Anmeldelse Film «Toy Story 4»

Her sitter jeg visst og griner igjen

«Toy Story 4» er mer av det samme, men det gjør ikke noe når det samme er så fint.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

FILM: Denne anmelder har knapt grått så mye av noen film som av «Toy Story 3», og dét i voksen og blasert alder. Og ettersom «Toy Story»-seriens fjerde film gikk mot sitt uunngåelige og emosjonelle klimaks, var det bare å konstatere at jeg satt der nok en gang med tårevåte kinn og pilte ut av pressevisningen for ikke å virke altfor bløt.

Forelsket Woody

For det er jo ikke sånn at man ikke skjønner hvilke knapper Pixar legger de drevne fingertuppene sine på og trykker inn. Igjen er det snakk om uimotståelige historier om løsrivelse og gjenforening, om idealet om å være trofast satt opp mot ønsket om å leve sitt eget liv. Cowboydokken Woody tilhører ikke lenger Andy. Andy er nemlig blitt student og har gitt lekene sine videre til Bonnie, en liten jente som er langt mindre interessert i Woody og foretrekker jentecowboyen Jessie.

Woody blir stadig oftere liggende igjen i skapet, men lojaliteten hans til Bonnie er uutslukkelig. Og når Bonnie lager en provisorisk figur av en plastgaffel og en piperenser, og øser all kjærlighet over den forvirrede nye dukken, er det Woody som uselvisk tar på seg å holde de to sammen, og finne nykomlingen når han forsvinner.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer