Debatt: #VilleBarePrateLitt

Heretter må jeg være ytterst forsiktig med å ta kontakt med fremmede, særlig kvinner

Dersom vi ikke lenger kan snakke med fremmede på gata uten å bli mistrodd, ser ikke framtida lys ut

MORALPOLITI: Jeg nekter å la den nye overfølsomheten få styre hvem jeg skal få lov til å henvende meg til i det offentlige rom, uansett hvor mye moralpoliti og sosial kontroll jeg måtte bli utsatt for, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
MORALPOLITI: Jeg nekter å la den nye overfølsomheten få styre hvem jeg skal få lov til å henvende meg til i det offentlige rom, uansett hvor mye moralpoliti og sosial kontroll jeg måtte bli utsatt for, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer
Meninger
Tommy Sørbø
Tommy Sørbø Vis mer

Jeg liker å snakke med folk, også folk jeg i utgangspunktet ikke kjenner. Den enkleste måten å gjøre det på, er å simpelthen ta kontakt med de jeg synes ser ut som et hyggelig bekjentskap, gjerne i form av en humoristisk kommentar beregnet på noe som skjer omkring oss der og da.

Derfor likte jeg Markus Sandens kronikk i NRK ytring «Er det ikke bare å si hei?» fra 15. juni, der han påpeker at i ei tid da vi kommuniserer med fremmede som aldri før på nettet, så er det å snakke med dem ansikt til ansikt problematisk – ja, kanskje til og med temmelig tabubelagt.

Noe dager seinere kom bekreftelsen i form av emneknaggen #VilleBarePrateLitt, som ble opprettet på Twitter som en motreaksjon på innlegget. Her forteller kvinner, og noen menn, hvor traumatisk det kan være å bli utsatt for ukjente som hevder at de bare vil prate litt med dem, men hvor det så ofte viser seg å være noe mer den ukjente er ute etter.

Etter å ha vært innom #VilleBarePrateLitt sitter jeg igjen med inntrykket: Heretter må jeg være ytterst forsiktig med å ta kontakt med fremmede, særlig kvinner, selv når jeg ikke har andre baktanker enn å ville slå av en prat. Det synes jeg er trist, både på vegne av kvinner og menn. