Her skal heavyskapet stå

Det er nesten så du får lyst på langt og fett hår igjen når Iron Maiden slår tilbake.

CD: Hardrockblekka Kerrang! er blitt et av Europas største musikkmagasiner. Retrorockere som engelske The Darkness gleder anmeldere og et stort publikum. Noe skjer i rockelandskapet. Men er det fremdeles plass til de gamle heltene Iron Maiden, som en gang fikk store mengder til å poge til klassikere som «Run to the Hills» og «Can I Play With Madness»? Svaret, folkens, er et rungende ja.

Trygg landing

Maidens forrige forsøk, «Brave New World», tok opp tråden fra den eminente «Seventh Son of a Seventh Son» (1988), og ble et gledelig om enn ujevnt gjensyn med Maiden-mannskapet som gjelder: Alt var nesten lov så lenge vokalist Bruce Dickinson og gitarist Adrian Smith var tilbake i folden. Men siden storhet varer bare lenge, er det gledelig at Dickinson & Co. lykkes der de glapp sist.

«Dance of Death» står opp på feil side av senga med åpningslåta og singelen «Wildest Dreams» , en trøttsom og middels låt med en teit video. Men et arbeidsuhell er lov, og når åpningsriffet på «Montségur» gjør alt godt, er det bare å la håret reise seg, og så lar du det vokse langt igjen.

Kjent sti

Maiden lader ikke gitarene med nytt og oppfinnsomt krutt, men underholder langs den stien de tråkket opp selv gjennom hele 80-tallet. Tittelsporet fungerer fint i rollen som den episke låta, uten at bandet vipper over i det svulstige. På høydepunktet «Faces of Sand» er vi i en tidsmaskin tilbake til «22 Acacia Avenue», før heavyvakre «Journeyman» avrunder ballet. Vokalist Dickinson og ideolog Steve Harris er ikke viktige lenger, og det er ikke sikkert at de vinner nye fans. Men etter snaue 25 år i bransjen er de fortsatt dyktige nok til å holde sin egen tradisjon levende. Og det er slett ikke verst.

TILBAKE: Alle de gamle heltene fra storhetsperioden 1983- 1990 er tilbake i Iron Maiden. Bak fra venstre: Adrian Smith, Janick Gers, Steve Harris, Nicko McBrain og Dave Murray. Foran: Bruce Dickinson.