UNG TØLPER: Young Thug befinner seg på tre av Dagblad-anmeldernes personlige liste over favorittplater fra 2015. - Rappere har en egen evne til å besynge livet. På toppen uler Young Thug, som ukentlig har minnet meg på hvilket vidunderlig eventyr det er å være til, skriver Kim Klev.
UNG TØLPER: Young Thug befinner seg på tre av Dagblad-anmeldernes personlige liste over favorittplater fra 2015. - Rappere har en egen evne til å besynge livet. På toppen uler Young Thug, som ukentlig har minnet meg på hvilket vidunderlig eventyr det er å være til, skriver Kim Klev.Vis mer

Her er platene vi elsket i 2015

Dagbladets musikkredaksjon byr på sine personlige favoritter fra året som gikk.


Kim Klev

kimvonklev@gmail.com

1. Young Thug «Barter 6»
Rappere har en egen evne til å besynge livet. På toppen uler Young Thug, som ukentlig har minnet meg på hvilket vidunderlig eventyr det er å være til.

2. Skydive Trio «Sun Moee»
Trommer, bass og gitar: Trøndersk jazztrio utforsker nye verdenshav av følelser i en halvdød instrumentkombo.

3. DJ Metatron «This is Not ...»
Få lager så emosjonell klubbmusikk som tyskerne i Giegling. Her: labelets mystiske MDMA-maskot med årets miks.

4. Courtney Barnett «Sometimes I Sit and Think, Sometimes I Just Sit »
En indierockskive full av loser anthems, men uten all den trøttende selvmedlidenheten, sier du? Sådan!

5. Protomartyr «The Agent Intellect»
Detroit er den første amerikanske ruinen. Skal vi tro disse bysbarnas dystopiske postpunk, blir det ikke den siste.

6. Jessica Pratt «On Your Own Love Again»
Disse forunderlige folklåtene er nødt til å ha gjemt seg i den kollektive underbevisstheten siden tidenes morgen.

7. Panda Bear «Panda Bear Meets the Grim Reaper»
Animal Collective-sjefen har lenge holdt Døden på en armlengdes avstand. Endelig inviteres han med på syretrippen.

8. Kurt Vile «b'lieve i'm goin down...»
Mangel på fokus er noe man må omfavne om man skal la seg bli sugd inn i Viles sympatiske slackerunivers.

9. Lars Vaular «666 GIR»
Jeg hadde rukket å bli lei Vaular. Men så tok han et fordømt fengende oppgjør med all slags maskulinitetsvrøvl.

10. Erykha Badu «But You Caint Use My Phone»
Briljante Badu utvider zeitgeistbeistet «Hotline Bling» til en uanstrengt allusjonslek i hele telefonkatalogen.


Jonas Pettersen

jpe@dagbladet.no

1. Sufjan Stevens «Carrie & Lowell»
Årets kandidat til «Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv»-prisen.

2. Oneohtrix Point Never «Garden of Delete»
Eksperimentell elektronikk av galimatiastypen som veksler mellom å sparke og kjærtegne deg der det gjør mest godt.

3. Kacey Musgraves «Pageant Material»
Både omfavner og knuser etablerte countrypopklisjéer under en lav cowboystøvel. 

4. Protomartyr «The Agent Intellect»
Bandet som har begått årets beste postpunk-plate har selv beskrevet seg som «en feit fyr som skriker til deg i 30 minutter». Har hørt verre innsalg.

5. The Switch «B for the Beast»
Mer Sully fra «Monsterbedriften» enn Fenrisulven, sånn hva beist angår. Noe som føles helt riktig.

6. Tame Impala «Currents»
Noen som har en ekstra billett til den utsolgte konserten i Oslo, eller?

7. The Decemberists «What a Terrible Word, What a Beautiful World»
Nådde «Piqaresque»-anno-2005-høyder igjen da Colin Meloy slutta å være så sykt nørd i låtskrivinga.

8. Du Blonde «Welcome Back to Milk»
Den eneste som har klart å utlikne Future Islands' Sam Herring i en duett.

9. Pusha T «King Push - Darkest Before Dawn: The Prelude»
Pusha T, Kanye West og kompani sampler norsk kristenmusikk når de messer om «money, pussy, alcohol». Og oppsummerer vel med det store deler av bibelen ganske så greit.

10. Father John Misty «I Love You, Honeybear»
Med strofa «She says, like literally, music is the air she breathes. And the malaprops make me want to fucking scream. I wonder if she even knows what that word means. Well, it's literally not that» kom det endelig et anerkjennende nikk til oss riktig-bruk-av-bokstavelig talt-fetisjister.


Sandeep Singh
sandeep.singh@dagbladet.no

1. Susanne Sundfør «Ten Love Songs»
En actionfylt opplevelse som konstaterer at landets mest overlegne popmusiker også er en av verdens. Dama har kontroll når hun tar kontroll.

2. Kendrick Lamar «To Pimp a Butterfly»
K-dot vet hvordan man vekker motet. Jeg fridde til kona allerede under spor tre.

3. Lars Vaular «666 Alt gir mening»
Ja, jeg er en av de som ser på dette trehodede beistet som én utgivelse. Og for en utgivelse. Vaulars beste år som kunstner.

4. Prins Thomas «Paradise Goulash»
Fire timer med galskap, som popper innom både stive middagsselskap og hedonistiske diskoer. En superb suppe.

5. Joanna Newsom «Divers»
Det er fint å bare dykke ned i Newsoms subsea-pop, men det er helt vidunderlig å drukne i den.

6. Róisín Murphy «Hairless Toys»
En gudbenådet strupe over mørk, sjanglete og glassaktig disko og en urettferdig oversett genistrek.

7. Arif «High-End/Asfalt»
Rifla har alltid vært en stjerne, men det var i 2015 at låtene hans for alvor levde opp til hans persona.

8. Bjørk «Vulnicura»
Vakker sippekunst fra verdens kuleste femtiåring, og hennes mest vitale plate på fjorten år.

9. Mark Ronson «Uptown Special»
En rar samling av flotte hooks og keitete flinkisfunk som sammen utgjør årets «guilty pleasure».

10. André Bratten «Gode»
Glitchete og nifs ambient gjennom en CPU som garantert har onde hensikter.

Sven Ove Bakke
sob@dagbladet.no

1. James McMurtry «Complicated Game»
Årets råeste tekstlinje («Honey, don't you be yellin' at me when I'm cleaning my gun») og årets beste samling låter innen det utvidede countrybegrepet.

2. Sufjan Stevens «Carrie & Lowell»
Årets beste 40-årskrise. Lavmælt, emosjonelt intenst, rørende og til dels avhengighetsskapende. Blytungt og florlett på samme tid. 

3. Courtney Barnett «Sometimes I Sit and Think, and Sometimes I Just Sit»
Årets beste nye låtskriver. Australske Barnett skriver herlig fortettede dramaer om voksenpoengsamling til lyden av 90-tallistisk gitarrock.

4. Jason Isbell «Something More Than Free»
Isbell gir oss det vi pleide å gå til Steve Earle for før. Sier litt om nivået at dette føltes som en liten nedtur etter forgjengeren «Southeastern».

5. Chris Stapleton «Traveller»
Annen sterk singer/songwriter-plate fra det semialternative countrymiljøet, produsert (i likhet med Isbell) av fortjent Grammy-nominerte Dave Cobb. 

6. Kacey Musgraves «Pageant Material»
Stilsikker, classy og tilbakeskuende countrymusikk fra snappy ordsmed, i rett linje fra Dolly Parton.

7. Band of Gold «Band of Gold»
Årets beste norske album føltes som om Sandy Denny ble med i Fleetwood Mac for å covre ABBAs «The Visitors». Helt uimotståelig, med andre ord.

8. Bob Dylan «Shadows in the Night»
Når man er svak for Dylan, svak for Sinatra og svak for steelgitar.

9. Sleater-Kinney «No Cities to Love»
Helt grei påminnelse om at hun fra «Portlandia» fortsatt er med i rockbransjens beste trio.

10. Dave Rawlings Machine «Nashville Obsolete»
Helt grei påminnelse om hvorfor noen av oss aldri slutter å elske Gillian Welch og Dave Rawlings.


Sigrid Hvidsten

shv@dagbladet.no

1. Jamie xx «In Colour»
Du vet den følelsen man får når man har dansa hele natta og dj-en plutselig setter på en låt som er så fantastisk at man tenker at akkurat her, akkurat nå, er livet komplett? Den følelsen får man gjennom hele solodebuten til Jamie xx. 

2. Father John Misty «I Love You, Honeybear»
Frekk, apokalyptisk, nihilistisk, desperat, morsom, vakker, inspirert av amerikansk singer-songwriter-tradisjoner og hipsterskjegg-livstil.

3. Björk «Vulnicura»
Som en kniv i hjertet: Bjørks samlivsbruddalbum er akkurat like vondt, vanskelig og vakkert som kjærlighetssorgen selv. 

4. Grimes «Art Angels»
Popmusikk? kunstprosjekt? Begge deler? Åh, lykke! 

5. Kendrick Lamar «To Pimp a Butterfly»
Årets rap-epos.

6. Young Thug «Barter 6»
Årets rap-virtuos. 

7. Olafur Arnalds «The Chopin Project»
Sammen med pianisten Alica Sara Ott har den islandske multiinstrumentalisten/filmkomponisten modernisert klassiske Chopin-stykker. Friskt og åpent som gjenfrosne skogsvann. 

