Anmeldelse Film «Fast & Furious: Hobbs & Shaw».

Her kommer tøffe tøffe tøffe tøff

Testosteronbomben «Fast & Furious: Hobbs & Shaw» er bredbent, litt sjarmerende, og ganske flau.

MACHOMORO: Dwayne Johnson og Jason Statham har nok av selvironi, men iblant krymper man seg likevel over humoren deres. Vis mer

«Fast & Furious: Hobbs & Shaw»

3 1 6

Actionkomedie

Regi:

David Leitch

Skuespillere:

Dwayne Johnson, Jason Statham, Vanessa Kirby, Idris Elba

Premieredato:

2. august 2019

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Fast & Furious: Hobbs & Shaw»

«Testosteronepos med litt for flau humor»
Se alle anmeldelser

FILM: Den amerikanske muskelbunten Hobbs og den designerkledde britiske hardhausen Shaw, det vil si Dwayne Johnson og Jason Statham, liker hverandre ikke.

Gjennom filmen slenger de to, som i mange år har vært populære bifigurer i «Fast & Furious»-serien, fornærmelser og utfordringer til hverandre på å, så mandig vis. Faktisk så ofte at fotsoldatene som er sendt ut for å nedkjempe dem høflig står stille, opptil flere ganger, og venter på at de skal bli ferdig med å slenge med leppa, før de tør å slå løs på dem igjen.

Det gjør det nesten uunngåelig å stille spørsmålet for seg selv: Er disse replikkvekslingene så vittige at hele filmen måtte stoppe opp for virkelig å la dem synke inn?

Pute-kino

Det er de sjelden. Iblant er de så flaue at kinopersonalet burde dele ut pute i døren.

Og så er det andre ganger der de treffer, der «Fast & Furious: Hobbs & Shaw» faktisk er så sjarmerende og tøysete som den tror den er. Det har mye å gjøre med skuespillerne: Statham og Johnson er begge gode komedieskuespillere og har med seg en dose selvironi inn i mye av det de gjør. Vanessa Kirby, Helen Mirren og en absurd Ryan Reynolds er karismatiske innhoppere, og Idris Elba tar med seg en overraskende sårhet inn i rollen som motstanderen som har teknologisk forbedret kroppen sin i den grad at han kanskje har mistet seg selv.

Dette er ikke en film som tar seg selv for høytidelig, og den både fryder seg over og ler av den prustende overdosen av testosteron på utstilling.

Polert action

Historien som omgir Hobbs og Shaw er blankpolert dusinvare: Det er snakk om en mektig og hemmelig organisasjon, et dødelig virus som for alt i verden ikke må bli spredd, en rekke slåsskamper i forskjellige storbyer og med entusiastisk bruk av slow-motion, og et kappløp med et digitalur som raskt tikker nedover.

Men igjen er det noe med den digitaliserte og glinsende finishen, og den tilsynelatende forakten for alt som minner om virkelighet, som gjør det vanskelig å leve seg inn i det på den frydefulle måten man ellers kan gjøre i møte med gode actionkomedier. En lang biljakt glir gjennom London sentrum, som er fullt av røde dobbeltdekkere, men tomt for folk, og etter den siste kollisjonen kan hovedpersonene bare reise seg og se ut i luften og rusle vekk: Det er ingen hylende mennesker, ingen politifolk, knapt noen lyd. De kan ta flyet og snakke høyt og hissig om jobb uten at noen av medpassasjerene får det med seg. Og da blir det, de yppete samtalene om kjønnslighet til tross, for sterilt.