«Her sto han med en sju år gammel sykkel og bare gamle sorger. Han var kongen på fyllinga.»

Hvorfor kaster Karl Georg Byrkje PC'en foran en gul hjullaster? Les sjette kapittel av valgkampføljetongen «Blåblåmandag».

Illustrasjon: Pål Dybwik
Illustrasjon: Pål DybwikVis mer

6. Hjerneutvekslingen

Kapittelet der Karl Georg Byrkje klatrer mye høyere enn en Venstre-mann kan gjøre i september 2013 og bestemmer seg for hva han skal gjøre med nakenbildene.

Les 1. kapittel.
Les 2. kapittel.
Les 3. kapittel.
Les 4. kapittel.
Les 5. kapittel.

«Baguetter til lunsj? Hvem har bursdag?»
Karl Georg Byrkje svinger nydusjet inn i resepsjonen til Grenlandsforskning med den ustoppelige energien til en noenogførtiåring som har oppdaget adrenalinen i plutselig trening og ikke aner at det snart kommer en smell. I dusjen hadde han bestemt seg for å legge valgresultatet bak seg, bokstavelig talt riste det av seg som ei bikkje gjør etter et bad. Valget satt som en klump i ham, mye hardere enn en klump hos en KrF- eller Arbeiderpartivelger. Disse klumpene var mer pragmatiske. Venstre var ikke bare et parti, men simpelthen en bedre måte å være i verden på, tenkte han.

Så lenge buksene kjentes slakkere i livet, eller han tenkte at de kjentes slakkere i livet, var det en slags trøst. Fantomtrøst, selv om det ikke var noen fantomsmerte han følte. Alt virket reelt, noe man aktivt måtte kvitte seg med. Som en bakrus, som et brukket bein som måtte få gro sakte sammen, noe han ikke hadde kjent engang da Annemerete bestemte seg for å gå fra ham. Venstre var også hans kvinne, men han var langt fra sikker på om noen av dem kom tilbake etter dette.

«Vi får besøk i dag», sa instituttlederen.
«Marie Bech, vår lokale kulturminister, bruker de første dagene til å hilse på kulturlivet i hjemfylket. Besøket varer fra 1155 til 1225. En kort omvisning og et kort møte med kaffe og noe å bite i mens du og jeg forteller hva vi driver med, Karl Georg. Jeg vil også ha med Gitte i møtet. Høyresida er opptatt av Europa, vet dere, og du er fra EU, Gitte. Jeg tenker hjerneutvekslingen med Danmark kan være fin å fortelle om. Det er jo hjernene vi lever av, ikke sant?»

Hjerneutvekslingen. Dette fordømte seminarspråket som lederen pleide å bruke de to-tre første ukene etter et bra seminar, tenkte Karl Georg, men tankene kom snart til seminaret han og Marie Bech hadde vært på, og ikke lenge etter var hun der. Karl Georg ante skyggen i korridoren før han hørte endringen i instituttlederens stemmeleie. Nå fremsto Grenlandsforskning som en hyggelig arbeidsplass, full av overskuddsmennesker som bare klødde etter å gjøre nasjonen store tjenester og fortelle og definere hvem VI, DE NORSKE, er ut fra kulturbruk.

Karl Georg var sulten og ville bare kaste seg over fatet med baguetter, men han fulgte nøye med på hva Marie Bech gjorde. Hun rev en bit av en baguette, smakte litt på den og la resten av biten på asjetten til rådgiveren, en høy og alt for pratesjuk type fra Sandnes som kom i piquet-skjorte og som Karl Georg forsto var blitt eller kunne bli statssekretær. Han hadde navnet sitt fra Tingvoll på Nordmøre, et sted hvor kenyanere hadde truet verdensrekorder på et 280 meter langt tartandekke i flere tiår. Var det idrett han var tiltenkt?

Mens sulten gnaget i ham, klarte ikke Karl Georg Byrkje å tenke på noe annet enn den tynne, røde dildoen i rumpa og med en slik inspirasjon klarer selv en forhenværende Venstrevelger å oppføre seg i et møte med representanter for den nye høyresiden.

Hun fikk blomster, fine blomster, og smilte godt til alle sider, også til Karl Georg. Ikke mer til ham enn andre, kanskje en anelse mindre, muligens et prosentpoeng mer? Husket hun ikke? Ville hun ikke huske? Hadde hun den evnen til fortrengning som enhver som hadde stemt et sentrumsparti ved dette valget burde vært utstyrt med?

Karl Georg hadde øreklokkene på da han gikk opp Rådyrveien og la ikke merke til en svart BMW som kjørte forbi stoppet et stykke oppi veien. Han tok opp telefonen for å slå på Dagsnytt Atten. Han var nummen, men forbi punktet der det gjorde vondt. Byrkje var ett skritt fra å gå rett inn i den parkerte bilen og skvatt unna og gikk over til grøfta på motsatt side slik et barn velger størst mulig bue rundt en skummel hund.

Han snudde seg. Vinduet ble rullet jevnt ned. Jevn tysk teknologi. Pålitelige saker.
«Sett deg inn. Vi kjører deg hjem», sa Marie Bech som lente seg over halve baksetet, som om hun lengtet eller hadde vondt. Karl Georg Byrkje steg inn i den beige salongen. Alt luktet nytt og Marie Bech var ikke preget av alle besøkene hun hadde gjennomført i dag.
«Vi kjenner jo til hverandre, men hvor står du politisk», sa hun.
Karl Georg nølte. Burde han lyve eller gremmes?
«Jeg ser at du var ivrig i Unge Venstre i ungdommen, men det behøver jo ikke bety all verdens», sa hun.
«En som stemmer Venstre kan finne på å stemme hva som helst», sa han.
«Hvor står du, da?»
«I aksen Høyre — Venstre — Arbeiderpartiet.»
«Går det aldri an å få et klart svar? Hva synes du om Høyre?» spurte hun.
«Hva slags forhør er dette?»
«Nei, jeg burde vel ikke mase for mye med partitilhørighet», mumlet hun, «men hva tenker du om de store kultursakene for tiden? Bokloven, for eksempel?»
«De fikk den jo gjennom i sommer, før valget», sa Karl Georg. «Jeg jobbet aldri direkte med den, men leverte en del underlagsmateriale til Oslo Economics som laget den første rapporten.»
«Jeg kjenner til rapportene, men hva synes du?»

Karl Georg tenkte. Nå gjelder det. Hun vil muligens reversere bokloven og ser etter materiale som kan underbygge det. Får vi første oppdraget samme dag som kulturministeren er på besøk, er det svært lovende. Farvel til prosjektet om betydningen av kultur, klovner, ballonger og alskens teppekunst i kjøpesentrene, tenkte Karl Georg. Her gjelder det å balansere. Venstre var mot bokloven i programmet, men det er slike ting den fordømte liberalismen, den samme som hadde fått Schei Grande over på Frp-sporet, tvinger frem. Altså var svaret nei, men han hadde ikke tenkt på om han var for eller mot. Karl Georg og Annemerete hadde vært mer opptatt av om ordningen med fylkesvevere ville overleve en blåblå eller eventuell blågrønn regjering.

«Jeg forstår hva de rødgrønne gjorde, men bokloven er tvilsom. Proteksjonisme er vanlig og ofte nødvendig i kulturpolitikken, men bokloven er diskuterbar. Den går mye lenger i vern og beskyttelse av svake forretningsmodeller enn noen annen bransje kan tillate seg», sa han.
Hvordan reagerte hun? Var det riktig svar?
«Så hva er din mening?» spurte Marie Bech.
«Høyre vil nok stå seg på å fjerne den. Det blir en solid markeringssak. Du er på banen allerede første uke. Hadia Tajik ble fredet i 100 dager.»
Marie Bech noterte i margen på det som så ut til å være en print av hans cv, hentet fra hjemmesidene til Grenlandsforskning.
«Hva er det egentlig du vil?», spurte Karl Georg. Måtte bare hoppe i det. Han visste det gjaldt bildene og at dette var en omvei, en oppvarming, en riktig godsnakk før temaet kom på bordet.
«Hva er det DU vil», sa Marie Bech og satte øynene i ham, «altså med livet, med karrieren?»
«Å ha det interessant. Og jeg har begynt å jogge», glapp det ut av ham.
«Det kan du få bruk for», sa hun.

Marie Bech var teknisk sett en annen nå enn da de var på hotellrommet eller da de møttes på joggetur for noen dager siden. Hun var en av Kongens utvalgte, men fortsatt en dyktig aktør i skjæringen mellom kultur, næring og politikk. Bare med litt finere bil og egen sjåfør.

«Ville du like å sitte på i denne bilen når du skal hjem i helgene?» spurte hun.
«Du skjønner, jeg får trolig en svært ung politisk rådgiver fra Unge Høyre og statssekretæren har du møtt, han høye med piquet-skjortene. Tørr og saklig. Skal få meg til å skinne. Men personlig rådgiver kan jeg velge selv, og da trenger jeg en med tyngde», sa hun og så på magen hans.
«Nei, jeg mente ikke tre kilo for mye, men det går an å fortsette å jogge likevel.»

--

Alt var forandret igjen, for tredje gang denne uken. Karl Georg Byrkje trodde han var fri da han reiste fra faren sin, trodde alt var endelig da han fikk fast jobb, to døtre og giftet seg. Nei, fire ting hadde endret seg. Bildene på PC-en, som han i et nødent og desperat øyeblikk kunne brukt som en utpressing med yrkesmessig gevinst, ikke mer håpet han, var nå fullstendig uaktuelle å bruke. Men hun hadde ikke nevnt dem. Han ville likevel slette alt, men først måtte han lære seg å slette.

«Ungene dine er flyttet hjemmefra, og det er vel en mulighet for at Annemerete forstår at du må bo i Oslo i uka og pendle hjem i helgene.»
«Burde gå rimelig greit», sa han.
«Du får en liten leilighet. Vi matcher lønna di og du får jobbe med kulturpolitikk på et langt høyere plan enn du gjør nå.»
Du skulle bare visst, tenkte han.
«Det er tre ting på en gang. Et kinderegg», sa hun.
«Fire», sa Karl Georg Byrkje. «Du må ta med skyss hjem også.»
«Interessert?»
«Absolutt. Er jeg ansatt her — i veikanten?»
«Nei, jeg skal avklare til fredag. Dette er en vanlig ansettelse, ikke Kongen i statsråd og de greiene der. Som nevnt, personlig rådgiver. Du må bare sjekkes litt først.»
«Husransakelse og waterboarding?»
«Nei, rulleblad. En formalsak, antar jeg?»
«Jeg har ikke gjort noe galt», sa han, og nevnte ikke fotoboksen utenfor Kristiansand for tre uker siden.

Marie Bech ga ham en klem som varte litt for lenge, et kinnenes dødskyss eller en fra-nå-av-stoler-jeg-på-deg-klem. Han tumlet ut av bilen, la døren forsiktig igjen. Den svarte BMW-en gled lydløst bakover, inn i en oppkjørsel og stille ned en av boligfeltveiene i en middels norsk by der folk med middels interesser, middels jobb konsentrerte seg om et middels fotballag og en middels ektefelle og lagde sine storslagne liv ut av det. Her sto han, slått i bakken tre ganger på en uke, som en nylig reist føniks, en som kom rett opp av asfalten og hadde fått en delseier over Venstre, over en avantgardistisk vever og den kommende rapporten om kulturens betydning for kjøpesentrene.

--

Etter den femte ølen kom han på at han burde spise noe. På vei ned til fryseren åpnet han PC-en og så på bildene av Marie Bech, uten å kjenne noe. Han la den i en ryggsekk, sammen med en ny boks øl, og halte frem sykkelen fra garasjen. Den kranglet på tredje kransen og stoppen i setet var ødelagt av regn. Karl Georg Byrkje sto på sykkelen opp bakken og over åsen til forbrenningsanlegget. I stedet for å legge PC-en i beholderen for data og småelektrisk, kastet han den foran en gul hjullaster som sneglet forbi. Karl Georg Byrkje sopte bitene opp i ryggsekken og heiv alt i konteineren for brennbart. Her sto han med en sju år gammel sykkel og kun gamle sorger. Han var kongen på fyllinga. Han var kongen av Grenland. Han løftet sykkelen over hodet og med kort tilløp løp han mot konteineren for metall med et frigjørende brøl som bar over åsen.

Karl Fredrik Byrkje hadde lesset av seg alle bører. Arkene var blanke. PC-en var knust. Intensjonene var de aller beste.

--

BMW-en kom inn over grusen hans fredag ettermiddag. Marie Bech kom ut med en gavepose dinglende fra en finger.
«Kan jeg gi deg denne?»
«Kan du vel.»
«Da er du ansatt.»
«Så lett?»
«Ja.»
«Besto jeg testen?»
«Kontrakten ligger klar i Oslo. Finner du departementet selv? Ta første toget mandag. Jeg starter i Arendal denne mandagen. Har tenkt å ta støtten fra en trebåtfestival, det får tilhøre næring eller noe. Snakk med Kirsten på forkontoret. Nøkkel til leilighet ligger klar til deg.»
«Men Grenlandsforskning?»
«Du kan skrive søknad om permisjon på ubestemt tid i helgen. Den blir godtatt mandag. Jeg har snakket med dem. Og vi kan jo ikke love at dette varer resten av livet. Du blir ikke lenger enn statsråden eller regjeringen. I denne bransjen er det usikre det eneste sikre», sa hun.
«Seminarspråk», kommenterte han.
«Det blir din jobb å sørge for at jeg ikke bruker slik. Du skal skrive en del taler, blant annet. Men er Annemerete hjemme? Hadde vært moro å hilse på henne også.»

«Ikke hjemme», sa Karl Georg og tok i mot sancerren. Typisk Høyre. Da folk flest oppdaget chablis, stakk eliten til riesling. Da folket oppdaget riesling, stakk eliten til vin fra Sancerre. Etter femten minutter i fryseren, måtte flasken drikkes for at Karl Georg skulle få døyvet tankene på at han nå var en del av apparatet til en regjering der Fremskrittspartiet hadde en hånd på rattet. Straks han tenkte det, forsto han hvilken eksplosjon dette kunne forårsake, og stappet korken i flasken så godt det lot seg gjøre. Fanden ta, han hadde oversett dette i alt dette og bare vasset rundt i en pøl av forfengelighet og egne muligheter. Ettertiden, hvis den kom, ville få vite hvilken side han var på da Norge ble blåblått. Han var på den siden han ville unngå at Venstre havnet på, som gjorde at han holdt seg for nesa og stemte Arbeiderpartiet i 2013.

Karl Georg Byrkje ønsket han kunne slutte å tenke på det, men da han hadde tenkt på det, ante det ham at han snart måtte handle. Hva det ble, visste han ikke, men det skulle komme til å overraske ham.

7. kapittel publiseres på Dagbladet.no i morgen.

FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug.
FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug. Vis mer