bæret.

3. YG «My Krazy Life»
Rapåret 2014 tilhørte utvilsomt Los Angeles, og ingen reppet englenes by mer gatenostalgisk enn DJ Mustard og YG på sistnevntes filmatiske debutalbum.

4. DJ Quik «The Midnight Life»
Den «mest komplette artisten i USA» sørger stadig for å dempe tapet av Dr. Dre sitt evigutsatte «Detox»-album, og sikret oss neste sommers bilstereomusikk allerede i oktober.  

5. Flying Lotus «You're Dead!»
Utstyrt med hiphop-beats, frijazz, elektronika og en fantastisk gjesteopptreden signert Kendrick Lamar, beskrev Los Angeles-produsenten døden og dens mysterier omtrent uten å bruke et eneste ord.

6. Future «Honest»
AutoTune-prinsen fra Atlanta strippet ned, sank dypt inn i mørket, og leverte den gjennomførte fullengderen vi har ventet på siden «Tony Montana».

7. ScHoolboy Q «Oxymoron»
To år etter at labelkompis Kendrick Lamar tok over rapgamet, var det nå ScHoolboy Qs tur til å glede rapfansen med sin eksperimentelle blanding av sørstats-808, retrofisert New York-hiphop og Soul Assassins-skumle beats.

8. Elisabeth Carew «Thirst»
Oslo-sangerinnen har lenge befunnet seg i «lovende»-kategorien, men blomstret endelig som vokalist på denne imponerende rekken av Thomas Eriksen-produserte godlåter. Lett en av årets mest undervurderte, norske utgivelser.

9. Trey Songz «Trigga»
Med et år preget av skuffende mediokre R&B-album, tok Tremaine som vanlig ansvaret med et knippe babymakers verdig terningkast 5 og repeat på både klubbgulv og soverom.

10. Freddie Gibbs & Madlib «Piñata»
Samarbeidet mellom beat-geniet fra Oxnard og Indiana-thugen Gibbs ble akkurat så fortreffelig som forventet, og slo til og med Run The Jewels? strålende andrealbum ut av undertegnedes favorittliste.

 
Øyvind Rønning
oro@dagbladet.no

1. Rosanne Cash «The River & The Thread»
Årets beste plate kom allerede i januar. Rosanne gjenfinner røttene på første album med nytt materiale på åtte år. Hver låt er som en novelle skåret ut i tre, med en håndverkers finfølelse.

2. Robert Plant «Lullaby and...The Ceaseless Roar»
Verdensmusikk, rock og blues smelter sammen i Plants nye band The Sensational Space Shifters, der Juldeh Camara og Justin Adams er viktige støttespillere. Vestlig musikk og østlig mystikk møter den afrikanske urmusikken.

3. Robert Ellis «The Lights From The Chemical Plant»
Så befriende å høre en særpreget countryartist. Texaneren mikser tradisjonell honky tonk og country med folk - med en dasj jazz og rock. Flott solokonsert i Vigelandsparken i sommer også!

4. Ida Jenshus «Let It Go EP»
Den kalles en ep, men er et fullgodt album. Her melder Ida Jenshus overgang til alternativ country og rock. Produsent Kåre Vestrheim tar henne med på en musikalsk reise hun neppe kommer hjem fra.

5. John Fullbright «Songs»
«What?s so bad about happy?» spør Fullbright. Fantastisk låtskriver, sanger, gitarist og pianist som med beskjedne virkemidler skaper tidløs pop og americana — eller bare klassisk amerikansk musikk. Konserten på Café Mono sitter i enda.

6. Violet Road «Back To The Roadshow»
Brødrene fra Kåfjord finsliper popformen og har begått sitt beste og jevneste album: 11 lette og superfengende folkpoplåter og en bølgeskulpende ballade. En musikalsk lykkepille.

7. Blake Mills «Heigh Ho»
Sanger, gitarist og låtskriver med en stor fot i country, americana og folk og én i rocken. Og Fiona Apple på to spor!

8. Loudon Wainwright III «Haven't Got The Blues (Yet)»
Rufus og Martha har kanskje et større publikum, men pappa Loudon er og blir den beste tekstforfatteren, satirikeren - og trubaduren - i bransjen.

