FNs KLIMASJEF: Klima- og miljøminister Tine Sundtoft og utenriksminister Børge Brende møtte FNs miljøsjef Christiana Figueres i Oslo for to uker siden. I slutten av måneden møtes de igjen i Paris. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix.
FNs KLIMASJEF: Klima- og miljøminister Tine Sundtoft og utenriksminister Børge Brende møtte FNs miljøsjef Christiana Figueres i Oslo for to uker siden. I slutten av måneden møtes de igjen i Paris. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix.Vis mer

Her er Norge i klimatrøbbel

Hogst i regnskogsatsingen, oljeboring i Arktis, utslippsvekst og uklare mål.

Kommentar

Norge er på mange måter bra på klima. Vi var tidlig ute med å anerkjenne problemet. Våre politikere jobber for sterke internasjonale avtaler og setter høye mål. Norge går i front med regnskogsatsinga, leder en elbilrevolusjon og bidrar med penger til klimatiltak i andre land.

Men grunnen til at klimaproblemet finnes, er at landene fortsetter å forurense og at økonomiske interesser, omstillingsangst, treghet og stillingskrig landene imellom hindrer rask handling. Norge har sin andel paradokser, utfordringer og ubesvarte spørsmål.

For det første: Tine Sundtoft kan måtte reise til klimatoppmøtet Paris med et kraftig hugg i selveste regnskogsatsingen, med mindre KrF og Venstre forhindrer det i budsjettforhandlingene. Fredag ble klart at regjeringen vil kutte bevilgningen med 380 millioner kroner. Det er dobbelt så mye som det nordmenn ga i årets TV-aksjon for regnskogen. Norges bidrag er fortsatt stort, men når vi merker presset, er vi ikke så generøse lenger. Alle må bidra, skriver Tine Sundtoft i en pressemelding. Det gjelder regnskogen også. Tror den at den bare kan stå der og gro?

Så må vi bore litt der vi veit det gjør vondt: Norge er et oljeland. Vi tjener penger på en hovedkilde til klimagassutslipp, utvinning og salg av fossilt brensel. Staten og kapitalen må gjerne si at vår olje og gass er bedre enn andres kull og at den vil være uunnværlig i tiår framover, men den utgjør fortsatt et klimaproblem. Utslippene fra produksjonen tilsvarer årlig en fjerdedel av de norske klimagassutslippene på noen-og-femti millioner tonn CO2. Forbrenningen av den bidrar til ti ganger så mye, på verdensbasis. Norge leder an når det gjelder boring i det sårbare nord. FNs klimasjef Christiana Figueres, som helst ikke uttaler seg om nasjonale anliggender, har svart klart nei på om det er rom for mer boring i Arktis innenfor målsetningen om maks to graders oppvarming av jordkloden. Likevel fortsetter regjeringen å dele ut lisenser og lar markedet avgjøre om det skal bores eller ei, slik tidligere regjeringer har gjort. Hva det blir til, er et spørsmål om oljepris.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det tredje: De norske klimagassutslippene går feil vei. I Kyoto-avtalen forpliktet Norge seg til å redusere klimagassutslippene med 30 prosent innen 2020, fra 1990-nivå. Det klarer vi nok, men ikke på den måten Stortinget har vedtatt at det skal skje. I følge klimaforlikene skal to tredjedeler av utslippskuttene skje i Norge. Det blir vanskelig å få til. Norge har ennå ikke klart å få utslippskurven til å knekke nedover. Det internasjonale målet må nås ved hjelp av kjøp av klimakvoter i utlandet. Både miljøopposisjonen og miljøorganisasjonene mener at Norge har mye å gå på når det gjelder å omstille Norge raskere, i dette budsjettet blant annet ved å skru opp avgiftene på forurensing.

For det fjerde: Det nye målet, 40 prosents reduksjon innen 2030 i fellesskap med EU, er godt, men uklart. Hvert EU-land vil få utdelt sitt nasjonale mål, som vil ligge et sted mellom 0 og 40 prosent kutt. Norge vil trolig bli tildelt et høyt mål, men hvor høyt, vet ingen. EU har bestemt seg for å holde EØS-landet Norge utenfor mens de fordeler sine mål i 2016-2017. Norge må vente. Dermed kan det ta år før den norske klimaforpliktelsen er utformet. De ulike sektorene som skal kutte sine utslipp, vet at regninga kommer, men ikke når og ikke hvor stor den blir. Det er nytt. Tidligere har Norge hatt kontroll på dette selv.

I FN-forhandlingene jobber Norge for å få langsiktighet, oppfølging og rapportering inn i Paris-avtalen, for å sikre at målene nås. Det er bra. Men det er et typisk trekk ved norsk klimapolitikk at kuttene skal gjøres et annet sted, av noen andre, en annen regjering, en gang i framtida. Det er viktig å støtte gode, effektive prosjekter i andre land og å sette langsiktige mål, men det å skyve tiltakene ut og fram, innebærer også usikkerhet.

Grunnen til at det er slik, er at det har vært dyrt for Norge å kutte. Det meste av energien som brukes innenlands er fornybar vannkraft. Vi er langt framme når det gjelder bruk av beste teknologi. Økonomien har vært, og er, oljeavhengig.

Nå er tidene i endring. I klimadepartementet tror man at lavere vekst kan føre til at Norge når utslippsmålene her hjemme. Men det er umulig å juble for arbeidsledighet. Målene må nås fordi vi lykkes i overgangen til en grønnere økonomi. Norge har gode muligheter, men dårlig tid.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook