OPPFØLGER: Herbjørg Wassmo har kommet med en oppfølger til serien om Dina. Foto: HAMPUS LUNDGREN
OPPFØLGER: Herbjørg Wassmo har kommet med en oppfølger til serien om Dina. Foto: HAMPUS LUNDGRENVis mer

Herbjørg Wassmo kan fremdeles trollbinde leserne

Men den nye Dina-boka er litt for kryptisk og melodramatisk.

Strandstedet, sommeren 1890: Reinsnes hovedgård brenner ned til grunnen. Den mektige Dina Grønelv dør i brannen. Da hun skal begraves, leser barnebarnet Karna opp et vitnesbyrd fra farmoren, der Dina innrømmer å ha drept både sin ektemann Jacob Grønelv og russeren Leo Zjukovskij.

Slik avsluttet Herbjørg Wassmo Dina-trilogien i sin tredje bok «Karnas arv» (1997). Det er denne scenen som er utgangspunkt når hun nå tjue år senere går løs på fjerde bok i serien om Dina og hennes etterkommere. Den fortsetter i samme leia som de foregående, og Wassmo nekter seg ingenting når det gjelder melodramatiske scener, utroskap, sjalusi og hemningsløs lidenskap. Men god underholdning er det.

Rir menn og hester

Selv om Dina nå er død, er hun høyst tilstede også i «Den som ser». Denne urkraften som er blitt kalt en kvinnelig utgave av Hamsuns væreier Mack. Hun røyker sigarer, drikker vin, spiller cello og rir både menn og hester – uten sadel. Karna er datteren til Dinas sønn Benjamin, som vi møtte i «Lykkens sønn» (1992). Hun lider av fallesyke, har en sjelden sangstemme og evnen til å se både framtid og fortid, løgner og svik, døde og levende. Vitnesbyrdet hun bærer fram i Dinas begravelse blir for mye for den nå 17 år gamle kvinnen. Hun slutter å snakke, og forsøker å ta livet sitt. I sin fortvilelse tar stemoren Anna henne med til sin hjemby København, der Karna får plass på asylet i Hospitalbyen.

I denne boka følger vi vekselsvis Karnas og Annas liv i København, Benjamins liv på Strandstedet, og Karnas kjæreste Peder som fattig ingeniørstudent i Bergen. Vekslingen driver handlingen framover, og viser også at Wassmo fremdeles har grep om det som kanskje er hennes fremste litterære styrke; evnen til å mane fram en 1800-talls følelse gjennom overbevisende miljøskildringer, både av det kondisjonerte København og det mer utemmede Strandstedet langt nord.

Ibsensk kvinne

Wassmo kan kunsten å lage en god story, og de beste partiene er der vi følger Karnas stemor, Anna. Professordatteren fra Danmark som giftet seg med Benjamin, men fant ut at han var utro med Hanna - som for øvrig også døde i brannen. Anna klarer ikke tilgi Benjamin. I København møter hun den mystiske legen Joakim; omtalt som «den uforutsigbare som vil kurere galskap». Joakim har studert hos professor Charcot i Paris, og vil lege Karna med andre midler enn tvangstrøye. Den bærende handlingen handler om Annas forhold til de to mennene, men først og fremst hennes kamp for å velge sitt liv – «i frihet». Her kan hun minne om en Ibsensk kvinneskikkelse, riktignok i Wassmos melodramatiske utgave.

Også unge Peder er en interessant fyr. Hans kjærlighet til Karna er rørende, om enn i overkant naiv. Peder må kjempe mot seriens Mephisto, sin onde bror Wilfred. Denne smiskende snikende skikkelsen, som er farligst når han smiler, og denger både koner og brødre. Peder tar en snedig hevn. Dinas intelligente og lidenskapelige legesønn Benjamin, derimot, har Wassmo aldri helt fått helt grep om. Det får hun heller ikke her.

Kryptisk og anmassende

«Et gedigent forsøk på å skape en syntese av syntese av Hamsuns nordlandsromaner og en amerikansk såpeopera», skrev Dagbladets Øystein Rottem om den ekstremt populære trilogien, der Dinas bok (1989) er kåret til tidenes mest populære bokklubbok. Wassmo er i tillegg inspirert av 80-tallets magiske realisme, og det er her «Den som ser» blir problematisk. Karna er gitt rollen som sannsigerske. I lange passasjer er vi på innsiden av hennes sinn. Hun hjemsøkes av russeren som Dina engang drepte, og blir desperat over at ingen forstår henne. Her har Wassmo villet si noe om hvordan det er å være annerledes, tyngden i å se ting andre ikke ser. Det er på en måte hjerteskjærende å følge hennes fortvilelse når hun snakker med de døde og vil advare de levende - mens legene avspiser henne som, gal, og legger henne i reimer. Men Wassmo lager så kryptiske og liksom-dype bilder at partiene bare blir anmassende.

Blendverk

«Tanken er mitt liv/ Den skal stoppe her hos meg/ Jeg kan slås i stykker/ men aldri heles», heter det eksempelvis som et innledende sitat til boka. Et bilde som tilsynelatende både er vakkert og klokt, men som går i oppløsning om du dveler ved det. Dette blendverket gjelder store deler av Karnas verdensbilde; «Hva gjør en pennesplitt som er fratatt sin sorg og sin sang? Jo. Den stikker til blods. Det var det de var mest redd for. Døden.» Det er så pompøst, så vagt og intetsigende i all sin voldsomhet.

«Den som ser» er likevel en bok som viser at Wassmo fremdeles har evnen til å holde grepet om leseren. Med en underliggende driv som gjør dette til god underholdningslitteratur. Avslutningen derimot, er både abrupt og lettvint. For Dina-fansens skyld håper jeg Wassmo kommer med en oppfølger til denne oppfølgeren.