VARULV I VENTE: Krysninger mellom ulv og menneske har dype røtter i europeisk folklore og er stadig fascinerende for filmskapere. Video: Rapid Trailer Vis mer

Anmeldelse: «Wildling»

Her hyles det ikke mot fullmånen, men higes etter nordlyset

En sjangerfilm som vil noe mer, men som aldri klarer å forløse det.

«Wildling»

3 1 6

Grøsser

Regi:

Fritz Böhm

Skuespillere:

Liv Tyler, Bel Powley, Brad Dourif, Colin Kelly-Sordelet

Premieredato:

20. juli 2018

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Wildling»

«Klisjerikt og forutsigbart»
Se alle anmeldelser

FILM: Varulven, denne mytiske krysningen mellom ulv og menneske, er en kjent og skremmende skikkelse fra europeisk folklore. Dette har den tyskfødte regissøren Fritz Böhm bygget på i grøsseren «Wildling». Her er fenomenet lagt til dype skoger i USA.

Det kan virke som om Böhm også har latt seg inspirere av nyere grøss i europeisk samfunnsliv, nemlig de ferskere historiene om jenter som blir holdt innesperret i mørke kjellere av psykopatiske menn, som i Josef Fritzl-saken.

Fangenskap

Filmen innledes av et liknende tilfelle. Lille Anna «oppdras» i fangenskap av en «pappa» (Brad Dourif) som sier han beskytter henne mot et monster han kaller «wildling», et uhyre som dreper alle barn. Idet Anna vokser til - nå spilles hun av Bel Powley - begynner vokteren hennes å gi henne injeksjoner. Vi aner at det er for å hemme puberteten hennes.

Men filmen er ikke den pedothrilleren som den tilsynelatende antyder i første del. Anna blir reddet av den kvinnelige sheriffen Ellen (Liv Tyler) som tar seg av henne. Anna må lære alt, fra å kjøpe tamponger til å spise med kniv og gaffel. Ellens yngre bror Ray (Collin Kelly-Sordelet) innvier henne i amerikansk tenåringsliv.

Nordlys

Etterhvert avsløres den egentlige grunnen til at Anna ble holdt innesperret, og det er her den angivelige skrekksekvensen inntreffer. Her hyles det ikke mot fullmånen, men higes etter nordlyset. Ellers er klisjeene på plass. Tennene som faller ut og erstattes av nye, skarpere varianter. Neglene, både på fingre og tær, som gror til klør. Ingen tvil om at Anna er av «wildling»-ætt, en varulv slik vi kjenner dem fra mytene.

Utover dette skal ingen handling røpes, bare at det hele utvikler seg sørgelig forutsigbart. Derfor blir filmen heller aldri den grøsseren det legges opp til. Det er prisverdig at regissøren vil noe mer enn å skremme i en sjangerfilm. Men de tilsynelatende dypere lag i historien blir aldri tilfredsstillende utviklet. Forsøkene på å si noe om angst for puberteten, eller om heksejakt på den som er annerledes, blir mest luftige påstander.