8. Mbongwana Star «From Kinshasa»
Kult kongolesisk kaos.  

9. Julia Holter «Have You In My Wilderness»
Minner om å være melankolsk og emosjonell tenåring. På den bra måten, selvfølgelig. 

10. The Weeknd «Beauty Behind The Madness»
Jeg elsker det. Jeg hater det. Jeg klarer ikke å slutte å høre på Abel Tesfayes dystopi-r&b.

Torgrim Øyre
torgrim.oyre@dagbladet.no

1. Iron Maiden «The Book of Souls»
92 ambisiøse minutter, akkurat passe bakoverskuende. Fire av låtene er blant bandets beste på 20 år og Eddie er på sitt ondeste siden 1985. Kan man be om mer?

2. Ghost «Meliora»
Ghost serverer teater og hedonistisk arenarock i skjønn forening med suggererende tungmetal. På sølvfat, selvsagt.

3. Tribulation «The Children of the Night»
Sånn høres det ut når man blander The Cure-melankoli med klassik heavy metal og black metal-estetikk. Koko fengende.

4. Susanne Sundfør «Ten Love Songs»
Blottlegger både pop-magikeren, romantikeren og eksentrikeren i all sin prakt. Kunst og kommers perfekt balansert.

5. The Darkness «Last of Our Kind»
En spektakulær blanding av halsbrekkende arenarock og riffmettet hardrock, så klassisk at den kunne vært utgitt i 1984.

6. Julia Holter «Have You In My Wilderness»
Årets fineste? «Have You in My Wilderness» er et herlig inkluderende og varmt album til tross for sin kompleksitet. 

7. Misthyrming «Söngvar Eld Og Óreiðu»
Intens og atmosfærisk black metal fra våre Islands brennende lavakulper. Herlig gammeskolefundert, men nyskapende like fullt.

8. High on Fire «Luminiferous»
Monstrøse riff, hardtarbeidende trommegroover, buldrende basslinjer, og en messende konspirasjonsteoretiker i front. 

9. Year of the Goat «The Unspeakable»
Totalt over toppen, men fokusert der det trengs. Sluker du okkultrockpakka, er det mye fascinerende mørke her. 

10. Horisont «Odyssey»
Hva er det med Sverige? Du gjettet riktig - mer retrorock. Denne gangen Judas Priest anno «Sad Wings of Destiny».   


Mathias Rødahl

mathias.rodahl@gmail.no

1. Kendrick Lamar «To Pimp A Butterfly»
Hva kan man si som ikke allerede har blitt sagt, annet enn at jeg kryper til korset, og innrømmer at jeg var for tidlig ute med å avfeie klassikerpotensialet. 

2. Seyem «Eva»
Soundtracket til Oslos sene timer, med alt de innebærer av bedugget kjærlighetsjakt og angerberettiget begjær.

3. Lars Vaular «666 GIR»
En personlig favoritt i «666»-serien, som får deg til å fantasere tilbake til både sommervarme og sommerkjærlighet.

4. Unge Ferrari «Til mine venner»
Årets norske nykommer levde opp til hypen med en debututgivelse som stadig går i repeat hos undertegnede.

5. Dr. Dre «Compton»
Los Angeles-sjefens etterlengtede comeback var neeesten en god nok erstatning for tapet av mytiske «Detox».

6. Arif «High-End/Asfalt»
Det foreløpige høydepunktet fra artisten som utvilsomt innehar norsk rap sin mest imponerende utviklingskurve.

7. Young Thug «Barter 6»
Hvordan kan man ikke la seg bli sjarmert av en rapper som elsker kvinneklær like mye som kvinnene i dem?

8. Drake «If You're Reading This It's To Late»
Tilhører du enda gjengen som avfeier Drake som en soft sanger, er det på tide å sjekke seg selv. Bare spør Meek Mill.

9. Lido & Santell «The Passion Project»
I en tid hvor moderne R&B betyr eksperimentell emo-mørke, tok Lido det tilbake til lidenskap og silkelaken.

10. Scarface «Deeply Rooted»
Lyden av komme tilbake etter en syv år lang albumpause, og fortsatt vise at du er den ubestridte sjefen i gata.

 
Øyvind Rønning
oro@dagbladet.no

1. Undergrünnen «Undergrunnen»
Ferskt band fra Haugesund skaper en genial miks av garasjerock, krautrock og afrobeat med tekster på dialekt. Og jaggu duger det like bra live. Liker meg i undergrunnen, jeg!

2. Thåström «Den morronen»
Suggererende skramlerock, mørkere i uttrykket, lysere til sinns, fra punkens svenske gudfar. Herlig rock noir.

3. Møster! «When You Cut Into the Present»
Kul, intens, Coltrane-inspirertpsykedelisk progjazz som følesimprovisert uten på være det.

