ANBEFALTE ALBUM: Frank Ocean, Gillian Welch og Mastodon var noen av albumene som havnet på Dagblad-anmeldernes personlige lister.
ANBEFALTE ALBUM: Frank Ocean, Gillian Welch og Mastodon var noen av albumene som havnet på Dagblad-anmeldernes personlige lister.Vis mer

Her er skivene som sto våre hjerter nærmest i 2011

Dagblad-anmeldernes personlige favoritter.


Jonas Pettersen

jpe@dagbladet.no

1. Frank Ocean
«Nostalgia, Ultra»

Mens OFWGKTAs de facto klanleder Tyler, the Creator var opptatt med å fantasere om å knivstikke Bruno Mars i spiserøret, var det kollektivets gullstrupe Frank Ocean som skulle lage årets mest overraskende, fengende og zeitgeist-fangende album.

2. Wye Oak
«Civilian»

Baltimore-duo med gitarglefsende folkrock laget for det neste århundret. Lydsetter på perfekt vis en 38 minutter lang imaginær sørgemarsj.

3. PJ Harvey
«Let England Shake»

Man kan snakke om heksekunst, svart magi og alt det der - det som imidlertid er helt sikkert er at PJ Harvey roter rundt i den delen av følelsesregisteret som ikke er vant til særlig stimuli.

4. Stein Torleif Bjella
«Vonde visu»

Med tekstlinja «Kan eg få vegrett heim til deg? Du skal få bruksrett på heile meg» ga Stein Torleif Bjella sårt tiltrengt rettspraksis til en av de glemte paragrafene i servituttloven.

5. Drake
«Take Care»

Drakes verden er dynket i sprit, sperm og tårer. Men selv om han tyr til en del tekstuell hjerte og smerte, er «Take Care» mest av alt et album med en velutviklet pophjerne.

6. John Maus
«We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves»

Her er skivene som sto våre hjerter nærmest i 2011

Bestekompisen til Ariel Pink gjør sitt beste for å kamuflere popmusikken sin med atonalt synthspill og et vokalspor som kunne vært spilt inn på bunnen av en brønn.

7. The War On Drugs
«Slave Ambient»

Oppsummerer 50 år med musikkhistorie på brilliant vis, via Bob Dylan, Bruce Springsteen og Kevin Shields. Et album der helheten - på tross av fenomenale enkeltspor - er større, sterkere og bedre en bestanddelene som utgjør det.

8. Bon Iver
«Bon Iver»

Justin Vernon beviste en gang for alle at han ikke trenger å ha kjærlighetssorg, være alvorlig syk eller isolere seg i ei hytte for å lage bevegende, sår og stor popmusikk.

9. Montée
«Rendition of You»

På høyde med det beste fra utlandet, er det ikke det man bruker å si?

10. Iron & Wine
«Kiss Each Other Clean»

Da Kristen Stewart valgte Iron & Wines «Flightless Bird, American Mouth» til å akkopagnere den første «Twilight»-filmens mest cheesy scene, skjønte Sam Beam at han måtte ta grep og brøyte på med skrikende saksofoner og Vest-Afrikanske rytmer på årets album. En effektiv turn off for potensielle vampyrbeilere, men ganske spennende for oss vanlige dødelige.

Sven Ove Bakke
sob@dagbladet.no

1. Gillian Welch
«The Harrow & The Harvest»

Mangeårig, kresen raffineringsprosess resulterte i en fettfri plate som forsterket Welch og partner David Rawlings unike musikalitet.

Her er skivene som sto våre hjerter nærmest i 2011

2. Wilco
«The Whole Love»

Jeff Tweedys americana-utgangspunkt og improvisasjonsfokuserte, krautinspirerte støyrock knas sammen på mest smakfulle og sømløse vis.

3. Stein Torleif Bjella
«Vonde visu»

For en tekstforfatter og låtskriver, et digert fjell blant små, grå steiner i dette landet. The missing link mellom Townes Van Zandt og Øystein Sunde.

4. The Decemberists
«The King Is Dead»

Overskuddspreget, tilbakelent og intimt rootsrockalbum, tuftet på klassiske sjangerverdier. Gillian Welch og Peter Buck gjester.


5. Kurt Vile
«Smoke Ring For My Halo»

Mange likte The War On Drugs' «Slave Ambient» i år, men medgrunnlegger Kurt Vile meldte seg også på med en vidunderlig hybrid av klassisk rock og gutteromsvimsing.

6. PJ Harvey
«Let England Shake»

Umulig å ikke bli beveget av dette. Strengt konseptalbum, deilig lyd, flotte låter og en moden, kravstor artist som aldri står stille.

7. Bon Iver
«Bon Iver»

Mye fint innen falsettfaget i 2011. Justin Vernon la sin oppå en forførende miks av gammelmodig folkmusikk, ambientcountry, soul og låtskriverpop.

Her er skivene som sto våre hjerter nærmest i 2011

8. Adele
«21»

Alltid deilig når de største kommersielle suksessene står igjen som et av årets beste album. «21» inneholder et par framtidige standardlåter som etter et år på hitlistene fortsatt stråler.

9. Razika
«Program 91»

19-åringene transporterer deg rett tilbake til siste året på ungdomsskolen og deromkring. Spinkel pop med varmt hjerte og kynisk blikk. Vondtgodt og nådeløst hektende.

10. Pistol Annies
«Hell On Heels»

Miranda Lambert, glanset countrystjerne, leker Dixie Chicks med oppsiktsvekkende hell i sideprosjekt. Fin cover av Gillian Welchs «Look At Miss Ohio» på årets soloplate også.



Sigrid Hvidsten
shv@dagbladet.no
 
1. PJ Harvey
«Let England Shake»

Sennepsgass, skyttergravdesperasjon, avrevne kroppsdeler og en skoddete vakker PJ Harvey som gjør det hun kan best: Å lage årets mest oppsiktsvekkende album. Igjen.

2. Frank Ocean
«Nostalgia, Ultra»

22-åringen fanget tidsånden og revolusjonerte r&b-sjangeren med smart, frekk, vakker og ikke minst gratis mixtape.

3. Real Estate
«Days»

Så varm, så harmonisk, så (tilsynelatende) enkel. I 2011 kom årets gitarsommerpopplate i oktober.

Her er skivene som sto våre hjerter nærmest i 2011

4. Jay-Z/Kanye West
«Watch the Throne»

Omtrent som om Obama og Putin skulle samarbeidet om et opprustningsprogram. Stormannsgalt. Eksplosivt.

5.Atlas Sound
«Parallax»

Bradfox Cox er en snåling, noe som denne gangen har resultert i popambisiøs, nydelig og generelt underlig indie.

6. The War on Drugs
«Slave Ambient»

Heia Springsteen-ungdommen!

7. Washed Out
«Within and Without»

Joda, å like chillwave er et sikkert tegn på at man begynner å bli gammel, men det er jo så avkjølende, så mjukt, så innmari....avslappende.

8. Shabazz Palaces
«Black Up»

Lykke er stakkatorytmisk, djevelfengende og sumprytmisk indierap.

9. James Blake
«James Blake»

Sval, knoklete post-dubstep var lyden av 2011.

Her er skivene som sto våre hjerter nærmest i 2011

10. Veronica Maggio
 «Satan i Gatan»

Gjør snart hva som helst for å få denne dama ut av hodet.

Øyvind Rønning
oro@dagbladet.no

1. Gillian Welch
«The Harrow & The Harvest»

Det første albumet på åtte år er hudløst og «skummelt vakkert». Hennes særpregete stemme og David Rawlings eminente gitarspill smelter sammen i en minimalistisk kraftpakke.

2. The Jayhawks
«Mockingbird Time»



Gary Louris og Mark Olson sammen igjen etter 16 år - med ny driv og vitalitet på scenen (fantastisk Øya-konsert!) og på plate. Tar soundet fra 1995 noen skritt videre.

3. Ane Brun
«It All Starts With One»

Mektig pokunst fra artist som våger å gå nye veier, med en stemme som er skjør, sårbar og insisterende. Imponerende!

4. Tom Waits
«Bad As Me»

Første album på sju år. En mildere og mer tilgjengelig Waits gir oss rock,  blues og framfor alt fantastiske ballader - og litt mindre grynting.

5. The Decemberists
«The King Is Dead»

Her er skivene som sto våre hjerter nærmest i 2011

Ultrafengende americana og folkrock. Jayhawks møter R.E.M. - og Peter Buck, Gillian Welch og David Rawlings er gjester.

6. Wilco
«The Whole Love»

Wilcos definisjon av kjærlighet er en maktdemonstrasjon av et album - et sonisk univers der americana og støyrock lever utmerket sammen.

7. Vindrosa
«Østenfor sol»

Sender den norske sangskatten ut i verden - og kler opp sangene på nytt. Et fabelaktig stykke «norsk verdensmusikk».

8. Your Headlights Are On
«Your Headlights Are On»

Atmosfærisk, dynamisk, ambisiøs og leken kunstpop fra jazzelever i Trondheim som lander med et deilig brak. Årets modigste debut fra vårt eget Velvet Underground & Nico!

9. Ry Cooder
«Pull Up Some Dust And Sit Down»

Fortsatt sulten - 41 år etter debuten. Her dekkes hele Cooder-universet, fra tex mex og blues til reggae, dub og country.

10. Drive-By Truckers
«Go-Go Boots»

Georgia-bandet har nærmest skapt sin egen sjanger i skjæringa mellom country, soul og sørstatsrock. Hver låt er som en liten novelle. Dessverre sier en av tre vokalister, bassist Shonna Tucker, takk for seg med dette albumet.

Julia Pettersen
julia.cs.pettersen@gmail.com

Her er skivene som sto våre hjerter nærmest i 2011

1. Turns
«Out»

Bandet med høyest rotasjon hos meg i 2011, og albumet jeg har ventet på i nærmere ti år. Anders Tjore er Norges beste låtskriver, nok snakka.

2. PJ Harvey
«Let England Shake»

Mer enn England ristet som følge av PJ Harveys genistrek av et album. Mesterlig kreativt og poetisk tvers gjennom.

3. Montée
«Rendition of You»

Anders Tjore fortsatte årets maktdemonstrasjon med et ekstremt fengende andrealbum fra vidundergruppa Montée. «Faith», «Ghost» og tittelsporet skinner som de største diamantene i skattekista. Tjore slapp for øvrig et feiende flott album med et tredje bandprosjekt, 60-talls nostalgiske The Apricot, i løpet av 2011 også, tenke seg til!

4. James Blake
«James Blake»

Et album man må lyttet aktivt til. Om og om igjen. Innimellom føles lyden så skjør at man nærmest er redd for å lytte den i stykker. Fantastisk formidlet av Blake.

5. M83
«Hurry Up, We?re Dreaming»

Anthony Gonzalez' synth-tunge drømmeverden, og hjemmet til årets beste dansegulvminner lydsatt av «Midnight City»

6. Frank Ocean
«Nostalgia, Ultra»

Sjelfullt smarte Frank Ocean (Odd Future) slapp Nostalgia, Ultra gratis på nettet i februar, føles likevel kriminelt å ikke betale for vidunderligheter som «Lovecrimes» og «We All Try».

Her er skivene som sto våre hjerter nærmest i 2011

7. Jonas Alaska
«Jonas Alaska»

Låtskrivertalentet med den kule hatten har lært mye av Dylan og Simon, og brukte kunnskapen ekstremt godt på et debutalbum med enorm varme og integritet.

8. Terius Nash
«1977»

Fjerde albumet fra The-Dream er et utmerket lydspor til kjærlighetstrøbbel av alle slag, og nok et toppeksempel på et gratis nettalbum fra året som gikk.

9. The War On Drugs
«Slave Ambient»

Nydelig album som fortsetter å vokse for hver gang den finner veien til høytalerne. Full av favorittlåter, akkurat nå er det «Baby Missiles» som fungerer best til alle døgnets tider.

10. Toro Y Moi
«Underneath The Pine»

Solrik og svevende poplykke.

Torgrim Øyre
torgrim.oyre@broadpark.no

1. Mastodon
«The Hunter»

Atalanta-kvartetten har ryddet bort de mest halsbrekkende progarrangementene og satt fokuset på selve låtene. «The Hunter» er en fargesprakende og psykedelisk ferd med Iron Maiden, Rush, Pink Floyd og Queens of the Stone-Age som merkesteiner.

2. Stein Torleif Bjella
«Vonde Visu»

Her er skivene som sto våre hjerter nærmest i 2011

Utvilsomt en av Norges fremste historiefortellere om dagen. Bjellas underfundige og velfunderte skråblikk er både til å humre og gråte av. Og for en låtskriver.

3. Taake
«Noregs Vaapen»

For å sitere to profilerte svenske hardrocktvillinger: - Knappast mer metal enn det her, blir det inte. Rocka black metal på sitt beste med tidenes banjobrekk.

4. Lykke Li
«Wounded Rhymes»

Det er en litt uhåndgripelig mystisk aura rundt denne plata, som med sine dunkle og fremmede lyder, insisterende dansbarhet og eksotiske melodiføring går rett i sjela.

5. Årabrot
«Solar Anus»

Det handler fortsatt om eksistensiell angst og en verden i forfall, som smøres over gjengens sedvanlige minimalistiske og knugende dronemelodier. Den rå og nedstrippede produksjonen er både personlig og full av nerve.

6. Machine Head
«Unto the Locust»

California-bandet begynte for alvor å finne formen igjen med «Through the Ashes of Empires». Her leverer de en forbilledlig kombo av klassisk og moderne metal.

7. Jay-Z/Kanye West
«Watch the Throne»

To enere utretter i stor grad det de kan best, nemlig å gjøre kommers hiphop enda mer kommers, frekk og nesten elitistisk. Lekre produksjonsdetaljer sammen med beats fra øverste hylle og karaktersterke gjestopptredener gjør «Watch the Throne» til en vinner.

8. Opeth
«Heritage»

Her er skivene som sto våre hjerter nærmest i 2011

Opeth har hele tiden beveget seg lenger og lenger inn i progskogen. Her tar de tendensen mer eller mindre helt ut både når det gjelder instrumentering, det rustikke lydbildet og de mange absurde innfallene.

9. Rise to Remain
«City of Vultures»

Disse unge britene har fått til veldig mye på kort tid. Først og fremst av den grunn at de skriver gode låter og har en velfungerende tvist på den ellers ganske utvannede metalcore-sjangeren.

10. Rival Sons
«Pressure and Time»

Om enn ikke like sterk fra begynnelse til slutt, har Rival Sons kokt i hop en samling retrorocklåter få kan måle muskler med i nyere tid. Stikkord: Led Zeppelin.

 
Fredrik Wandrup
fwa@dagbladet.no

1. Tom Waits
«Bad As Me»

Fader Tom feier det meste ut på sidelinja. Poesien slenger rundt sangene som fillete faner. Diamanter fra dynga, merkelige mesterverk fra dypet av den mudrete Mississippi-elva.

2. Dave Alvin
«Eleven Eleven»

Fra øverste americana-hylle, en mestergitarist som rapporterer fra sårbare områder, historier om mennesker i livets fysiske og mentale skyggelandskap.

3. Jarle Bernhoft
«Solidarity Brakes»

Mesterlig vokal fortolkning av de stolteste tradisjoner i soul-tradisjonen, en frodig jungel av klanger og nyanser.

Her er skivene som sto våre hjerter nærmest i 2011

4. Charles Bradley
«No Time For Dreaming»

Under soulsangerens bedende, tryglende, krevende, lidende, anklagende røst vugger et rått komp på den ene siden, store nakne rom på den andre.

5. Solveig Slettahjell
«Antologie»

Med ekstrem forsiktighet nærmer sangeren seg moderne evergreens, sammen med pianisten Morten Qvenild. Låter som kjærlig pakker sjelen inn i silke.

6. Stein Torleif Bjella
«Vonde visu»

Blues fra skauen, hardcore, usentimental blå musikk, uten forsonende elementer. Hallingdalsblues så tilbakelent at sangeren sakte synker mot fjell, blåner og dalsøkk.

7. Lucinda Williams
«Blessed»

Countrymusikkens dark lady med et album fylt av krig og kjærlighet, stjerner og skitt, drømmer og brutal oppvåkning.

8. Brian Setzer
«Setzer Goes Frustra-MENTAL!»

Gitar-gærningen og Stray Cats-veteranen med herlig virtuos blanding av punk, noir, rockbilly, country og hvem vet hva?

9. Susanna Wallumrød
«Jeg vil hjem til menneskene»

Ordene stiger mot en mørk himmel når den magiske Susanna møter den fabelaktige ordkunstneren Gunvor Hofmo.

10. Chronicles
«De la Buvette»

Duoen John Heitman og Mark Gregory er en av norsk musikklivs store hemmeligheter. Minimalistiske sanger, fra halvtomme barer, der man kan felle en tåre i ølet uten at noen bryr seg.