Her er så underlig

Sorgarbeid på italiensk, følsomt og langsomt.

Film: Nanni Moretti spiller ikke bare i sine egne filmer, som han gjerne både forfatter, produserer og regisserer. Riktignok har han vært medforfatter på manuset til Antonello Grimaldis «Stille kaos», bygget på Sandro Veronesis roman, men han er først og fremst filmens fysiske sentrum, en fersk enkemann ved navn Pietro Paladini.

Filmen starter med at Pietro, en velstående filmprodusent, er på stranda med sin playboybror og redder en kvinne fra å drukne. Når han komme hjem har kona blitt drept i et fall og Pietro er plutselig alenefar til 10 år gamle Claudia.

Livet i parken

Han følger datteren til skolen og bestemmer seg for å vente utenfor til hun er ferdig - og der blir han sittende, hver skoledag. Pietro har ingen lyst til å dra på jobb, han vil være med datteren og resten av tida vil han sitte på en benk i parken. Sånn er det med den saken.

Mens han sitter der, sånn passelig molefonken, begynner han å få et nytt perspektiv på ting. Han spiser lunsj på nærmeste kafé, henger sammen med mødrene og veksler blikk med en vakker, ung kvinne som hver dag lufter en diger hund, mens administrerende dressmenn kommer og går og holder ham orientert om en fusjon som er på gang.

Med andre ord, filmen underliggjør hverdagen. Pietro blir til dels «nullstilt», som et barn. Han prøver å gi mening til hendelsene rundt seg, og som betrakter blir jeg smittet av den meditative, smått absurde stemningen og synes det er ganske fint å henge sammen med Pietro. Heldigvis uten den medfølgende sorgen - slik er det jo gjerne på kino.

Pussig musikkvalg

Valget av engelskspråklig musikk fra blant andre Radiohead og Rufus Wainwright for å forsterke stemningen kan virke noe pussig og det samme kan sies om at en verdenskjent regissør dukker opp i rollen som fusjonspartner. Men Pietro får livsgleden tilbake, uten store filmatiske fakter, i løpet av to knappe timer med mangetydig eksistensiell undring på italiensk.