9. Phone Joan «Turning Pages»
Oslo-bandet vender noen nye sider i boka og framstår enda tettere og tøffere. Produsent Vance Powell forløser potensialet, og resultatet er herlig unorsk, rufsete, slepen, intens og messende bluesrock som borer seg fast.

10. Erlend Ropstad «Her om natta»
Nå på morsmålet - og for en lykke! Rocka, rått, rufsete og usminka framstår Ropstad som en norsk Jack White. Rock i vegg-til-vegg-format.


Fredrik Wandrup

fwa@dagbladet.no

1. Sturgill Simpson «Metamodern Sounds in Country Music»
«Det er fortsatt enormt med rom i countrymusikken for nye oppdagelser», har denne 36-åringen fra Kentucky uttalt. Det demonstrerer han på denne nyskapende skiva, både musikalsk og poetisk. Årets store oppdagelse for denne anmelderen.

2. Dave & Phil Alvin «Common Ground»
Blues-brødre fra Los Angeles hyller Big Bill Broonzy; en fabelaktige oppvisning i teknikk og følelser. En oppvisning i historiefortelling i bluesformat.

3. Keith Jarrett og Charlie Haden «Last Dance»
En rørende plate, med tanke på at den ble Charlie Hadens siste. Standardlåter, framført med kjærlighet av to av jazzens ypperste mestre.

4. Leif Ove Andsnes «The Beethoven Journey»
Norges fremste klassiske pianist nytolker en av de største melankolikerne i bransjen. Tre plater i en boks, fem pianokonserter på strak arm, pluss en korallfantasi.

5. Torgeir Waldemar «Torgeir Waldemar»
For et debutalbum! Enkelt, men aldri banalt. Fylt med musikalsk personlighet. Store rom, samtidig som det lyder nakent og nedstrippet.

6. Bap Kennedy «Let's Start Again»
Bap Kennedy fra Belfast cruiser gjennom americana-sjangrer på lavt gir; rockabilly, western swing, mariachi. Låtskriverkunst av første klasse, uten jåleri.

7. Leonard Cohen «Popular Problems»
Makeløs blanding av fortelling, selvironi, erkjennelse, spørsmål, kjærlighetserklæringer, religiøse lignelser, moderne myter, katastrofer. Vismannen i sin hule, med et kor av sildrende nymfestemmer dansende rundt sin bekmørke røst.

8. Harry Dean Stanton «Partly Fiction»
Kultskuespilleren synger avmålt og tilbakelent, en vis mann, i kraft av få ord og et sterkt ansikt, akkurat som en J.J. Cale, en Chet Baker eller en Olav H. Hauge.

9. Disaster in the Universe «Coconut Message»
Forførende toner, låter du bestiller i strandbaren, sammen med en høy drink, så kan du bruke tida under stråtaket til å gruble over universet, ledsaget av den finurlige, drømmeaktige, undrende poesien.

10. OqueStrada «Atlantic Beat - Mas in Portugal»
Plata er tilegnet fadodronningen Amália Rodrigues, musikeren António Variações og dikteren Fernando Pessoa. Intim, elegant atmosfære, med den strålende historiefortelleren Marta i sentrum. Liv og død, dikt og skjønnhet.

LISTETOPP: Torgrim Øyre likte Highasakite aller best i 2014.
LISTETOPP: Torgrim Øyre likte Highasakite aller best i 2014. Vis mer
LISTETOPP: The Hotelier er Jonas Pettersens favoritt fra 2014.
LISTETOPP: The Hotelier er Jonas Pettersens favoritt fra 2014. Vis mer
LISTETOPP: FKA Twigs topper Mathias Rødahls 2014-liste.
LISTETOPP: FKA Twigs topper Mathias Rødahls 2014-liste. Vis mer
LISTETOPP: Rosanne Cash topper Øyvind Rønnings liste.
LISTETOPP: Rosanne Cash topper Øyvind Rønnings liste. Vis mer
LISTETOPP: Sigrid Hvidsten likte The War on Drugs aller best i år.
LISTETOPP: Sigrid Hvidsten likte The War on Drugs aller best i år. Vis mer
LISTETOPP (x2): Sturgill Simpson nådde helt til topps både hos Fredrik Wandrup og Sven Ove Bakke.
LISTETOPP (x2): Sturgill Simpson nådde helt til topps både hos Fredrik Wandrup og Sven Ove Bakke. Vis mer

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!