SAKPROSA-TRIO: Fra venstre Ivo de Figueiredo, Toril Moi og Morten Strøksnes diskuterte forholdet mellom dokumentarisme og diktning. Foto: Anita Arntzen
SAKPROSA-TRIO: Fra venstre Ivo de Figueiredo, Toril Moi og Morten Strøksnes diskuterte forholdet mellom dokumentarisme og diktning. Foto: Anita ArntzenVis mer

Her er sakprosaens svar på Marcus og Martinus

Lillehammer-notater: Outsiderlag vant årets quiz.

LILLEHAMMER (Dagbladet) Det fins mange måter å tilnærme seg historien på, både den personlige og den vi har felles. Den svenske forfatteren Elisabeth Åsbrink har oppsummert situasjonen i verden rett etter andre verdenskrig ved å gå inn i hendelser og personer knyttet til et enkelt årstall. I boka «1947 - da vår verden ble til» skriver hun om alt fra nynazister og menneskerettigheter til sentrale figurer på hvert sitt felt, fra Christian Dior til Thelonius Monk, fra Simone de Beauvoir til Trygve Lie.

Første setning i boka hennes lyder slik: «Tiden går ikke helt som planlagt». I 1947 blir Palestina delt og grunnen lagt for opprettelsen av staten Israel. Samtidig ble India fritt, og britene kuttet sin støtte til Tyrkia og Hellas. Verden ble aldri den samme. Nysgjerrighet og oppdagerglede har vært en drivkraft for hennes bok. Dette har trolig også være motiver for Kjartan Fløgstad som har snakket om sin fascinerende bok «Trans-Sovjet Ekspress: Reisar blant underjordiske katedralar, luftslott og revolusjonære ruinar», der Sovjetunionens historie blir sett gjennom epokens spektakulære bygninger.

Den svenske forfatteren Steve Sem-Sandberg, kjent for store romaner om overgrep og folkemord, sa i et møte med Åsne Seierstad at «medfølelse er det viktigste en forfatter har, nærmest viktigere enn språket». Åsne Sejerstad var ikke uten videre enig. Hun vil snarere framheve innlevelse og research som viktigst. For dermed å kunne skrive så nøytralt som mulig slik at det blir opp til leseren å tolke fortellingen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forholdet mellom språk og historie var tema når litteraturprofessor Toril Moi ledet en samtale med sakprosaens svar på Marcus og Martinus, Ivo de Figueiredo og Morten Strøksnes. Disse to irriterte i 2010 på seg det norske dikterlauget da de sammen søkte om medlemskap i Den norske forfatterforeningen. De mente og mener fortsatt at det eksisterer et «jernteppe» som skiller sakprosa og skjønnlitteratur her til lands. Dessuten har Strøksnes ertet på seg norske essayister ved å hevde at de stort sett skriver metalitterære tekster, altså essays som handler om litteratur, i motsetning til virkelighet.

I denne debatten er det mye gammelt nytt. Det vet professor Moi, som nylig har foreslest på Nasjonalbiblioteket både om essaypioneren Vinje og romanforfatteren Knausgård. Alle er enige om at sakprosa er et traurig begrep, men hvem kan finne på noe nytt? Å hevde at «skjønnlitterære forfattere ikke har monopol på sitt språk», slik Strøksnes gjorde, er mildt sagt å sprenge åpne dører. Han polemiserte også mot det syn at «en historie er bedre hvis den er fiksjon». For ham «er den mer verdt om den er sann».

Vi fikk også presentert merkelige formuleringer som at «sannhet er et stilmessig grep». At diktningen benytter seg av fakta, er noe alle vet. Men kan man fabulere når man angivelig skriver dokumentarisk? Strøksnes innrømmer at han har diktet opp deler av en dykkerscene i «Havboka», men mener det er opplagt at dette er en «fantasmagori», altså et fantasibilde eller et blendverk. «Hvorfor bruke fantasmagorier hvis sannheten er et kriterium?» undret Moi. «Jeg skjønner at dette er å dra sjangeren over i et annet felt,» svarte Strøksnes. «Men jeg mener dette er noe man har lov til å gjøre i en sakprosabok.» Er han på for dypt vann?

Ellers har festivalen som alltid vært preget av mye hygge og sosial omgang mellom forfattere som normalt sitter innelukket på mørke hybler og dystre småbruk i utkant-Norge. Praten har gått over middager og halvlitere på Lillehammers skjenkesteder. Den tradisjonelle quiz’en er avviklet med Cato Schiøtz og Anne Bull Gundersen som quizmastere. Ingen av lagene som har for vane å vinne, var til stede. Seieren gikk til laget Conquiztadorene, fem unge menn, blant dem kritikerkollega Bjørn Ivar Fyksen. Vi gratulerer og ses igjen til neste år.