HIGHASAKITE: Ingrid Helene Håvi. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet 
HIGHASAKITE: Ingrid Helene Håvi. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Her har Norge fått et nytt eksplosivt stadionband

Hvem hadde trodd for fire år siden at Highasakite skulle fylle dette formatet.

KONSERT: For ti-femten år siden var den store signingsseremonien for en norsk artist å spille foran et utsolgt Oslo Spektrum. Det er blitt mer dagligdags etter hvert, ikke alle forunt, men ikke lenger veldig unikt. Nå til dags er det headlinerkonsert i 21.30-slot’en i Amfiet på Øya som gjelder.

Highasakite

5 1 6
Hvor:

Øyafestivalen, Amfi-scenen.

Tilskuere:

Ca. 12.000

«I kveld handlet det om å fylle stadionformatet. Det gjorde Highasakite lett.»
Se alle anmeldelser

Highasakite har spilt i denne skråningen tidligere, i 2014, riktignok litt tidligere på kvelden, i mer lys og med vesentlig mindre budsjett for visuelle utskeielser. Allerede da var det helt åpenbart at de hadde i seg å kunne lefle med et «stadionindie»-format, noe som den gang i seg selv var litt av en åpenbaring og en stor positiv overraskelse: Hvis du tar en titt på dette klippet fra en intimkonsert under Bylarm i 2012, er det ikke veldig mye ved verken bandets karisma eller instrumentpark som tilsier at dette bandet om bare få år skal ha evnen til å skape storslagen audiovisuell, overveiende elektronisk popunderholdning for et femsifret antall mennesker.

Det er egentlig alt det handler om for Highasakite denne kvelden, det er deres finaleheat i OL på deres flekk av popkartet: Å fylle formatet.

Hvilket de gjør meget overbevisende. De får det til å se nesten enkelt ut, men det er hardt og godt arbeid hele veien med å gjenskape, utvide og blåse opp deres stadig dunklere og mer elektronikapregede lydbilde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det låter autoritært bra, det er heftig, stramt, poengene bankes inn med fynd, klem og et og annet velplassert fyrverkeri, som under «Someone Who'll Get It» eller det scenebrede gullregnet under «Golden Ticket».

Det er nesten ingen vits i å bryte ned dette showet på låtnivå, alt vesentlig er med, ingen savner noe så fremt man ikke absolutt insisterer på noe fra debutalbumet. Kvaliteten er jevnt over meget konsistent, det er en sammenhengende og velkuratert audiovisuell opplevelse, pausene som regel fylt med instrumentale overganger og dvelende synthpartier med pustepausefunksjonalitet.

HIGHASAKITE: Ingrid Helene Håvi. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet 
HIGHASAKITE: Ingrid Helene Håvi. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet  Vis mer

Dette er intense greier altså. Det som om PJ Harveys verdenssammenbruddsblues fra i går kveld er blitt forlenget, apokalypsens ekstraomganger så å si: «Hiroshima». «God Don't Leave Me». «I Am My Own Disease». Vi trenger ikke å ta den runden om det språklige nivået på Highasakite-tekstene i denne omgangen, men i blant blir man stående å reflektere litt over det. Gjennom et halvannen time og 16 låter langt sett kan man også innvende at bandets instrumentale dynamikk langt overgår låtskriverdynamikken. Mulig det er smålige innvendinger på en kveld som dette.

Samtidig er det svært sympatisk hvordan Highasakite ikke er større på det enn at det tidvis virker som om de selv er mer overrasket enn publikum over hvor overbevisende de fyller dette formatet. Sanger Ingrid Helene Håvik mister munn og mæle, de gangene hun ytrer seg mellom sangene gjentar hun bare en eneste ting. «Så gøy dette er!». «Så jævlig gøy dette er!». «Faen så gøy dette er». Multiinstrumentalist Kristoffer Lo sjefer på alt fra elgitar med bue til horn og perkusjon, trommis Trond Bersu er en pulserende metronom og Marte Eberson og Øystein Skar tapetserer og ornamenterer det hele.

I det de aller siste tonene fra ekstranummeret «Lover» ringer ut, kan vi i det fjerne høre New Order spille «Love Will Tear Us Apart» borte fra Sirkus-teltet. Det er fristende å løpe bort, men først skal jeg bare si: Gratulerer og vel overstått. Dette var en overbevisende hjemmeseier.

Live-published photos and videos via Shootitlive