Her er novellen

Her er den lett bearbeidede Hamsun-novellen forlagene refuserte.

Hamsun refusert!

Det hviler den dypeste fred over prærien. I mil utover er det ingen trær og ingen hus å se, bare hvete og grønt gress så vidt øyet kan nå. Langt, langt borte, som små fluer, sees hester og folk i arbeid, det er slåttekarene som sitter på bukken av maskinene sine og meier ned gress i furer. Den eneste lyden som høres er gresshoppenes skrik og når luftdraget bærer på kommer en sjelden gang en annen lyd for øret, den kneppende larmen av slåmaskiner nede i horisonten. Denne lyden høres av og til merkelig nær ut.

Stedet er Garysbone farm. En ligger aldeles alene i et vide Vesten, uten naboer, uten noen forbindelse med verden og det er flere dagsreiser til nærmeste lille prærieby. Husene ser på avstand ut som et par bittesmå skjær i det uoverskuelige hvetehavet. Farmen er ikke bebodd om vinteren; men ra våren av og til sein oktober er noen og sytti mann i arbeide med hveten. Det er tre mann på kjøkkenet, kokken og hans to medhjelpere og det er tyve esler på stallen foruten de mange hestene, men ingen kvinner, ikke en eneste kvinne er på Garysbone farm.

Sola gløder med 102 Fahrenheit, himmel og jord står og dirrer i denne heten og intet ordentlig vindupust svaler luften. Sola ser ut som et morass av ild.

Også hjemme ved husene er alt stille, men fra det store plankebekledde skuret som brukes som kjøkken og spisesal, hører man stemmer og skritt fra kokken og svennene hans som flyr svært travle omkring. De fyrer med gress i de svære komfyrene og røyken som velter opp av skorsteinen er blandet med gnister og flammer. Når maten blir ferdig bæres den ut i sinkbaljer og løftes opp på vogner. Så spennes eslene for og de tre mennene kjører ut på prærien med maten.

Kokken er en svær ire, førti år, gråhåret, med militært utseende. Han er halvnaken med åpen skjorte og brystkassa er som en møllestein. Han kalles Ara av alle og enhver fordi han ligner en papegøye i ansiktet. Ara har vært soldat nede ved et av fortene i Syden, han er litterær og kan lese. Derfor har han også ei visebok med seg på farmen i tillegg til en gammel utgave av ei avis. Disse klenodiene tillater han ikke noen av de andre folkene å røre, han har dme liggende på ei hylle i kjøkkenet for å ha em for hånden i sine ledige øyeblikk. Og han bruker dem svært ofte.

Men Peter, hans elendige landsmann som er nesten blind og bruker briller, har en gang tatt avisa for å lese i den. Det nyttet ikke å by Peter en vanlig bok hvis små bokstaver løp sammen i tåke for ham, derimot var det en sann fornøyelse å holde kokkens avis i hånden og dvele ved annonsenes store skrift. Men kokken savnet øyeblikkelig skatten sin, oppsøkte Peter i senga hans og rev avisen til seg. Så utspant det seg et heftig og morsomt munnhuggeri mellom disse to mennene.

Kokken kalte Peter en svarthjertet røver og horesønn. Han knipset fingrene sammen under hans nese og spurte om han noensinne hadde sett en soldat, om han viste hvordan et fort så ut. Ikke det, nei. Men da skulle han helst passe seg, for Guds skyld passe seg. Hold kjeft! Hva fortjente han pr. måned hadde han eiendommer i Washington og kalvet kua hans i går?

Peter svarte ikke på dette, men beskyldte kokken for å koke rå mat og servere brødpudding med fluer i.

Dra til helvete og ta avisen med deg! Han - Peter - var en rettskaffen mann, han ville lagt avisa tilbake på plass når han hadde studert den. Stå ikke der og spytt på gulvet, din skitne hund!

Pog Peters blinde øyne sto som to harde stålkuler i det harde ansiktet. Men fra en dagen av var et evig fiendskap mellom de to landsmennene...

Vognene med maten fordeler seg ut over prærien og bespiser hver sine femogtjue mann. Folkene kommer løpende fra alle kanter, river litt mat til seg og kaster seg under vognene og under eslene for å få litt skygge under måltidet. Etter ti minutters tid er maten inntatt, formannen sitter allerede i salen og kommanderer folkene til arbeidet igjen, og proviantvognene kjører tilbake til farmen. Men mens kokkens medhjelpere nå vasker og renser kopper og kar etter middagen sitter ara selv ute i skyggen bak huset og leser for tusende gang sine sanger og soldatviser fra den kjære boka som han hadde hatt med seg fra fortet i Syden. Og da er Ara soldat igjen.

Om kvelden når det allerede er skumt ruller syv høyvogner sakte hjem fra prærien med arbeidsstyrken. De fleste vasker hendene sine ute på gården før de går inn til kveldsmaten, noen kjemmer også håret sitt. Det er alle nasjoner og flere raser, det er yngre og eldre personer, innvandrere fra Europa og innfødte amerikanske landstrykere, alle sammen mer eller mindre rakkere og avsporede eksistenser.

De mer velhavende av banden går med revolver i baklomma. Maten inntas vanligvis i all hast uten at noen snakker noe særlig. De mange menneskene har respekt for formannen som spiser med dem og passer på ordenen. Og når måltidet er over begir folkene seg øyeblikkelig til ro...

Men nå skulle Peter vaske skjorta si. Den var blitt stiv av svette, den ganget ham om dagen når sola stekte over ryggen hans.

Kvelden var mørk og alle var gått til ro, det lød ennå bare en dempet passiar borte fra det store soveskuret før natta.

Peter gikk bort til kjøkkenveggen der det sto flere beholdere med regnvann. Det var kokkens vann, han samlet det omhyggelig under regnværsdagene fordi vannet på Garybony var for hardt og kalkholdig til å vaske i.

Peter tok den ene av vannbeholderne, tok skjorta av seg og begynte å gni den. Kvelden var stille og kald, han frøs veldig, men skjorta måtte renses og han plystret til og med litt for å stive seg opp.

Da åpner kokken plutselig kjøkkendøra. Han holder ei lampe i hånden og en bred stråle av lys faller på peter.

Aha, sa kokken og steg ut.

Han satte lampa ned på trappetrinnet, gikk inntil Peter og spurte:

Hvem har gitt deg det vannet?

Jeg tok de, svarte Peter.

Det er mitt vann, skrek Ara. Slaven din har tatt det, din løgner, tyv og horesønn

Peter svarte ikke noe til dette, han begynte bare igjen å gjenta beskyldningen om fluene i puddingen.

Støyen fra e to karene lokket til seg folkene fra soveskuret, de sto der i klynger og frøs og hørte me største interesse på ordvekslingen.

Ara skek mot dem:

Er det ikke storartet av denne smågrisen? Mitt eget vann!

Ta vannet ditt, sa Peter og tømte beholderen. Jeg har brukt det.

Kokken satte neven under øynene hans og spurte:

Ser du den?

Ja, svarte Peter.

Jeg skal la deg få smake denne

Hvis du tør.

Så lød med ett lyden av noen hurtige slag som ble gitt og betalt tilbake i samme stund. Tilskuerne utstøtte hyl på hyl som var uttrykk for deres deltagelse og trivsel.

Men Peter holdt ikke ut lenge. Den blinde irlenderen var desperat som en lemen, men var alt for kort i armene til å få utrettet noe videre med kokken. Til slutt ravet han sidelengs tre, fire skritt bort etter plassen og falt om.

Kokken vendte seg mot mengden:

Javel, der ligger han. La ham ligge, en soldat har felt ham.

Jeg tror han er død, sier en stemme.

Kokken trekker på skuldrene.

Veldig bra! Svarer han overmodig. G han føler seg som en stor og uovervinnelig seierherre foran folket, han kneiser med nakken og vil understreke sin betydning, han blir litterær.

Jeg gir ham djevelen sier han, la ham ligge. Er han amerikaneren Daniel Webster? Her kommer han og vil lære meg å koke pudding, jeg som har kokt mat for generaler! R han oberst over prærien, spør jeg

Rg alle måtte beundre Aras tale.

Da reiste Peter seg fra bakken igjen og sier like trasig:

Kam an, din reddhare!

Folket brøler av henrykkelse; men kokken smilte medlidende og svarte:

Tullball! Jeg kan like godt slåss med denne lampa.

Dermed tok han lampa og gikk langsomt og verdig inn.

Det ble mørkt på plassen og folk bega seg igjen tilbake til soveskuret. Peter tok opp skjorta si, vridde den omhyggelig og tok den på seg. Så slentret også han etter de andre for å finne sin briks og komme til ro.

Dagen etter lå Peter på kne i gresset ute prærien og smurte maskinen med olje. Sola var like streng i dag og øynene rant fulle av svette bak brillene. Plutselig rykker hestene et par skritt frem, hva de nå ble redde for eller om et insekt hadde stukket dem. Peter utstøter et skrik og hopper høyt opp fra bakken. Like etter begynner han å svinge sin venstre hånd i lufta og gå fram og tilbake med jagende skritt. En mann som kjører høyriva et stykke borte stanser hesten sin og spør:

Hva er i veienn?

Peter svarer:

Kom hit et lite øyeblikk og hjelp meg. Da mannen kommer viser Peter ham en bolig hånd og sier:

Jeg har fått en finger skåret av. Det skjedde nettopp nå. Let etter fingeren, jeg ser ikke.

Mannen leter etter fingeren og finner den i gresset. Det var to ledd av den. Det begynte allerede å visne og så ut som et lite lik.

Peter tar fingeren i hånda, sier gjenkjennende på den og bemerker:

Jo det er den. Vent litt, hold den et øyeblikk.

Peter trekker opp skjorta si fra buksa og river to strimler av den: men den ene forbinder han hånda si, i den andre vikler han den avskårne fingeren sin. Så takket han kameraten for hjelpen og setter seg igjen opp på maskina.

Han holdt ut nesten til kvelds. Da formannen fikk høre om hans ulykke skjelte han ham ut og sendte ham hjem til farmen med en gang.

Det første Peter gjorde var å gjemme den avskårne fingeren. Han hadde ikke sprit, han helte maskinolje i ei flaske, slapp fingeren ned i den og korket halsen godt til. Flaska la han under stråsekken i sengebrisken sin.

I en hel uke ble han liggende hjemme, han fikk heftige smerter i hånda og måtte ligge med den ganske stille natt og dag, det gikk ham til hodet, han fikk også feber i kroppen og han led og skjemtes. En uvirksomhet som denne hadde han aldri før vært ute for, ikke engang for noen år siden da mineskuddet gikk av og skadet øynene hans.

For å gjøre hans miserable stilling enda verre kom kokken ara selv med maten til senga hans hver dag og nyttet leiligheten til å tirre den sårede. De to fiendene fikk seg mang en god trette denne tida og det hendte mer enn en gang at Peter måtte vende seg mot veggen og bite tennene sammen i taushet fordi han var vanmektig overfor kjempen.

Imidlertid fortsatte de smertefulle døgnene å gå og komme igjen, gå og komme igjen med uutholdelig langsomhet. Så snart det var mulig, begynte Peter å sitte litt oppe i senga og under heten om dagen hadde han døra åpen til prærien og himmelen. Ofte satt han med åpen munn og lyttet etter lyden av slåmaskinene langt, langt borte og han snakket da høylydt til hestene sine som om han hadde dem foran seg.

Men den ondskapsfulle Ara, den lure ara kunne nå heller ikke la ham være i fred. Han kkom og slo igjen døra foran ham under påskudd av at det trakk, det trakk fryktelig og trekk måtte han ikke utsette seg selv for. Så tumlet peter ute av seg selv opp av senga og sendte en støvel eller krakk etter kokken og det var alltid hans hjertens mening å ville gjøre ham til krøpling på livstid. Men peter hade ikke lykken med seg, han så for dårlig til å kunne sikte og så traff han aldri.

Den syvende dagen hadde han erklært at han ville spise middag inne i kjøkkenet.. Kokken svarte at han absolutt ikke ville ha besøk av ham. Slik ble det. Peter måtte også i dag motta middagen på senga. Han satt der temmelig forlatt og vred seg av kjedsomhet. Nå visste han at kjøkkenet var tomt, kokken og hans svenner var ute på prærien med middagen, han hørte dem dra ut med sang og skrål for å hovere over den innesperrede.

Peter stiger ut av senga og vakler over til kjøkkenet. Han ser seg om, boka og avisa ligger på plassen sin, han griper den siste og vakler tilbake til soveskuret. Så tørker han brillene og begynner å lese de morsomme, store bokstavene i annonsene.

Det går en time, det går to - timene gikk så raskt nå. Peter hørte endelig at proviantvognene vendte tilbake og han hørte kokkens stemme som befalte undersåttene å vaske koppe og kar som vanlig.

Nå forsto Peter at avisa ville bli savnet, det var nettopp det øyeblikket da kokken gikk til biblioteket sitt. Han tenkte seg om et sekund og stakk avisa inn under stråmadrassen i sengebrisken. Litt etter tok han avisa raskt frem igjen og la den innn på huden. Aldri i livet om han ga den ra seg mer!

Det går ett minutt.

Da kommer tunge skritt bort til soveskuret og Peter ligger og stirrer i taket.

Ara trer inn.

Hvordan er et, har du avisa mi? spør han og stanser midt på gulvet.

Nei, svarer Peter.

Du har den hveser kokken og kommer nærmere.

Peter reiser seg opp.

