Her er platene vi elsker i år

Dagbladets anmeldere byr på sine personlige 2012-favoritter.


Sven Ove Bakke
sob@dagbladet.no

1. Iris DeMent
«Sing The Delta»
Countrygospel for evigheten, fra en av de virkelige store sangerne og låtskriverne de siste tjue åra. Føltes som årtusenets beste comeback.

2. Tønes
«Sån av Salve»
Bygdemennene i Tønes' univers er noen av de mest innbitt ensomme skikkelsene norsk popkultur har klart å oppdrive de siste ti åra. Akkompagnementet er utsøkt countryrock og gnurete Jonathan Richman-fantasier.

3. Gary Clark Jr.
«Blak & Blu»
Utenfor-boksen-tenkende bluesvidunderbarn fra Austin. En Jimi Hendrix for Frank Ocean-generasjonen.

4. Bob Dylan
«Tempest»
Ikke den beste «nye» Dylan-plata slik mange skal ha det til, men masse å glede seg over. Som at den tilbød et par swingfrie, deilig løsslupne og helt alminnelig fine rocklåter.

5. Frank Ocean
«Channel Orange»
Tidløs samtidssoul av uangripelig merke, og kvaliteter i mange dimensjoner, for mange slags lyttere.

6. Susanne Sundfør
«The Silicone Veil»
Nye gisp-og-gåsehud-framkallende øyeblikk fra vår alles favoritt-dramaqueen.

7. Hellbillies
«Tretten»
Nasjonalskatt. Et slikt band som feirer 20-årsjubileum med å gi oss flere av sine beste låter og et av sine beste album.

8. First Aid Kit
«The Lion's Roar»
Stockholmssøstre med så vidunderlige sangferdigheter og så utsøkt sjangerforståelse at man noen ganger tar seg i å tenke at noen bare har funnet dem opp.

9. Melody's Echo Chamber
«Melody's Echo Chamber»
I år var det mange gode kandidater til plassen som årets indie/shoegaze/psykedelia/drømmepop-favoritt. Denne er så god som noen.

10. Jørn Åleskjær
«I'm So Glad I Spent This Day With You»
Hølands store sønner Jørn og Ole Johannes Åleskjær gjenforent med norsk rocks universalgeni Emil Nikolaisen for første gang gjennom mesteparten av et album siden The Loch Ness Mouses sju år gamle «11—22».


Sigrid Hvidsten

shv@dagbladet.no

1. Kendrick Lamar
«Good kid, m.A.A.D city»
Compton-gutten Kendrick Lamar har et rappoetisk talent så stort at han får trivielle hverdagshistorier til å bli gylne og hjerteskjærende epos. Vittig, vanskelig og viktig plate.

2. Kindness
«World, You Need A Change Of Mind»
Åttitallsnatta, nittitallsnatta, 2012-natta. Med sin vakre og funky hvitsoul har Kindness fusjonert nesten førti år med melankolsk klubbmusikk.

3. Dirty Projectors
«Swing Lo Magellan»
Klin kokos kunstindie som aldri blir forutsigbar.

4. Frank Ocean
«Channel Orange»
Vår generasjons Elton John skaper gåsehud hver gang.

5. Miguel
«Kaleidoscope Dream»
Visjonær pule-r&b.

6. Jessie Ware
«Devotion»
Sofistikert, tilbakeholden, elegant. Jessie Wares skulderputesoul er som å falle ned i en myk, men kjølig skai-sofa.

7. Saint Etienne
«Words and Music by Saint Etienne»
Gamle pophelter leverer danceinspirert metaplate om kjærlighet til musikken, livet og hverandre. What's not to love?

8. Grimes
«Visions»
Svevepop fra både dansbar og joggbar Indie-Enya.

9. How To Dress Well
«Total Loss»
Med sin spartanske og spøkelsesaktige r&b har minimalisten Tom Krell skapt flere låter som kan spilles i begravelsen min.

10. Twin Shadow
«Confess»
Dystervakker og skittenrealistisk åttitallsglam a la «The Outsiders» og «Rumble Fish»


Morten Rydland Høyning

mrh@dagbladet.no

1. Cloud Nothings
«Attack On Memory»
Full klaff på tredje forsøk. En herlig blanding av fuzza indie rock og støyende post hardcore. Sjarmerende desperat og herlig aggressivt.

2. Mark Lanegan Band
«Blues Funeral»
Dystert, forførende og variert solocomeback fra mørkemannen med stemmen som får Leonard Cohen til å framstå som et kastrert medlem av sølvguttene.

3. Gojira
«L'Enfant Sauvage»
Fransk riffeleganse. En herlig blanding av organisk og maskinell metal. Sannsynligvis det neste virkelig store metallbandet.

4. First Aid Kit
«The Lion's Roar»
De to unge søstrene fra Stockholm rendyrket sitt uttrykk og leverer skjør, harmonisk og vakker folkpop to år etter kultdebuten.

5. Nekromantheon
«Rise, Vulcan Spectre»
Årets beste fra moderlandet. Kolbotn-trioen har perfeksjonert sin energiske og søplete 80-tallsthrash uten at de framstår som daterte kopister.

6. Trash Talk
«119»
Favorittbandet til Frank Ocean treffer meg sterkere enn Channel Orange. De opprørske californiapunkerne leverer sitt mest varierte og beste album etter at de som første band utenfor familien signerte med Odd Future.

7. Witchcraft
«Legend»
Fem år etter den forbigåtte konserten på Kaos får retrosvenskene endelig et slags gjennombrudd. Mens alle ventet på den nye Graveyard var det deres kolleger som stakk av med oppmerksomheten.

8. Lakei
«Konspirasjoner»
Et positivt helvete av et album fra primitive og illsinte debutanter. Overraskende nok fra Bergen, men likevel antitesen til bergensbølgen.

9. Sweden
«Under The Sycamore Tree»
Årets fineste norske popalbum og lyden av sommeren 2012. Sykt catchy powerpoplåter med en anelse country.

10. Dr. John
«Locked Down»
Med Black Keys' Dan Auerbach som produsent ble den voodoo-inspirerte New Orleans-legenden revitalisert. Nå får 72-åringen ungdommen til å danse.


Jan Omdahl

jom@dagbladet.no

1. Frank Ocean
«Channel Orange»
Kaleidoskopisk mesterverk av episk, følsom og sjangeroverskridende r&b. California noir-lyrikk som går utenpå det meste.

2. Bill Fay
«Life is People»
Kultcrooner i sjeldent vellykket comeback. Storslagen, spirituell og melankolsk folkpop i den aller beste britiske låtskrivertradisjonen.

3. Neil Young & Crazy Horse
«Psychedelic Pill»
Hypnotisk og vakker fuzzfest, der Young driver intuitiv utforsking av overstyrt gitarlyd, bandekjemien i Crazy Horse og eget liv. En slags sonisk videreføring av årets selvbiografi.

4. Tame Impala
«Lonerism»
En bie i øret. Skranglete og intrikat psykedelisk progpop.

5. Saint Etienne
«Words and Music by Saint Etienne»
Moden utforsking av livslang kjærlighet til popen. Synthdrevet og sjelfullt, med skamløst nostalgiske referanser til det beste av britisk 80-tall.

6. Jack White
«Blunderbuss»
Primal og samtidig uhyre skolert leksjon i bluesrock fra det analoge og unektelig noe affekterte enmannskraftverket.

7. Arve Henriksen
«Solidification»
Gedigen, audiofil vinylutgivelse i begrenset oppslag. Nyutgivelse av Henriksens tre første album for Rune Grammofon, samt nye «Chron» som bare finnes her. Sjangerbendende, arktiske lydmalerier med jazz som ankerfeste.

8. Donald Fagen
«Sunken Condos»
Tilnærmet livsbejaende popfunk fra gammel sardoniker. Steely Dans vokalist og tangentmann leverer sitt mest oppstemte soloalbum siden «The Nightfly».

9. Susanne Sundfør
«The Silicone Veil»
Grandiose, keyboarddrevne popkonstruksjoner med intim nerve. Dramatisk på grensen til det absurde, sunget med en stemme du enten elsker eller ei.

10. Lindstrøm
«Smalhans»
Mindre heftig enn fjorårets «Six Cups of Rebel», men sammen med Todd Terjes «It's The Arps»-EP med hiten «Inspector Norse» gjorde denne 2012 til et meget godt år for kosmisk, norsk klubbmusikk.


Jonas Pettersen

jpe@dagbladet.no

1. Cloud Nothings
«Attack on Memory»
På «Attack on Memory» har den 20 år gamle Dylan Baldi fått i skoleoppgave å kanalisere sitt indre Wipers, The Wrens og Kurt Cobain. Utførelsen står til toppkarakter.

2. Goodspeed You! Black Emperor
«Allelujah! Don't Bend! Ascend!»
Hvis Richard Wagner var den klassiske musikkens rockestjerne, er Godspeed You! Black Emperor ambient-postrockens Richard Wagner.

3. How to Dress Well
«Total Loss»
Mens vi venter på at Justin Timberlake skal gjøre seg ferdig med å være «skuespiller». (Blunkesmilefjes.)

4. Twin Shadow
«Confess»
Jeg har en drøm om at «Lost Boys» spilles inn på nytt, bare for å få med disse låtene på lydsporet.

5. Neneh Cherry & The Thing
«The Cherry Thing»
Mats Gustafssons saksofonmagi gjør det lett å tilgi at Neneh Cherry sensurerer Iggys ikoniske «say do you feel it when you fuck me»-snerring på Stooges-coverlåta «Dirt».

6. Chromatics
«Kill for Love»
Jeg så flere med Ryan Gosling-kjørehansker da disse spilte på Øya i år.

7. Purity Ring
«Shrines»
Glem Grimes. Dette er den ultimate sukkersøt-kvinnevokal-over-vridde-R&B-beats-plata i år.

8. Titus Andronicus
«Local Business»
De tøffe kidsas Bruce Springsteen and the E Street Band. Og fremdeles et must for oss som synes Conor Oberst ble kjedelig da han slutta å være sint.

9. Bob Mould
«Silver Age»
Den tidligere Hüsker Dü- og Sugar-sjefen beviser hvorfor han er den originale foofighteren.

10. Father John Misty
«Fear Fun»
Alt ordna seg for den tidligere Fleet Foxes-trommisen da han klipte håret sitt og fikk seg en anstendig jobb. Hvis man med anstendig jobb mener at han har laga årets koseligste indiefolkalbum, altså.

Julia Pettersen
jup@dagbladet.no

1. Kindness
«World, You Need A Change of Mind»
Adam Bainbridge forvalter deler av arven etter Arthur Russell med en veltemperert intuitiv sans for sjangersjonglering, og sto for årets aller fineste låt med «House».

2. Frank Ocean
«Channel Orange»
Det startet i fjor, men det var dette som virkelig skulle bli Frank Ocean sitt år. Et komplisert indre blottlegges med både sårbarhet og styrke på en sjangeroverskridende triumf.

3. Twin Shadow
«Confess»
Springsteen, Morrissey og Cry Baby lurker i bakspeilet mens vinden rusker i newwavesveisen på motorsykkeltur med Twin Shadow langs De Knuste Hjerters Landevei. Reisen er et mål i seg selv..

4. Chromatics
«Kill For Love»
Portlandgjengen har råd til å være ambisiøse med sin fjerde fullengder, som fylles til alle kanter og rander av kjølig og saftig nu disco.

5. The Weeknd
«Trilogy»
Rusen etter en trippelshot syndige musikalske substanser har ennå ikke avtatt, tre mixtaper fra fjoråret er endelig samlet på et brett fra r&b-langeren The Weeknd.

6. Highasakite
«All That Floats Will Rain»
Hinsides strålende debut fra den norske trioen, en fullendt popopplevelse uten dødpunkter.

7. John Talabot
«Fin»
Et album som står like strekt i store hodetelefoner som på et duvende klubbgulv, vital electro med rolig puls og et stadig like spennende detaljmangfold.

8. Hanne Kolstø
«Flashblack»
Bredt stemningsregister og uanstrengt finesse fra Kolstø, som imponerer med en forseggjort artistisk selvfølgelighet.

9. Tame Impala
«Lonerism»
Melodisterke poplåter dynket i en psykedelisk gryte av ekko, synth og fuzz. Harmonisk og tidsriktig popbatikk med bred appell.

10. Lindstrøm
«Smalhans»
Ingen tegn til nedgangstider i synthgruvene hos discogullgutten Lindstrøm, «Smalhans» er herlig umiddelbar og lett framkommelig. En sikker vinner i festsesongen.

 
Øyvind Rønning
oro@dagbladet.no

1. Knut Reiersrud Band & Trondheimsolistene
«Infinite Gratitude»
Den musikalske gründeren — og gitaristen — får blues og klassisk til å smelte sammen i seks vakre musikkstykker med utgangspunkt i Schubert og Brahms. Årets crossover!

2. Mark Lanegan Band
«Blues Funeral»
Lanegan gjør ikke noe forsøk på å begrave bluesen, tvert imot skaper han sin egen sjanger — en rockinfisert blues som ikke kjenner noen grenser. Rått og brutalt.

3. The Avett Brothers
«The Carpenter»
Melodisk folkrock og -pop om livet og døden fra amerikansk trio med usedvanlig god låtteft, «snekret sammen» av mesterprodusent Rick Rubin.

4. Vidar Vang
«Sidewalk Silhouettes»
Originalt, lavmælt, stemningsmettet og atmosfærisk — et album du ikke blir ferdig med.

5. First Aid Kit
«The Lion's Roar»
Folkpop med harmonier bare to søstre fra Stockholm får til. Og for noen låter — toppet med «Emmylou»!

6. Impossible
«Close Relations»
Glimrende debut fra Oslo-band «raised with rock'n'roll». Har skapt sin egen sound med spor fra 80-tallets synthpop. Mektig og svevende.

7. Dr. John
«Locked Down»
Black Keys' Dan Auerbach revitaliserer den gamle voodoo-doktoren i gnistrende funk-blues-pakke. Lyden av hypnotisk New Orleans-groove anno 2012.

8. Rufus Wainwright
«Out Of The Game»
Når Rufus vender tilbake til popen, er det med orkestrert glam av ypperste merke — og gjester som Wilcos Nels Cline.

9. Loudon Wainwright III
«Older Than My Old Man Now»
Pappa Wainwright oppsummerer livet på et album der også barna Rufus, Martha, Lexie Kelly og Lucy — samt Dame Edna (!) — bidrar.

10. Kari Bremnes
«Og så kom resten av livet»
Midt i livet leverer Bremnes et nytt album med et delikat og smakfullt lydbilde og gode tekster. Mesterlig spilt og produsert.


Fredrik Wandrup

fwa@dagbladet.no

1. Farmers Market
«Slav to the Rhythm»
Progressive gærninger med saftig bruk av hammondorgel, fingerbrekkende akkordskift og gitarsoloer tunge nok til å løfte en flokk elefanter fra bakken. Det ville Østen er ikke som før.

2. Bob Dylan
«Tempest»
Tidenes musikalske historieforteller i storform. Fjerde album på rad der Dylan rydder unna all nonsens og vrir sin egen sjanger enda noen hakk. Røff, hardhendt rock'n'roll møter varsom poesi.

3. Iris DeMent
«Sing the Delta»
Dirrende, desperat, sjelfullt. DeMent trekker sangene sine ned fra scenen og ut i livet, hvor fortellingene utspiller seg. Hun fyller musikken med en tilkjempet form for sannhet.

4. Andre Williams & The Sadies
«Night and Day»
Suveren bluesveteran på med en gizzlyrøst pløyd opp av whisky & røyk og låter hentet fra et liv med kvinner og sheriffer, rasehatere og boms. Garasjerockbacking fra The Sadies.

5. Keith Jarrett
«Sleeper»
Årets skjulte skatt. Et opptak fra 1979 med kvartetten Jarrett, Garbarek, Jon Christensen og Palle Danielsson. Et strålende gjenhør,en hel konsert fra Tokyo, musikk som danser i sjel og sinn.

6. Bill Fay
«Life is People»
Årets comeback! Mesterlig sanger og låtskriver, som synger om en verden av ledd, om drømmer og utopier, om indre fred og ytre uro. En crooner, med kosmos som konsertsal.

7. Leonard Cohen
«Old Ideas»
Klassisk Cohen om dyd og synd, verdighet og skam, stolthet og lidelse. Om nedverdigende situasjoner, rollespill, opplevelsen av å bli forvandlet til noen man ikke ønsker å være.

8. Randi Tytingvåg
«Grounding»
Når skal denne formidable sangeren fra Stavanger få sitt gjennombrudd? Hennes fjerde album er en oppvisning i krysningen av jazz, pop og lounge, raffinert, smidig og innholdsrikt.

9. Sharon Van Etten
«Tramp»
Myteomspunnet dame med himmelstrebende røst, som maner og vrir seg mot ekkofylt, til tider sparsom backing, andre ganger i mektige lydkulisser. Klagende vakkert og glødende rødt.

10. Drømmere og drankere
«Båten blir til mens du ror»
Strålende fredløs-country på norsk, treffende fortellinger om raringer, slåsskjemper, sjåfører, publøver, spøkelser, skautroll og barkrakk-helter som vil mye og får til lite.

Torgrim Øyre
torgrim.oyre@dagbladet.no

1. Nekromantheon
«Rise, Vulcan Spectre»
Hva kan man si om dette albumet som ikke allerede er sagt? Jeg konstaterer enkelt og greit at det er den beste norske thrash-plata som noen gang er laget.

2. Uncle Acid and the Deadbeats
«Blood Lust»
Mer eller mindre ut av intet, eller Internett om du vil, kommer disse kryptiske britene. Det handler om dogme-doom og psykedelia av mørkeste klasse. Tony Iommi fra Black Sabbath ville garantert ha kjøpt riffene deres.

3. Gojira
«L'Enfant Sauvage»
Kan Gojira egentlig trø feil? Så langt har deres utgivelser vært en oppvisning i spissfindig og elegant metal. «L'Enfant Sauvage» kommer med er hakket mer rocka i anslaget enn tidligere.

4. Susanne Sundfør
«The Silicone Veil»
Susanne Sundfør fortsetter sitt frontalangrep på sanseapparatet. Vakrere og mer forstyrrende (i positiv forstand) enn dette blir det ikke.

5. Deftones
«Koi No Yokan»
Sacramento-gjengen beholder den kreative gløden fra «Diamond Eyes». Refrengene er større enn noen gang og de hypnotiske riffene ruller over deg med uforminsket styrke.

6. Rival Sons
«Head Down»
Gjengen fikk en pangstart med debuten «Pressure & Time». Det mest imponerende er at oppfølgeren er enda bedre. Led Zeppelin er fortsatt en ledestjerne, men variasjonen er mye større.

7. Purified in Blood
«Flight of a Dying Sun»
Oppfølgeren til fantastiske «Under Black Skies» er tre kvarter med sulten og inspirert moderne metal med en rocka nerve som går utenpå det meste som kommer fra den internasjonale scenen.

8. Baroness
«Yellow & Green»
Klassisk metal-riffing møter gammelskole prog med mengder atmosfære og melodi. Og det i hele to timer.

9. Deathhammer
«Onward to the Pits»
Om begreper som stygt og jævlig kan leses som kompliment, så er det i sammenheng med oslobandet Deathhammer. Det handler om ur-thrash etter alle kunstens regler. Høye trommer, intens vokal og lynkjapp riffing. Prima.

10. Okkultokrati
«Snakereigns»
Dette undergrunnsfenomenet svinger seg elegant mellom punk, rock og gammelskole black metal. Og de gjør det med stil, «Snakereigns» leverer i bøtter og spann.