Her kommer guttemusikken

Det er spekulert mye på hvorfor ungjenter hyler i møte med sine idoler. En forklaring sosiobiologien har kommet med, går ut på at dette er en genetisk nedarvet respons som stammer fra tida da vi alle var aper. Studier av strupehodene til unge hunndyr tyder nemlig på at de ofte har foretatt høyfrekvente utbrudd. Og teorien går ut på at hvinet ble brukt av de nyss kjønnsmodne for å tiltrekke seg en partner.

Man må til langt mer moderne tider for å finne første tegn til fenomenet i musikksammenheng. Rockens inntog på femtitallet åpnet dørene for en ungdomskultur. Med den oppsto både fanhysteri- og yrkesgrupper som tok sikte på å slå mynt på trenden.

Rockmanagerne var blant disse, og deres inntjeningsmulighet lå i å knytte til seg artister som skapte slike ovasjoner. De mest legendariske i faget er Sam Philips som oppdaget Elvis, Brian Epstein som fant Beatles, og Andrew Loog Oldham, hvis åpenbaring het Rolling Stones. Ikke alle managerne var heldige.

Spesielt vanskelig var det å finne et suksessband . I tillegg til å måtte kunne spille og synge, burde hvert enkelt medlem ha pent utseende, sceneutstråling og være kjapp i replikken. Slike band var ikke dusinvare. Derfor er det ikke rart at ideen om å «konstruere» band ble unnfanget.

SOM DET MESTE ELLERS I ROCKEN oppsto også «det konstruerte bandet» først blant svarte artister. En rekke fargede sanggrupper både i herre- og kvinneklassen ble satt sammen gjennom auditions, og flere av disse fikk store hits. I 1965 tok managerne Bob Rafelson og Burt Schneider det et hakk videre ved å danne en hvit gruppe etter samme modell og gi dem en egen tv-serie. Gruppa het, i likhet med serien, The Monkees.

- Selv om The Monkees var en slags forløper for boyband-kulturen, passer ikke bandet helt inn i kategorien. Tanken med The Monkees var å sette sammen et moderne Marx-brothers, et moroband med musikalsk talent. Guttene ble ikke plukket ut fordi de hadde pent utseende, slik boyband-tradisjonen er, mener Tor Milde, tidligere redaktør i ungdomsbladet Topp.

The Monkees var de første som ble avslørt i ikke å spille instrumentene selv. Boybandene av i dag gidder ikke engang å late som om de spiller, de behøver bare å synge, danse og ta seg bra ut.

BOYBAND SLIK VI KJENNER dem i dag begynte ikke å ta form før på midten av 80-tallet, selv om The Runaways på 60-tallet og Bay City Rollers på 70-tallet hadde mange likhetstrekk. Sistnevnte bygde sin image på dydighet og poengterte i alle intervjuer at de ikke hadde kjærester, at de ikke ville ha sex før de giftet seg, og at de aldri drakk sterkere saker enn melk.

Kyskhetsoppskriften har seinere blitt fulgt av en rekke boyband. Oslo-aktuelle Backstreet Boys uttalte ved forrige visitt at de ikke ønsket å spille på sex i showet sitt og at de ba sammen hver kveld.

Ikke alle boyband velger en så glatt stil. Med årene har det blitt stadig vanligere å framstille seg som rampete gutter, og de fleste band har minst en bad boy.

- Noe av tankegangen er nettopp at medlemmene skal appellere til forskjellige typer. Derfor er det ofte én som er svigermors drøm, én som er litt slem og én litt morsommere fyr i gruppa, forteller Tor Milde.

East 17 og Take That kjørte bad boy-imaget litt for langt, da flere av guttene måtte innlegges for å få kontroll med narkotikamisbruket sitt. Neppe passende kost for et 12- 16-årig publikum.

I BOYBAND-RIKET ER manageren gud. Føringene er strenge, for eksempel er det fullstendig tabu å uttale seg om politiske spørsmål.

Selv etter at fredsavtalen i Nord-Irland var undertegnet, kunne ikke irske Boyzone kommentere saken. De som har forsøkt å gjøre opprør, blir sparket. Den mest kjente er Robbie Williams, tidligere Take That-medlem. Han er også blant de få som har klart å etablere seg på egen hånd etter at gutteband-karrieren var over. Det finnes også noen få andre: Bobby Brown, fra det første ordentlige boybandet New Edition, Ricky Martin, som sang i Menuda og Donnie Wahlberg fra New Kids On The Block, sistnevnte innen film. Ellers har suksessen for de fleste vært kortvarig eller ikke-eksisterende. Grunnen ligger ikke bare i manglende musikalsk fundament, men også i det faktum at de appellerer til et publikum som raskt vokser fra dem. (Forsøk på overgang til en eldre aldersgruppe fungerer sjelden. Dette fikk a-ha bitterlig erfare da de uten hell forsøkte å bevege seg fra et fjortispublikum til et mer voksent.)

JENTER UTGJØR DEN STORE majoriteten av boybandfans. Heltene fungerer på en måte som erotiske ikoner for de som ennå ikke har fått seg et seksualliv. Derfor er det kanskje ikke så rart at det til alle tider har vært opplest og vedtatt at medlemmene skulle være heteroseksuelle. For en måned siden innrømmet Steve Gateley i Boyzone at han var homofil. Dette var intet forsøk på å utvide karakterrepertoaret innenfor sjangeren, snarere tvunget fram av en tabloidavis som truet med å trykke avsløringen uansett. Kjæresten viste seg ironisk nok å være med i Caught In The Act, Nederlands store gutteband. Hvordan dette slår ut for populariteten deres gjenstår å se.

Mye tyder på at bølgen også tåler dette. Den vil også overleve den siste tidas utdriting i komiserier og musikaler. Som kommersielt produkt er nemlig boyband-konseptet uovertruffent. Om de aldri så mye hetses, latterliggjøres, ignoreres og skandaliseres, har boybandene en utrolig evne til å fortsette å selge. Selv om journalister har satt alle kluter til for å drepe sjangeren, klarer man ikke å styre de yngste platekjøperne over til mer «fornuftige» valg. Konseptet er rett og slett for genialt. Kilder: Tor Milde, Willy B og Trond Fjellmann.

# Ingen norske boyband har greid å skape bølger à la Backstreet Boys. - Det er mye jantelov. De som holder på, blir sterkt nedvurdert både av folk flest og plateselskap. I tillegg mangler vi kompetente låtskrivere og produsenter, forklarer manager Trond Fjellmann. Vår ene representant, Midnight Sons, skrev nylig en firemillioners kontrakt med Lava/Warner i USA.