4. Anna Ternheim «For the Young»
Den tok fire år, men svenske Ternheim innfrir til gagns med sitt New York-innspilte album — med Marc Ribot på gitar

5. Jason Isbell «Something More Than Fere»
Amerikansk singer/songwriter som er på full fart opp på de aller største scenene.

6. Ida Jenshus «Starting All Over Again»
Svevende, drømmende og vakker americana som etser seg inn.

7. Adam Douglas «I May Never Learn»
Solodebuten til den Oslo-bosatte amerikaneren er full av myk popsoul: Gode låter, fantastisk stemme, effektiv produksjon.

8. The Mavericks «Mono»
Florida-bandet mikser country, ska, swing og latino — med Raul Malos fantastiske stemme som topping. En fest av ei plate.

9. Daniel Nordgren «The Green Stone»
Eks bluesartist blir stillere og stillere. Her er ren vellyd, som regel med gitar og orgel og myk sang. Saktegående americana.

10. Gold Celeste «Glow»
Herlig, tidløs, drømmeaktig psykedelia fra trondheimstrio som hadde fortjent et større publikum. Obs! Vanedannende!


Fredrik Wandrup

fwa@dagbladet.no

1. Luke Elliot «Dressed for the Occasion»
I likhet med Frank Sinatra og Bruce Springsteen kommer Luke Elliot fra New Jersey. Han har litt av begge på dette fremragende albumet, innspilt i Halden. Et sultent talent, som lager musikk og framfører den med fandenivoldsk spontanitet. En instant klassiker! 

2. Roy Lønhøiden «Du spør meg om sannhet»
Velarrangert, følsomt, tilbakelent; en godkjennelse av indre og ytre tilstander som ikke kjennes akseptable. Meditasjoner over livets besynderlige vilkår.

3. Solveig Slettahjell, Knut Reiersrud & In The Country «Trail of Souls»
Et album å gå inn i den hvite årstida med. Duver snølett i landskapet mellom jazz, gospel og country. Så dem på scenen forleden. Fantastisk. 

4. Korey Dane «Youngblood»
Rock, beat, country, soul, west coast og crooner-vokal, kort sagt americana. Akustisk driv, flytende lap steel, plystring, cello, orgel, piano, og Danes coole, avmålte, halvsøvnige vokal.

5. Tsarsten & The Freudian Slippers «Caravanserai»
Et eksotisk, gyngende kamelritt. Musikken framføres på alt fra barytonsax til bærplukker, fra karimba til kransekake. Snart lyder de som Velvet Underground med Nico , snart som Farmer?s Market. 

6. Kurt Vile «b'lieve i'm goin down...»
Vile snakker låtene fram, i et «less is more»-landskap. Backingen spenner fra banjo til piano, med hovedvekt på gitar. Nedstrippet, ribbet, lyrisk, diskret, intimt, vibrerende, suggestivt. 

7. Ibrahim Maalouf «Au Pays d'Alice...»
Den libanesiske trompetisten tolker «Alice i eventyrland», med musikk som spenner fra glidende, cinematika til klassisk orkester. Drømmende melodiføringer og mystiske stemninger. 

8. Olga Konkova «The Goldilocks Zone»
Pianisten Konkova spiller med dype, sugende toner på venstre side av tangentbrettet, supplert av klukkende lyrikk med høyrehånda. Variert, morsomt, medrivende, til tider enestående. 

9. Los Plantronics «Surfing Times»
Rockens evige underground blinker som skeive, blafrende toner i natta. Om du surfer eller tramper takten i et flammende præriebål, spiller ingen rolle. Ragnarock a la Sierra Madre.

10. Karin Krog «Break of Day»
Karin Krog (78) kommer stadig med, nye, sterke album. Denne plata utstråler en utpreget morgenstemning; lys og lett, ja, nærmest doggfrisk i anslaget.

Young Thug: «Barter 6»
Young Thug: «Barter 6» Vis mer
Sufjan Stevens:
«Carrie & Lowell»
Sufjan Stevens: «Carrie & Lowell» Vis mer
Susanne Sundfør: «Ten Love Songs»
Susanne Sundfør: «Ten Love Songs» Vis mer
James McMurtry: 
«Complicated Game»
James McMurtry: «Complicated Game» Vis mer
Jamie xx:
«In Colour»
Jamie xx: «In Colour» Vis mer
Iron Maiden: 
«The Book of Souls»
Iron Maiden: «The Book of Souls» Vis mer
Kendrick Lamar:
«To Pimp A Butterfly»
Kendrick Lamar: «To Pimp A Butterfly» Vis mer
Undergrünnen:
«Undergrunnen»
Undergrünnen: «Undergrunnen» Vis mer
Luke Elliot:
«Dressed for the Occasion»
Luke Elliot: «Dressed for the Occasion» Vis mer