BEST PÅ ACTION: Alexander Aarvik.
Foto: Gorm Kallestad / Scanpix
BEST PÅ ACTION: Alexander Aarvik. Foto: Gorm Kallestad / ScanpixVis mer

Her har ikke Aschehoug gjort jobben sin

Burde ha arbeidet mer med debutboka til Alexander Aarvik.

ANMELDELSE: Debutant Alexander Aarvik (24) fikk en pangstart på sin debutlansering da han ble guidet rundt på Blindern av Bokprogrammets hektiske Siss Vik, eller var det omvendt?

Noe må ha gått galt i statskanalens forarbeidsavdeling, for å hype boka «Skuddsikker» som «universitetsroman» på lik linje med Mattis Øybøs glimrende «Alle ting skinner» (2003) kan kun være basert på en tilfeldig prat med moderforlaget Aschehoug.

Mot stupet
Riktignok er hovedpersonen Marius Mørk immatrikulert på universitetet, men han pleier et distansert forhold til sine medisinstudier, og akademia får ikke en gang birolle i denne romanen. Marius Mørks sfære spiller seg ut i et kjøpesenterlandskap hvor han har en jobb som vekter.

Allerede fra første side blir det klart at her er en mann som tar løpefart mot stupet: «Jeg er kvalm av mennesker i dag, og denne bussen er full av dem.»

Denne egenmeldingen blir ikke mindre aktuell utover i romanen hvor hatet ekspanderer, på jobben går han i «skuddsikker» vest, men aller minst er Mørk beskyttet mot sjelens egne prosjektiler.

Bra skildret
Debutant Aarvik er god når han skildrer actionscener. Særlig skjellsettende er en scene hvor hovedpersonen får i oppdrag å redde et overopphetet barn i en forlatt bil. Hovedpersonen er her godt inne i egen psykose, med det resultat at han stormer mot feil bil. Det er i slike stunder vi fornemmer Aarviks litterære biceps; handlingsdrevne skildringer.

Her har ikke Aschehoug gjort jobben sin

Der Alexander Aarvik kommer til kort er i arbeidet med selve eksposisjonen. Her blir alt fortalt. Det er litt som å se en film hvor man både har voice-over og selve sceneskildringen samtidig.

Forfattere har gjerne et «bakland» før de skriver ut en roman, med tilleggsopplysninger om hovedpersonen, som diskret trer frem gjennom beskrivelser av handling og replikker.

En jobb å gjøre
Her gytes alt sammen i en litterær saus, slik at fremstillingen blir banal og uinteressant. Marius Mørk framstår for enkel og endimensjonal til at vi tar hans eksistensielle krise på alvor:

«Det finnes ingen sorger, eller gleder, bare øyeblikket. Jeg har ikke sluttet å studere, for akkurat nå finnes ikke noe universitet. Bare meg. Bare inn, inn, - ut, ut. Jeg har ikke ødelagt forholdet mitt til Frida. Frida finnes ikke».

Men Aarvik skal ikke bære denne kritikken alene, det er på tide å røske tak i Aschehougs redaktørstall. Dette er så åpenbart et manus man burde jobbet langt mer med.