SÆREGEN STIL: Agnete Kjølsrud har funnet sin egen nisje og om den positive utviklingen fortsetter, kan bandet hennes, Djerv, ha gode tider i vente. Her i aksjon under Øya-festivalen. Foto: Kyrre Lien / Scanpix
SÆREGEN STIL: Agnete Kjølsrud har funnet sin egen nisje og om den positive utviklingen fortsetter, kan bandet hennes, Djerv, ha gode tider i vente. Her i aksjon under Øya-festivalen. Foto: Kyrre Lien / ScanpixVis mer

Her får du deg en på trynet

Dagbladet har anmeldt de tyngste by:Larm-konsertene.

Jeroan Drive
Det er ingen grunn til at bergenserne i Jeroan Drive ikke skal kunne komme langt med musikken sin. Det fikk de, om enn på en besværlig måte, vist under deres første by:Larm-konsert på John Dee.

Men, det er likevel et par småting gjengen må rydde opp i før budskapet kommer helt gjennom.

Jeroan Drive har mye på hjertet og det massive kompet låter hardt og kontant og danner et godt grunnlag for å gi publikum en real omgang, men da må vokalist Stein Erik Fæø tørre å møte blikket til publikum og stå angrepet ut.

Dessverre virker det av og til som han resignerer litt før avsatsen. Noe som blir ekstra tydelig foran et publikum som ikke gir noe gratis.

Jeroan Drive deler flere medlemmer med Blood Command, og selv om de har flere musikalske fellesnevnere, buldrer Jeroan Drive rundt i en langt mørkere riffmaterie.

Her smaker det tidvis både av crust og nihilistisk hardcore, og dunkelheten understreks av lyden av plaskende regn mellom låtene.

Det løsner noe midtveis og når gjengen fyrer av den briljante «Honour the Code» sitter det meste som det skal.

Ingenting er mer effektivt enn et riff som umiddelbart bokser deg i mageregionen og tre korister som gauler slagordrefrenger midt i fleisen på deg.

Mer av den slags.

Djerv
Mye har skjedd siden Agnete Kjølsrud og Animal Alpha tredde en blytung landeplage nedover ørene på det norske folk med «Bundy».

Animal Alpha er historie. Bandet det nå gjelder opptrer under navnet Djerv og alternative rockeriff er byttet ut med noe som best kan beskrives som stampende hardrock med innslag av et par svartmetalriff av den atmosfæriske og groovy sorten der det måtte passe.

Resepten er tidvis overraskende effektiv.

Kjølsrud har utvilsomt en særegen stemme og stil, og på en underlig måte klarer hun å gjøre i utgangspunktet sære vokallinjer til noe umiddelbart fengende.

Djerv's tilmålte halvtime fremstår ikke som en intens konsertopplevelse som sådan. Til det er et glissent Rockefeller litt for uhamselig å regjere.

Men det skortet ikke på vilje og seansen fungerte ypperlig som et utstillingsvindu for hva man kan forvente seg av Djerv i riktige omgivelser.

Rumble in Rhodos
Noen ganger er det en hårfin grense mellom magi og det helt ordinære. Marginene var dessverre ikke helt på Rumble in Rhodos sin side under gårsdagens Rockefeller-konsert.

Bandets ambisiøse rock har mye for seg både i instrumentering, nyanser og arrangementer, men det kan virke som om bandet er litt avventende med å sette inn det siste giret. Den store forløsningen lar nemlig vente på seg.

Kanskje noe av årsaken kan være at bandet tester ut mye nytt materiale for anledningen.

Det er ingen tvil om at bandet er kapable, men de trenger kanskje et par innkjøringsrunder før overskuddet kommer og leken kan begynne.

Rockefeller-jobben ble dessverre litt for passiv og innadvendt for Rumble in Rhodos´ eget beste.

Obliteration
Det er vel ikke veldig strengt å si at den norske ekstremmetal-scenen har hatt litt nedetid når det gjelder nytt talent de siste ti årene. Det er heldigvis i ferd med å snu.

Det kan vi blant annet takke Kolbotn-gjengen Obliteration for.

De er en stund til Obliteration-gutta begynner å bli grå ved tinningene, men de har likevel et imponerende håndlag med en musikkarv som hadde sin kreative høyalder mellom 1983 og 89.

Kvartetten låner fritt fra pionerer som Hellhammer og Autopsy, og strør på med litt garnityr fra den tidlige perioden til sambygdingene i Darkthrone. 

Men selv om de har noen estetiske fellesnevnere, har Obliteration ingen problemer med å legge mye av seg selv i sangene og uttrykket.

Det låter kompakt, ærlig og ikke minst uhyre sultent.

Og det er vel ingenting som fryder hjertet mer enn en gjeng med en brennende ambisjon og tilsynelatende evnen til å gjennomføre den. 

To tomler opp.