Her kommer tøffe tøffe tøffe tøff

«End of Watch» er en nesegrus hyllest til Onkel Politi.

FILM: Regissør David Ayer har trådt sine barnesko i de barske gatene i South Central i Los Angeles. Erfaringene derfra brukte han blant annet til å lage «Training Day», en illusjonsløs politi-og-røver-film som innbrakte Denzel Washington en Oscar for rollen som en politimann så pragmatisk at han i praksis er blitt en av de andre.

Lekebiler i sanden
Med «End of Watch» virker det mer som om Ayers plasserer lekebiler i sanden og sier bæuæuæuæ, bare i litt større skala. Filmen er barnlig beundrende. Her står våre karer med mot i brystet og vett i pannen mot et sett skurker så tett tatoverte, så bittert bannende og så ubeskrivelig onde at det bare er å plaffe dem ned, jo før jo heller. Betjentene Taylor (Jake Gyllenhaal) og Zavala (Michael Peña) kjører rundt i dataspillaktige gater der en konfrontasjon venter bak hver sving, hver dør, hver lyktestolpe.

Hakkete rytme
Men om innholdet er over-the-top, signaliserer formen og tonen realisme. Hyppige og blodige skuddvekslinger veksler med kameratslig bilsetesludring og kollegiale practical jokes. Rytmen hakker. Taylor driver visst og lager en undervisningsvideo, et noe påklistret påfunn for å la ham ta med seg kamera overalt og la mange av trefningene vises fra hans håndholdte perspektiv. Men amatørvideo-ideen er ikke gjennomført, skiftene mellom denne modusen og mer konvensjonell filming virker bare forvirrende. Her burde noen, det vil si Ayer, skjært gjennom og gjort et valg.

Gode gutter
Om «End of Watch» er noe av et rot, er den et sjarmerende et sådan. Gyllenhaal er lystig utagerende som den valpeaktige Taylor, som virkelig elsker å være politi. Peña er fin i en mer begrenset rolle som lojal våpenbror, som oppmuntrer Taylor til å vokse opp, finne dama og stifte familie. De to har såpass med temperament og hang til garderobeprat at de ikke blir de flate barneboktegningene de fort kunne vært. Det er i de mest hverdagslige scenene Ayer lykkes i å etablere Taylor og Zavala som gode gutter, hverdagshelter snarere enn supermenn, som publikum unner alt godt. Den vamle strykersentimentaliteten på slutten virker som om den driver inn fra en annen film.

«End of Watch» er en godlynt kompisfilm, et fartsfylt minste felles multiplum for vennegjenger sugne på å få snaue to timer til å gå, og gå fort. Etterpå er det ikke så mye å tenke på eller snakke om. Det var vel heller aldri meningen.