Jeg har ikke din avis. Dra til helvete sier han rasende.

Men da kaster kokken den syke mannen ut på gulvet og beynner å lete i sengebrisken. Han vendte stråmadrassen og ristet det stakkars teppet flere ganger uten å finne det han søkte.

Du har den, fortsatte han å si. Og selv da måtte han gå sin vei og var kommet helt ut på gårdsplassen da han vendte seg om og gjentok:

Du har tatt den. Men vent, min gode venn

Da lo Peter velsignet godt og ondskapsfullt over den andre og sa:

Javel, jeg har tatt den. Jeg hadde bruk for en, ditt skitne svin.

Men da ble kokkens papegøyeansikt ganske blodrødt og det kom et illevarslende uttrykk i hans blikk. Han så tilbake på Peter og mumlet:

Bare vent.

Den neste dagen var det uvær, regn, voldsomme srømmer av vann slo mot husene som haglbyger og fylte kokkens vannbeholdere allerede tidlig om morgenen. Hele arbeidsstryken var i hus, noen lappet hvetesekkene til høsten, andre gjorde i stand verktøy og redskaper som var gått i stykker og slipte knivene på slåmaskinene.

Da middagsropet lød reiste Peter seg fra senga hvor han satt og ville følge de andre inn i spisesalen. Han ble imidlertid mottatt utefor døra av ara som bragte maten hans. Peter innvendte nå at han hadde bestemt seg for å spise sammen med de andre fra nå av, hånden hans var bedre og han hadde ikke feber lenger. Kokken svarte at ville han ikke ha den maten som ble brakt til ham, fikk han ingen. Han slengte blikkfatet i Peters sengebrisk og spurte:

Er det kanskje ikke bra nok for deg?

Peter gikk tilbake til senga og ga seg over. Det var best a han tok den maten han fikk.

Hva er det nå slags svinemat du har laget til i dag igjen? Knurret han bare og gikk i gang med fatet.

Kylling, svarte kokken. Og det skjøt et glimt ut fra øynene hans i det han snudde seg og gikk ut.

Kylling, mumlet Peter for seg selv og ransaket amten med sine blinde øyne. Det er det faen ikke, din løgner Men det er kjøtt og saus. Og han spiste av kjøttet.

Plutselig får han et stykke i munnen som han ikke forstår. Det lar seg ikke skjære i, et er et bein med seigt kjøtt på og når han gnager den ene siden tar han det ut av munnen og ser på det. Den hunden kan beholde beinet sitt selv, tenker han og går bort til døråpninga for å undersøke det enda nøyere. Han vender og dreier de flere ganger. Plutselig løper han tilbake til sengebriksen igjen og ser etter flasken med den avskårne fingeren i, - flaska er der men fingeren er borte,

Peter går over til spisesalen. Han stanser likbleik, med fortrukket ansikt innenfor døra og sier til kokken slik at alle kan høre:

Hør, Ara, er ikke dette fingeren min?

Dermed rekker han en gjenstand i været.

Kokken svarer ikke, men begynner å fnise borte ved bordet sitt.

Peter holder en annen gjenstand i været og sier:

Og Ara, er ikke dette neglen min som var på fingeren? Kjenner jeg den ikke igjen?

Nå ble alle mann ved bordene oppmerksomme på de underlige spørsmålene fra Peter og ser forbauset på ham.

Hva er i veien spør en.

Jeg fant min avskårne finger i maten, forklarte Peter. Han har kokt den, han ga meg fingeren i maten. Her er negle også.

Da brøt det plutselig ut et brøl av latter fra alle bordene og folkene skreik i munnen på hverandre:

Har han kokt den egen finger og gitt den til deg? Du har bitt i den, ser jeg, d har gnaget i deg den ene siden.

Jeg ser ikke så godt, svarte Peter. Jeg visste ikke...jeg trodde ikke..

Men så med ett tidde han, snur seg og går ut av døren igjen.

Formannen måtte bringe folk til ro i spisesalen. Han reiste seg, henvendte seg til kokken og sa:

Kokte du fingeren sammen med det andre kjøttet, Ara?

Nei, svarte ara. Gode gud, nei. Hva slags mann tar De meg for å være? Jeg kokte den spesielt, i en helt annen kasserolle.

Men historien med den kokte fingeren ble til slutt en uuttømmelig glede for banden hele ettermiddagen, man diskuterte og lo som gale av den, og kokken hadde en triumf som aldri før i livet sitt. Men Peter var forsvunnet.

Peter var gått ut på prærien. Uværet fortsatte og de fantes ikke skjul noen steder; men Peter vandret lenger og lenger ut over prærien. Han bar sin syke hånd i fatle og beskyttet den så god han kunne for regnet; ellers var han gjennomvåt fra øverst til nederst.

Han fortsetter å gå. Når det begynner å skumre stopper han, ser på uret sitt i skinnet av et lyn og går tilbake den samme vei han var kommet. Han går med tunge, sindige skritt gjennom hveten som om han har beregnet tiden og farten nøye. Ved åttetiden er han hjemme ved farmen igjen.

Det er nå aldeles mørkt. Han hører at folkene er inni i spisesalen til kvelds, og i det han kikke inn gjennom vinduet synes han å se kokken der og at han er i godt humør.

Han går bort fra huset, til stallen hvor han stiller seg i ly og stirrer inn i mørket. Gresshoppene tier, alt er stille, men regnet faller fremdeles og nå og da skjærer et svovelfarget lyn himmelen i to og sår ned langt ute på prærien.

Endelig hører han at folkene kommer fra aftensbordet og setter over til soveskuret bannende og stormløpende for ikke å bli våte. Peter venter ennå en times tid tålmodig og på stedet, så begir han seg bort mot kjøkkenet.

Det er ennå lys der inne, han ser en mann ved komfyren og han trer rolig inn.

God kveld, hilser han.

Kokken ser forbauset ut og sier til slutt:

Du kan ikke få noen mat i kveld.

Peter svarer:

Greit. Men gi meg litt såpe, ara. Jeg fikk ikke skjorta mi ren i går kveld, jeg må vaske den om igjen.

Ikke i mitt vann, sier kokken.

Jo, nettopp. Jeg har den her like rundt hjørnet.

Jeg fraråder deg det.

Får jeg såpe? Spør Peter.

Jeg skal gi de såpe, svarer koken. Ut med deg!

Og Peter går ut.

Han tar den ene av vannbeholderne, bærer den bort til hjørnet rett under kjøkkenvinduet og begynner å plaske voldsomt. Kokken hører det og kommer ut.

I dag er han stor og overlegen som aldri før og han går rett mot Peter med oppbrettede ermer, bestemt og sint.

Hva gjør du her? Spør han.

Ter varer:

Ingenting. Jeg vasker skjorten min.

I mitt vann?

Naturligvis.

Kokken kommer nærmere, bøyer seg over vannbeholderen for å kjenne den igjen og søker i vannet etter skjorta.

Da trekker Peter revolveren sin ut av bindet på den sårede hånden, setter den rett inn i øret på kokken og trykker av. Et lød et smell i den våte natta.

Da Peter langt ut på natta kom inn i soveskuret for å gå til ro våknet et par kamerater borte i køyene. De spurte hva han hadde gjort ute så lenge.

Peter svarte:

Ingenting. Jeg har forresten skutt Ara.

Kameratene heiste seg opp på albuene for å høre bedre.

Har du skutt ham?

Ja.

Det var som faen. Vor traff du ham?

I hodet. Jeg skjøt ham gjennom øret, oppover.

Det var som satan. Vor begravde du ham?

Best på prærien. Jeg la avisa mellom hendene hans.

Gjorde du det!

Så la kameratene seg ned igjen for å sove.

En stund etter spør den ene av dem:

Døde han straks?

Ja, svarte Peter, nesten straks. Kula gikk gjennom hjernen.

Ja, det er det beste skuddet, sier kameraten også. Går den gjennom hjernen så er det døden.

Å blir det rolig i skuret og alle sover.

Formannen måtte utnevne en ny kokk dagen etter, en av de gamle medhjelperne som nå ble chef og var inderlig lykkelig over mordet.

Alt går sin gang til høsten. Det ble ikke snakke særlig om Aras bortgang, en stakkars jævelen var død, han lå begravd i hvetelandet et sted de aksene var revet opp. Det var ikke mer å gjøre med det.

Da oktober måned kom dro Garybonys arbeidere ned til nærmeste by for å drikke avskjedsbegrene med hverandre og skilles. Alle var i bedre venner enn noensinne i dette øyeblikket og de omfavnet og trakterte hverandre av godt hjerte.

Hvor resier du hen, Peter?

Jeg reise litt lenger vest, svarer Peter. Til Wyoming, kanskje. Men il vinteren begynner jeg i tømmerskogene igjen.

Så treffes vi der. Farvel så lenge, Peter. God reise!

Og kameratene drar alle retninger ut i det store yankeelandet. Peter reiser til wyoming.

Og prærien ligger igjen som et endeløst hav der oktobersola skinner over med lange stråler som ser ut som syler.