KULTURMAKTA: Her fattes beslutninger som kan bety et være eller ikke være for norske kunstnere. Det er fra disse lokalene Kulturrådet hvert år deler ut 1,4 milliarder kroner, med mål om et rikt og bredt kulturliv i Norge. Foto: Lars Eivind Bones
KULTURMAKTA: Her fattes beslutninger som kan bety et være eller ikke være for norske kunstnere. Det er fra disse lokalene Kulturrådet hvert år deler ut 1,4 milliarder kroner, med mål om et rikt og bredt kulturliv i Norge. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

#Kulturkameratene

Her inne deles det ut 1,4 milliarder kroner i året. Hvis du er Facebook-venn med én av dem, nær dobles sjansen for å få penger

For hver Facebook-venn søkeren har blant tildelerne i Kulturrådet, øker pengestøtten med 58 000 kroner i snitt. De som derimot blir avslått, får ingen ordentlig begrunnelse om hvorfor de ikke får penger.

Akerselva går stri like utenfor kontorlokalene i det gamle arbeiderstrøket i Oslo sentrum. På innsiden av den godt vedlikeholdte bygningen i Mølleparken 2, går det en annen strøm, en jevn flyt av statlige midler.

Her fattes beslutninger som kan bety et være eller ikke være for norske kunstnere. Det er fra disse lokalene Kulturrådet hvert år deler ut 1,4 milliarder kroner, med mål om et rikt og bredt kulturliv i Norge.

Følger vi elva videre nedover, nesten til der den munner ut i Oslofjorden, kommer vi til Grønland. Her, i sitt atelier, sitter kunstneren Lars Cuzner (43).

- Det jeg skal si nå, er ensbetydende med karriereselvmord, sier han og stryker håret bakover.

- Jeg kan bare glemme pengestøtte fra Kulturrådet nå. Men … det skiter jeg i. For noen må tørre å si noe.

Den kontroversielle kunstneren Lars Cuzner i sitt arbeidsrom, Storgata 19. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Trakk seg i protest

Cuzner er kjent for å lage kunst som opprører og engasjerer.

Til Grunnlovsjubileet i 2014 sto han, sammen med kollega Mohamed Ali Fadlabi, bak prosjektet «Kongolandsbyen», et kraftig og ubehagelig spark til Norges rasistiske fortid.

Cuzner har selv sittet i flere utvalg i Kulturrådet, i til sammen seks år, men i vår fikk han nok og trakk seg fra alle verv i protest mot det han kaller Kulturrådets feighet.

- Det er bygd opp et system der man beskytter hverandre, der man først deler ut penger til kolleger og så forventer å få noe tilbake når det er din tur til å søke. Det er sånn I’ll scratch your back, you’ll scratch mine. Det er ikke slik at de beste prosjektene får støtte. Absolutt ikke, sier han.

Dobler pengesjansen

Kan vennskap og kjennskap påvirke om du får støtte av Kulturrådet?

For å finne svar, har Dagbladet gjort en gjennomgang av 18 564 søknader Kulturrådet fikk i fjor. Vi koblet hver enkelt søker opp mot Facebook-vennelista til vedkommende som behandlet deres søknad. Slik ville vi finne ut om sjansene for å få penger øker dersom du er Facebook-venn med personen som behandler søknaden din.

Tendensen vi fant er klar:

Er du Facebook-venn med minst én person som sitter i utvalget du søker penger fra, nær dobles sjansen for å få penger.

For å utdype litt: Hvert år innvilger Kulturrådet et sted mellom en fjerdedel og en femtedel av alle søknadene som kommer inn. 24 prosent av alle søkere fikk penger i 2016. Men av søkere der en Facebook-venn behandlet søknaden, fikk 43 prosent av dem pengestøtte.

Feilmarginer vil forekomme, som at noen ble Facebook-venner først etter at penger var tildelt. Det endrer imidlertid ikke det store bildet. Minst 240 millioner kroner ble gitt fra én Facebook-venn til en annen i 2016. Trolig er den totale summen høyere.

FB-vennskap verdt 58 000

De som fikk innvilget søknader, men ikke hadde Facebook-venner i utvalget, fikk i snitt 210 000 kroner. De som hadde én Facebook-venn, fikk derimot 236 000 kroner. Tendensen forsterkes kraftig når antallet Facebook-venner øker. De med to Facebook-venner mottok 352 000 kroner i snitt, mens søkere med tre Facebook-venner, i snitt fikk 443 000 kroner. I sum betyr dette at hvert Facebook-vennskap i snitt er verdt 58 000 kroner i støtte - ut fra 2016-tallene.

- Oi, det er tydelige tall, sier Christoph Ellersgaard, assisterende professor ved Copenhagen Business School.

Ellersgaard er en av Nordens fremste forskere på maktnettverk og er overrasket over funnene.

- Dette viser en favorisering som er et demokratisk problem for Norge på to vis. For det første fordi mye av offentlighetens penger beviselig fordeles mellom aktører i en liten og lukket gruppe. Og for det andre må vi anta at det igjen gjør at Norge ikke får den type kultur og kunst folket egentlig ønsker.

- Tydeligere enn jeg hadde trodd

Jørn Ljunggren ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo har skrevet doktorgrad om kultureliten i Norge. Han kaller medlemmene i Kulturrådets utvalg for «portvoktere inn til kulturlivets pengesekk».

- Dagbladets undersøkelse viser en tydeligere tendens enn jeg har trodd. Generelt er det en høy grad av sosial reproduksjon i kulturlivet. Det sitter folk i Kulturrådet og bestemmer hvem som slipper forbi, og disse foretrekker ofte dem med den samme sosiale bakgrunn som seg selv. Når mye penger gis mellom venner og bekjente kan det føre til at kulturlivet blir homogenisert, sier han.

- Norge er et lite land. Det er vel uunngåelig at folk kjenner hverandre?

- Jo da, og noen bindinger er det nok vanskelig å unngå. Men det kan ikke være hele forklaringen hvis sjansen til å få penger øker så mye fordi man er venner på Facebook.

Nå kan det selvfølgelig innvendes at vennelister på Facebook ikke nødvendigvis betyr nært vennskap eller at man er del av samme nettverk.

Men Ellersgaard i København mener Facebook er nettopp det, en aldeles utmerket arena for å bygge nettverk.

- Facebook-vennskap viser at man tilhører samme miljø, samme nettverk. Dagbladets undersøkelse viser at norsk kulturliv har for vane å gi penger til sine Facebook-venner, sier han.

Ga til 115 FB-venner

Geir Haraldseth er daglig leder for Rogaland Kunstsenter og virker som en mann det kan være verdt å kjenne. Ingen medlemmer av Kulturrådets 55 utvalg og komiteer gir mer penger til sine Facebook-venner enn ham, basert på tallene Dagbladet har samlet sammen. I fjor ga Haraldseth offentlige penger til 115 av sine Facebook-venner. Det ser han ingenting galt med.

- Jeg har nesten 4000 Facebook-venner. De fleste av dem er kolleger. Det er ikke rart at jeg har kunstvenner som søker om pengestøtte.

Haraldseth har jobbet med kunst i Norge i 20 år. Han er ivrig kunstsamler og har kunstfaglig utdanning fra New York og London.

- I mitt utvalg regner vi ikke Facebook-vennskap som en parameter for å vurdere habiliteten vår, forteller han.

- Når erklærte du deg sist inhabil da en Facebook- venn søkte om penger?

- Det husker jeg ikke på stående fot, men på det forrige møtet vi hadde, tok jeg opp tre inhabilitetssaker. Ingen av dem gjaldt vennskapsforhold.

- Bekymringsfullt

De fleste av Kulturrådets 55 utvalg oppnevnes annethvert år. Kulturrådet etterstreber at medlemmer ikke sitter mer enn to år av gangen, men innrømmer at mange av medlemmene i praksis sitter mye lenger. Kulturrådets vedtekter ble vedtatt av Stortinget i 1965, med det formålet å stimulere til skapende åndsliv i litteratur og kunst og «arbeide for at flest mulig kan få del i kulturgodene». I dag forvalter Kulturrådet, gjennom en rekke utvalg, tre separate fond: Norsk kulturfond, Statens kunstnerstipend og Fond for lyd og bilde.

La oss si at du er kunstner, har søkt om penger, men fått avslag. Da ville du kanskje ønsket en begrunnelse for avslaget? Men Kulturrådet begrunner aldri sine avgjørelser. Det eneste som kreves er et ja eller nei på om søkeren bør få penger.

- Det er bekymringsfullt hvis man ikke får innsyn i kriteriene og saksbehandlingen som ligger til grunn for tildeling av store offentlige midler, sier Gro Skaaren-Fystro, spesialrådgiver i Transparency International, organisasjonen som jobber mot korrupsjon over hele verden.

- God dokumentasjon og åpenhet er nødvendig for å sikre saklig og rettferdig saksbehandling. Uten denne åpenheten blir det lett spekulasjon om nepotisme og forskjellsbehandling, og det er verken giver eller mottaker tjent med, fortsetter hun.

Advarer

Kulturrådet opererer etter de samme habilitetsreglene som gjelder all offentlig forvaltning: Et medlem skal i god tid si fra om forhold som gjør eller kan gjøre ham inhabil. Det betyr vanligvis nære familiære bånd eller økonomiske interesser. Når det gjelder nettverk som Facebook, finnes det ingen krav eller retningslinjer, men ut fra et møtereferat som Dagbladet har lest, kan man se at medlemmer stadig erklærer seg inhabile når en søknad behandles.

Kulturrådet beskriver det selv som et «tillitssystem», og sier de stoler fullt og helt på at utvalgsmedlemmene fordeler offentlighetens penger på riktig måte. Men Skaaren-Fystro advarer Kulturrådet mot å være for rause med tilliten. Hun vil ha åpenhet om kriteriene som legges til grunn for tildeling:

- Tilliten bør ikke strekkes for langt – og det er antakelig for langt hvis det ikke finnes skikkelig dokumentasjon på saksbehandlingen for tildeling av store pengesummer. Jeg synes ikke et såkalt «tillitssystem» høres særlig tillitvekkende ut.

- Jeg har ingenting å tape

4178 søknader ble innvilget i fjor. Én som ikke fikk ja på sine 16 søknader, var kunstner Galina Manikova (64). Nå er hun lei.

Kunstneren Galina Manikova. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

Det er en vakker forsommerdag i et boligstrøk i utkanten av Horten. Syrinene blomstrer, måkene skriker av full hals og småfuglene synger for harde livet. Galina Manikova holder heller ikke kjeft.

- Jeg er ikke redd for å kritisere Kulturrådet offentlig. Jeg har ingenting å tape. Ingenting!

- For å få støtte fra Kulturrådet er det helt avgjørende å kjenne noen som sitter der. Men det er ikke nok. Man må også trå forsiktig, gi komplimenter. Dette handler om store pengebeløp, det hele er farlig nær korrupsjon. Alle vet om dette. Absolutt alle. Men ingen tør å snakke om det.

- Brente broer

Manikova er oppvokst i Moskva, men har vært norsk statsborger i over tretti år. Hun kan vise til en pen suksess, både ute og hjemme, hennes kombinasjon av fotografi på stoff og keramikk har høstet ros. Og, ja, hun har også fått støtte fra Kulturrådet. Ti ganger. Men i 2005 var det slutt. Hun søkte igjen og igjen i åra som fulgte, men fikk avslag. Var søknadene hennes blitt dårligere? Kunsten hennes uinteressant? Mente Kulturrådet at hun hadde fått nok?

Manikova vifter det bort.

- Det handler om at jeg sa høyt det jeg tenkte, sier hun.

Hun mener hun brente det som var av bruer til Kulturrådet da hun i forbindelse med en utstillingsåpning i 2004 holdt en tale som inneholdt sviende kritikk av rådet og dets praksis. Hun trekker oppgitt på skuldrene.

- Mine klokere venner sier: «Galina, du er dum som et brød. Det går bare ut over deg selv. Hold munn, og hold dine meninger for deg selv. Det gjør vi. Og etterpå, når vi selv sitter i alle disse komiteene, trekker vi våre egne venner inn», sier hun.

- Presset av KGB

Manikova forteller at hun som ung ble forsøkt presset av KGB til å angi systemkritiske venner. Det var tøffe tider, men Manikova mener livet i Norge de siste åra på enkelte områder har vært mer utfordrende.

- Det er faktisk tøffere å være kunstner i dagens Norge, enn det var å bo i Sovjet. Der så alle hva som var galt, så det var på en måte lettere å protestere. Her i Norge forsøker man å dekke over med det vakre, det skal liksom være så demokratisk. Så harmonisk. Men det er det ikke. Da blir det vanskeligere å kritisere.

Hvor mange avslag Manikoav har fått, har hun ikke oversikt over.

- Etter at jeg kritiserte Kulturrådet offentlig i 2004, har støtten tørket inn. Jeg har nok havnet på en slags svarteliste. Men om du spør om jeg angrer, om jeg heller burde vendt det andre kinnet til og tjent meg rik på det, så er svaret nei. Alt jeg har oppnådd har jeg klart til tross for all motgang. Og så har jeg beholdt min integritet.

Var naiv

Flere kunstnere Dagbladet har snakket med sier seg enig i Manikovas kritikk av Kulturrådet. Skal man få støtte må man kjenne noen. Men av frykt for at det vil redusere deres sjanser for å få støtte i framtida, ønsker de ikke å fremme kritikken offentlig under fullt navn. Lars Cuzner er ikke en av dem.

- At jeg snakker ut, nå betyr at jeg kan glemme å få støtte fra Kulturrådet i framtida, men det får heller være.

Svensken, som er født i Canada, minnes selv sine første møter i Kulturrådet.

- Jeg satt der, og naiv som jeg var, trodde jeg på alle fine ord som var blitt sagt i forkant. Kulturrådet ga bort nesten halvannen milliard av offentlighetens penger i fjor. De kunne like gjerne kastet dem ut av vinduet.

- Jeg satt der i seks år, og vi hadde ikke engang tid til å lese alle søknadene! Så – da gir man penger til de folkene man kjenner. Det går på trynefaktor og vennskap.

- Er du en som holder kjeft, smiler pent og lager kjedelig kultur som er godt likt av kultureliten, så får du penger

Den kontroversielle kunstneren Lars Cuzner i sitt arbeidsrom, Storgata 19. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Tar bladet fra munnen

Cuzner himler med øynene. Stemmen nesten dirrer. Han mener Kulturrådets avgjørelser blir umulig å ettergå så lenge kunstnerne ikke får begrunnelse for avslag. Da tror han at det han kaller kameraderiet vil fortsette til evig tid. Han har også sin egen agenda: Da han søkte Kulturrådet om 400 000 kroner i støtte til «The Milk Pipeline», et prosjekt som ville framstå kritisk mot Norges dobbeltmoral i oljespørsmål, fikk han avslag.

Da hadde han fått nok og bestemte seg for å ta bladet fra munnen.

- Du sier «alle» får penger, men du har ikke fått penger på lenge, selv om du var en del av systemet?

- Jeg var et uroelement i Kulturrådet, jeg vil at kunsten jeg lager skal skape debatt. Kulturrådet liker verken uroelementer eller stor debatt.

- De holder kjeft

Lars Cuzner sier mange kunstnere er like kritiske som ham og Manikova, men at de ikke tør å bite hånda som regelmessig mater dem med penger.

- Alle som får støtte er tilfredse og holder kjeft. Alle som ikke får støtte, slike som meg, kan kritisere Kulturrådet så mye vi vil, da sier de bare at vi er bitre over å ikke få penger. Cuzner ler, men er lite tilfreds med sin egen konklusjon:

- Kulturrådet er fullstendig uangripelig. Det er jo et perfekt system – for dem.

Den oppfatningen deler ikke Helge Westbye, daglig leder i plateselskapet og musikkforlaget Grappa. Selskapet har fått mange priser og mye heder og ære for å gjøre såkalt «kvalitetsmusikk» tilgjengelig for mange. I 2016 fikk Westbye innvilget til sammen 27 søknader til Kulturrådet, verdt omtrent 2,4 millioner kroner.

- Kulturrådet er svært viktig for oss i Grappa. Vi jobber jo på gamlemåten, med smalere sjangre som umulig ville sett dagens lys uten Kulturrådets støtte. Jeg tror ikke det er vennskap og kjennskap som avgjør hvem som får penger fra Kulturrådet. Det kan jeg aldri tenke meg.

- Hvorfor ikke?

- Nettopp fordi kulturlivet i Norge er så lite så tror jeg en slik nepotisme og forskjellsbehandling hadde vært veldig enkel å oppdage.

- Åpne systemer

Den oppfatningen deles av Kunstnernettverket:

- Landets kunstnere velger selv gjennom sine fagorganisasjoner hvem som gis tillit til å sitte i komiteene og ta de viktige beslutningene om hvem som skal få kunstnerstipend. Det betyr at oppnevningen til komiteene skjer i åpne, transparente og demokratiske systemer og ikke i lukkede rom i Kulturrådet eller departementet. Komitemedlemmene oppnevnes for korte perioder, noe som betyr at et enkelt kunstsyn ikke får mulighet til å feste seg, sier Heidi Marie Kriznik, leder av Den norske Forfatterforening og medlem av kunstnerpolitikkutvalget i Kunstnernettverket.

I den godt vedlikeholdte bygningen ved Akerselva, sitter Kulturrådets direktør Kristin Danielsen. Hun sier hun ikke er overrasket over at fagutvalgene hennes gir mye penger til sine Facebook-venner.

- Det er ikke merkelig, og det ligger ikke noe mistenkelig i dette, sier hun og henviser til at kunstmiljøene er små og at Norge er et lite land. Når det gjelder påstanden om at organisasjonen hun leder synes å være preget av kameraderi, rister hun på hodet.

- Vi har ingenting å si til den påstanden. Vi kan ikke forsvare oss mot det utspillet på annen måte enn å si at det ikke stemmer med virkeligheten, sier Danielsen, som avviser å kommentere kritikken fra Manikova og Cuzner.

- Hvordan kan du vite at det ikke stemmer med virkeligheten?

- Habilitet redegjøres for

Danielsen smiler høflig og kikker bort på sin kommunikasjonsrådgiver.

- Kulturrådet følger forvaltningsloven og offentlighetsloven og Riksrevisjonen kontrollerer at vi gjør jobben vår. Habilitet redegjøres det grundig for i alle møter. Om du er inhabil i en sak, er du ikke med på å bestemme om søkeren får penger. Jeg har sett hvor profesjonelle og samvittighetsfulle utvalgs- og komitémedlemmene er i sin jobb. De vet at de forvalter et viktig oppdrag på vegne av sine fagfelt. Jeg vil si at det er rart dersom det ikke er noen bånd mellom dem som søker penger og dem som bevilger.

Kristin Danielsen, leder i kulturrådet. Om fordeling av kulturmidler. Foto: John T.Pedersen / Dagbladet Vis mer

- Men sjansen for å få penger er nesten dobbel så stor hvis man er venner på Facebook?

- Dette er et system basert på tillit, dessuten bytter vi utvalgsmedlemmer annethvert år nettopp for å sikre at uheldige bånd ikke dannes.

- Du mener funnene ikke vitner om forskjellsbehandling?

- Vi er som sagt ikke overrasket over disse tallene, men jeg setter spørsmålstegn ved årsakssammenhengen som presenteres. Kulturrådet gjør et grundig arbeid for å unngå at tildelingene blir påvirket av hvem man har en personlig relasjon til. Vi tar habilitet alvorlig, og bruker mye tid på det. Vi er like interessert i å sikre likebehandling som både Dagbladet og de kildene dere har snakket med.

Standard avslagsbegrunnelse

Det føres møtereferater i Kulturrådet, som alle andre steder der offentlige midler forvaltes og fordeles. Men kritikere mener referatene er for lite detaljerte og vanskelige å etterprøve. I tillegg gis det ikke en begrunnelse for avslagene.

- Er det problematisk?

- Vi kan nok utvilsomt gjøre møtereferatene bedre, sier Danielsen.

- Men det er feil å si at det ikke gis begrunnelser på avslag. Alle søkere får en kort standard avslagsbegrunnelse. Skulle man gitt utdypende avslagsbegrunnelser, ville det vært et svært ressurskrevende arbeid som vil kreve en vesentlig økning i administrative kostnader.

- Er det ikke naivt å la 1,4 milliarder fordeles etter «tillit»?

- Alle støtteordningene under Norsk kulturfond, Statens kunstnerstipend og Fond for lyd og bilde tildeles på bakgrunn av kunstnerisk kvalitet og klare kriterier og retningslinjer for de ulike ordningene. Tilliten handler om at søkerne har tillit til at de medlemmene som er oppnevnt til å vurdere søknadene, har den faglige kompetansen og integriteten som trengs for å vurdere søknadene.

- Er dagens system enkelt nok til at offentligheten kan følge pengene som går ut av Kulturrådet?

- Kanskje ikke? Vi kan alltid bli bedre. I de siste åra har Kulturrådet jobbet mye med digitalisering og styrking av kommunikasjonen med søkerne. Nå må vi kanskje flytte fokus for å nå ut til et allment publikum med Kulturrådets aktiviteter og hva midlene vi forvalter går til – nemlig profesjonell kunst og kultur i hele landet, sier Danielsen.

Hun vil ikke kommentere påstandene om korrupsjon og kameraderi fra Lars Cuzner og Galina Manikova:

- Jeg kan ikke gå inn i enkeltsaker.

Holde kulturfiffen i ørene

Assisterende professor ved Copenhagen Business School, danske Christoph Ellersgaard, var involvert da danskene gjennomgikk nettverket i sitt eget kulturråd i fjor, og har forsket på maktnettverk i flere år. Han mener Kulturrådet i Norge må tvinges til å legge om.

Han vil ha «vanlige folk» inn i Kulturrådets utvalg slik at de kan holde kulturfiffen i øra.

- Det er helt klart at systemet i Norge ikke fungerer ideelt og at kunstnere ikke bør få styre alle disse pengene alene. Personer som ikke er aktører i kulturlivet må også få være med og styre pengene. Da vil Norge få en mer rettferdig fordeling, både mellom kunstnere og når det gjelder hvilken type kunst som prioriteres, sier han.

Kunstneren Galina Manikova. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

- Bør få sparken

Galina Manikova mener det må hardere lut til:

- Alle som er ansatt i Kulturrådet bør få sparken.

- De har for lengst stivnet i sitt kunstsyn. Først når de er borte kan man starte på nytt med unge mennesker som er opptatt av det som skjer i kunstverden.

Hun tenker seg om et øyeblikk. Så glimter det i blikket.

- Revolusjon! Vi trenger en revolusjon! Jeg vil oppfordre alle mine kunstnerkolleger til å bli med meg. Hvis vi slår oss sammen, skjer det kanskje noe.

- Tror du at det vil skje? Manikova trekker pusten. Tungt.

- Nei. I hvert fall ikke med det første. •