Her er sola igjen

«Ingen solbader legger seg nærmere en fremmed enn halvannen meter.» Kjetil Rolness kommenterer.

OG SÅ KOM SOMMEREN. Av med allværsjakka. Full fart til stranda før skyene vender tilbake. I fjor somlet et par av oss for lenge under lørdagsfrokosten, og kom en halv time for seint til årets badesesong. Innpakket i regnvåte håndklær ble vi sittende under et tre og se lengselsfullt etter danskebåten. Hvorfor, tenkte vi, hvorfor orker vi å bo i Norge?

Mange gode avisspalter er unnfanget i dårlig vær. Men bare helter og dårer gidder å begi seg inn på heftig polemikk, dyptpløyende analyser eller hudløse bekjennelser når heten ligger tung over byen. Jeg ligger utstrakt i badebukse med penn og blokk ved min side, og innser at arbeidsøkten renner ut i sanden. I stedet ser jeg meg rundt, på mine halvnakne medmennesker, strødd som slakt herfra til vannkanten, og føler meg delaktig i et temmelig selsomt rituale.

Vi soler oss, så klart. En helt naturlig ting, så lenge en unngår å tenke over aktivitetens paradokser: Soling er å gjøre noe, uten å bruke verken kropp eller hjerne. Soling er sløving som gjør en fullstendig svett og utmattet. Soling er målrettet handling forkledd som avkobling. Timer og dager ofres for en pigmentforandring som forsvinner neste uke og ikke gir noen annen langtidsvirkning enn rynker og kreft. Men brun skal vi på død og liv bli, selv om fargen for lengst har mistet sin statusverdi. Ingen er så brune som uteliggere.

SOLINGENS SOSIOLOGI er et forsømt forskningsfelt. Godværet rettferdiggjør og normaliserer høyst uvanlig framferd. Det ellers bare partnere gjør på soverommet, gjør vi plutselig foran øynene på vilt fremmede mennesker, mange av det annet kjønn. Tilsynelatende uberørt kaster vi nesten alle klærne. Så legger vi oss ned og later som vi aldri kunne ha drømt om å gjøre noe mer. Og faktisk innbyr den stasjonære og søvnige tilskuerrollen til å betrakte andres kropper rent estetisk, dvs. formalt og interesseløst, heller enn seksuelt. Foran meg ligger en frodig kvinne på magen uten bikinioverdel og med underdelen skjult mellom rumpeballene. Hun er bare hud, formet som abstrakt skulptur: En klynge beige kuler i ulike størrelser utplassert i gresset.

Solstrålene opphever også et enda større tabu i vår kultur: Ensomhet. Alene på kafé føler mange et visst ubehag uten lesestoff å ty til. På stranden er derimot alle opptatt, pr. definisjon. Med å sole seg. Alle har felles interesse, men den gir ikke grunnlag for noe fellesskap. Man kan ikke dele brunfarge. Til gjengjeld virker ingen soldyrker ensom uten selskap.

Siden nakenheten gjør oss sårbare, er vi svært nøye med å markere og respektere de usynlige grensene mellom oss. Legg merke til det: Ingen solbader legger seg nærmere en fremmed enn halvannen meter. Blikkontakt og samtale oppstår sjelden, såfremt ikke villstyrige barn eller hunder bryter isen. Selvsagt kan man flørte på stranden, men å ligge under samme sol kan ikke sammenliknes med å stå ved samme bar. Menn i badebukse vender seg ikke til nærmeste kvinne for å si: «Ja, ja, så ligger vi her og steker» eller «Pleier du ofte å sole deg?»

Det er imidlertid umuligheten av en annen og mer nødvendig henvendelse som virkelig viser solbaderens ubotelige ensomhet. Man får seg ikke til å spørre andre om å smøre en på ryggen. Det blir, i all sin harmløse banalitet, for intimt. En blir heller solbrent enn å sette seg selv og andre i forlegenhet.

«Å UNNGÅ PINLIGHET» er også temaet i den mest klassiske skjønnlitterære skildringen av strandlig atferd. I romanen om Herr Palomar, «ridder av den løpske tanke og de umulige mål», lar Italo Calvino sin antihelt passere en ung kvinne som soler seg toppløs på en øde strand. Av respekt unngår han å se på henne, men får straks dårlig samvittighet for å ha innført en «mental brystholder» mellom sine øyne og et helt naturlig syn. På tilbaketur forsøker han å rette opp inntrykket ved å la blikket tilfeldig streife kvinnebrystet, som om det var en del av landskapet. Men, begynner Palomar å fundere, er ikke dette å tingliggjøre kvinneligheten?

Han snur og går tilbake, nå med et blikk som både er unnvikende og bekreftende. Usikker på om denne uegennyttige oppmuntringen er blitt riktig oppfattet, vender han tilbake nok en gang for å «dvele ved brystet med en spesiell ærbødighet» som vil rydde alle misforståelser av veien. Men straks han nærmer seg, reiser solbadersken seg, dekker seg til, og forsvinner med et ergerlig stønn.

SLIK KAN SELV DE HEDERLIGSTE prosjekter strande. Et enklere råd for menn som ubemerket vil titte hvor og hvordan de vil: Bruk mørke, krumme solbriller. God ferie!