Anmeldelse Film «Toy Story 4»

Her sitter jeg visst og griner igjen

«Toy Story 4» er mer av det samme, men det gjør ikke noe når det samme er så fint.

«Toy Story 4»

5 1 6

Animasjon

Regi:

Josh Cooley

Skuespillere:

Norske stemmer: Sven Nordin, Anders Bye, Cathrine Bang Norum, Siri Nilsen

Premieredato:

6. september 2019

Aldersgrense:

6 år

Orginaltittel:

«Toy Story 4»

«Gråter og ler»
Se alle anmeldelser

FILM: Denne anmelder har knapt grått så mye av noen film som av «Toy Story 3», og dét i voksen og blasert alder. Og ettersom «Toy Story»-seriens fjerde film gikk mot sitt uunngåelige og emosjonelle klimaks, var det bare å konstatere at jeg satt der nok en gang med tårevåte kinn og pilte ut av pressevisningen for ikke å virke altfor bløt.

Forelsket Woody

For det er jo ikke sånn at man ikke skjønner hvilke knapper Pixar legger de drevne fingertuppene sine på og trykker inn. Igjen er det snakk om uimotståelige historier om løsrivelse og gjenforening, om idealet om å være trofast satt opp mot ønsket om å leve sitt eget liv. Cowboydokken Woody tilhører ikke lenger Andy. Andy er nemlig blitt student og har gitt lekene sine videre til Bonnie, en liten jente som er langt mindre interessert i Woody og foretrekker jentecowboyen Jessie.

Woody blir stadig oftere liggende igjen i skapet, men lojaliteten hans til Bonnie er uutslukkelig. Og når Bonnie lager en provisorisk figur av en plastgaffel og en piperenser, og øser all kjærlighet over den forvirrede nye dukken, er det Woody som uselvisk tar på seg å holde de to sammen, og finne nykomlingen når han forsvinner.

Det blir begynnelsen på en lang odyssé gjennom en fornøyelsespark og en antikvitetsbutikk, der han også støter på skumle buktalerdukker og en lett manipulerende blunkedokke som vil gjøre hva det skal være for å komme seg ut dit barna er.

Gjennom det hele løper også historien om dragningen mellom Woody og Bo, en hyrdinne i porselen fra en lampefot, som har ganske ulike prioriteringer enn hva det ytre skulle tilsi — han søker seg mot hjemmet og mot barnet han skal passe på, hun vil ut i verden.

Klok barnefilm

Noe av det fine med «Toy Story 4», strengt tatt med hele «Toy Story»-serien, er det kloke perspektivet på relasjoner, som aldri blir for enkelt eller for overtydelig. Noen forhold kan ikke vare, noen må man holde fast i. Selv de som står hverandre nær, har deler av livet sitt som den andre ikke har tilgang til. En atskillelse kan være sår, men riktig; eller den kan være brå og verd å angre på. Uansett skaper det fine øyeblikk som ikke hadde trengt å understrekes av sentimentale fioliner.

Lite nytt

Det er med andre ord lite nytt i «Toy Story 4», men det gjør ikke så mye, så lenge det som er der, fungerer så fint. En aner en forskyvning i kjønnsrollene fra den første filmen fra 1995, der kvinnene er blitt klart mer handlekraftige, og teknologien gjør at et tungt regnskyll og en virvlende karusell kan skapes langt mer forseggjort enn den gang.

Den gotiske, uhellsvangre stemningen inne på antikvitetsbutikken er genuint ekkel, særlig med de gapende buktalerdokkene som akkurat er så uproporsjonale at de tar deg til det stedet der mennesker alltid har syntes det har vært ubekvemt å oppholde seg, nemlig i the uncanny valley, «den uhyggelige dalen», der noe er akkurat så likt det menneskelige at de små forskjellene blir desto mer iøynefallende og mer skumle. Dette er noe av grunnen til at skrekkfilmsjangeren så ofte baserer seg på det menneskeliknende: Zombier, barn, dukker, det som er oss og ikke er oss på samme tid.

Det blir presentert et lite knippe av nye leker i «Toy Story 4», og noen av dem er lettere å bli glad i enn andre — slik det er med dukker flest. Men fellesskapet er fremdeles inntakende. Dette er lekerommet du ikke har lyst til å forlate, og så lenge det er penger å tjene på Woody & co., tviler jeg dessuten på at du vil få lov.