Her kommer tøffe tøffe tøffe tøff

«The Expendables 3» er et pliktløp med pilotbriller.

FILM: Noen våpen er mer cinematiske enn andre. James Bond med pistolen, The Bride med sverdet, Jackie Chan med sin egen kropp: Alle kan være slående, smidige actionfigurer. Maskingevær, håndgranater og tanks er det motsatte. De skaper avstand og stillstand.

Kanskje er det på grunn av allmenntilstanden til de aldrende actionheltene i «The Expendables 3», som er i femti- og sekstiårene, at filmen innebærer for mye av det siste og for lite av det første.

Den forrykende åpningen, med tog og helikopter, er atletisk og spektakulær. Men sluttkonfrontasjonen er en veritabel krig, i et betongskjelett av en bygning i et liksomland i Kaukasus. Det er istansert våpenporno i stedet for tett, atletisk actionlek med personligheter som har uskadeliggjort slemminger, og blitt elsket for det, siden tidlig åttitall.

Sårede følelser
De tre «Expendables»-filmene er basert på Sylvester Stallones innbringende idé: En gruppe av grånende muskelbunter inngår i en privat tropp med leiesoldater, under navnet «The Expendables», som blant annet hyres inn når CIA ikke vil få hendene skitnere enn de allerede er. Det hele var et påskudd for å samle åttitallets actionhelter i samme film, men nå utvides konseptet: «Expendables»-sjef Barney (Stallone) frykter at kumpanene skal stryke med i de farlige oppdragene, avskjediger teamet og hyrer en gruppe unge og overtente slåsskjemper i kampen mot våpenhandleren Stonebanks (Mel Gibson).

Etter det jeg tror er et par dager med sårede følelser - dette er menn som uttrykker følelser gjennom forskjellige grader av mysing - finner de gamle vennene likevel en måte å komme Barney til unnsetning på. For det viser det seg så klart at han trenger.

Lystig Gibson
I et persongalleri som på mer enn én måte er pumpet opp mer enn det tåler, er det Mel Gibson som kommer sterkest gjennom de seksti nyansene av grått på lerretet. Den skandaliserte Gibson synes å fryde seg over å kunne slippe seg løs på film igjen, og gir Stonebanks en lett, lystig, smart sadisme som livner opp hele filmen. Stallone virker sliten og ungfolene er for mange til å feste seg.

De andre tar på seg pilotbrillene og gjør det de skal: Står sammenbitt i kuleregnet og sender litt anspent barske oneliners til hverandre i det som føles som et slags pliktløp, utført av erfarne profesjonelle for å glede de som savner VHS-formatet og Dolph Lundgren.