Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

HELGEKOMMENTAREN:

Her om dagen prøvde jeg å gå inn i vår tids kjønnsdebatt. Jeg gikk fort ut derfra igjen

Det tredje kjønn.

Kommentar

Jeg må innrømme at jeg trodde dette med transpersoner var enkelt: Det er et sivilisatorisk fremskritt å anerkjenne at det finnes flytende kjønnsidentiteter som åpenbart handler om noe biologisk, genetisk eller medfødt, som ikke må forveksles med at kjønnsrollene fortsatt er for trange – både for menn og kvinner. Det er i grunnen ikke så veldig forskjellig fra det de fleste av oss, antar jeg, tenker om menn og kvinner generelt: Vi er en kombinasjon av biologi, kultur, historie og samfunn. Og siden disse faktorene kan endres, vil heller ikke forståelsen vår av menn og kvinner være statisk.

Fra de første gangene TERF begynte å dukke opp regelmessig i feeden min, gikk det kort tid før jeg skjønte at dette ikke var en tittel å trakte etter. Å være en «trans-exclusionary radical feminist» er åpenbart en måte å påpeke at antatt politisk korrekte feministene er kjipe folk. Selv fikk jeg en ubehagelig fornemmelse om jeg kanskje var TERF selv, da jeg oppdaget at transkvinner kan melde seg på i kvinneklassene i enhver sport. Nå vil det neppe være så mange Birken-løpere som benytter seg av sin nyvunne mulighet til å skifte juridisk kjønn, uten å måtte gjennomgå medisinsk behandling, at det blir utslagsgivende på merketiden for oss mosjonister. Men eliteutøvere skal få slite hardt med retningslinjene IOC har tegnet opp, hvor den øvre grensen for testosteron er nesten dobbelt så høy som for kvinner flest.

I en vanlig verden skulle man tro det var greit å gi uttrykk for skepsis, til og med motstand, mot denne endringen i idretten. Etter å ha fulgt debatten, i avisa og på nettet, er det mye som tyder på at svaret er nei.

På forbløffende kort tid har de nyanserte stemmene blitt fullstendig overdøvet av dem som holder fast på at det finnes to kjønn, ferdig snakka og dermed basta, og de som mener det er et overgrep å ikke anerkjenne transkvinners rett til å være kvinne på lik linje med alle andre kvinner. For en utenforstående er det litt fascinerende, men mest forstemmende, å se hvor fort en diskusjon eskalerer i temperatur, fronter og gjensidig forakt.

For de fleste av oss er det lett å forstå at det finnes en del folk som ikke har lyst til å dele garderobe og dusj med en kvinne som bærer alle ytre kjennetegn på å være mann. Men jeg ville ha tenkt meg nøye om før jeg sa det høyt. En ting er at sjansen er stor for å bli møtt av spott og spe, men jeg vil jo heller ikke bli slått i hartkorn med folk som avfeier transpørsmål som «psykiske lidelser» eller «motegreier». Skulle jeg likevel komme til å ytre meg offentlig om saken, ville jeg ha voktet meg vel for å si «vanlige kvinner», selv om man henfaller til dette begrepet i hverdagsspråket sitt når man snakker om «cis-kvinner». Og jeg ville definitivt ha unngått å stille det åpenbare spørsmålet, om det ikke vil være enklere å operere med et tredje, for ikke å si et fjerde, kjønn, siden det tross alt er noen markante forskjeller – selv om man gjør sitt beste for å late som om man ikke legger merke til dem.

Skulle jeg likevel ha dristet meg ut i dette feltet av rasende mennesker, ville jeg ha sagt at mange av oss nok syns det er fremmed å operere med mange varianter av kjønn. Det betyr ikke at vi er onde eller dumme – sannsynligvis er de fleste av oss velvillig innstilt til tanken om at mennesker kommer i flere varianter enn vi har vært klar over. Samtidig er det noen forskjeller på transkvinner og andre kvinner som, i noen sammenhenger, er så urimelig for majoriteten at vi er nødt til å kunne adressere dem. Idretten er det tydeligste eksempelet hvor en kvinne med langt høyere forekomst av mannlige hormoner, lungestørrelse og muskelmasse vil ha en urimelig stor fordel. Og den offentlige garderoben er den arenaen hvor det vanskeligste spørsmålet blir satt på spissen: Hvor mange menneskers motvilje skal en transpersons rettigheter kunne trumfe? I debatten nå ser det ut til at riktig svar på spørsmålet er «alle».

I så måte vil jeg gjerne markere en ikke-aggressiv dissens. Skulle vi likevel møtes i dusjen skal jeg gjøre mitt for å glatte over eventuell trykkende taushet med lett småprat. Selv om det jeg egentlig lurer på, og forhåpentlig skjønner at jeg ikke bør spørre om, er om det ikke ville vært enklere å slåss for en aksept for å utvide rommet – i stedet for å slåss om plassen i et system som er låst i to kjønn

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.