FOR BARN: Det er to grunner til at den gjorde inntrykk. For det første, fordi den ble presentert som underholdning. Og ikke nok med det. Hele historien var ment å underholde barn, skriver Tuftebarten. Bildet er fra Essaouira, Marokko Foto: Scanpix
FOR BARN: Det er to grunner til at den gjorde inntrykk. For det første, fordi den ble presentert som underholdning. Og ikke nok med det. Hele historien var ment å underholde barn, skriver Tuftebarten. Bildet er fra Essaouira, Marokko Foto: ScanpixVis mer

Her om dagen leste jeg om en gruppe kriminelle i Marokko som brøt seg inn i huset til en enslig kvinne

Når overgrep blir til underholdning.

Meninger

Nyhetsbildet er mettet av brutalitet. Vi serveres så mange historier om overgrep at hver enkelt skjebne sjelden fester seg. Likevel er det noen fortellinger som av en eller annen grunn gjør uutslettelig inntrykk. 

Her om dagen leste jeg om en gruppe kriminelle i Marokko som brøt seg inn i huset til en enslig kvinne. Mennene kidnappet kvinnen midt på natten og holdt henne fanget i dagesvis. Hva som foregikk i disse dagene er vanskelig å si med sikkerhet, men alle som kan litt om kriminalitetsstatistikk vet at sannsynligheten for at kvinnen ble utsatt for seksuelle overgrep er stor. 

Vitner fortalte at de enslige mennene i lenger tid hadde snakket om savnet etter «en kvinnes tjenester». De var visstnok villige til å gå langt for å døyve savnet. At det hele foregikk i en patriarkalsk, muslimsk kultur som best kan beskrives som førmoderne gjør selvfølgelig ikke situasjonen noe bedre for kvinnen. 

Men hvorfor husker jeg nettopp denne historien, blant endeløse nyheter om indiske æresdrap og festvoldtekter på Lindeberg? Det er to grunner til at den gjorde inntrykk. For det første, fordi den ble presentert som underholdning. Og ikke nok med det. Hele historien var ment å underholde barn! 

Beskrivelsen av bortføringen av den unge kvinne ved navn Sofie er signert den norske forfatteren Thorbjørn Egner. Jeg håper for hans skyld at det er et pseudonym. For hvordan kan man i fullt alvor skrive en barnebok om tre yrkeskriminelles nådeløse jakt på kvinner? 

Man trenger mye fantasi for å forstå at det ble noen tunge dager på krisesenteret i Kardemomme by etter denne hendelsen, men det virker ikke som om Egner er opptatt av denne siden av saken. Og hva gjør slike beskrivelser med barns evne til å sette grenser? Er dette med på å lære unge gutter å ta et nei for et nei?

Det andre som gjør historien spesiell, er at den beskriver hvordan den unge kvinnen utvikler sympati for sine tre overgriperne. På samme måte som under den beryktede kidnappingen av Patricia Hearst i 1974, byttet Sofie side og motsatte seg politiets forsøk på å frigjøre henne. Hun begynner til og med å gjøre rent hos røverne. Siden Egners bok er skrevet i 1955, er dette så vidt jeg kan forstå den tidligste kjente beskrivelsen av Stockholm-syndromet. 

Situasjonen kan selvfølgelig være interessant, sett fra et psykologisk synspunkt. Men en ting kan vi vel alle være enige om: Det er ikke barneunderholdning!

Jeg skulle faktisk likt å høre hva rettssakkyndige som Synne Sørheim og Torgeir Husby har å si om psyken til tante Sofie. Eller kanskje om psyken til forfatteren selv, som velger å overse det faktum at den bortførte kvinnen er verge for en liten pike ved navn Kamomilla, uten at hun gjør forsøk på å kontakte jenta som sannsynligvis er sterkt traumatisert etter å ha våknet opp alene hjemme. 

Norge har kommet langt siden 1955. Det er på tide å fjerne «Folk og røvere i Kardemomme by» fra bokhyllene. På tide å rive Egner-statuene. På tide å la familieattraksjonen Kardemomme by i Dyreparken få 18-årsgrense.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook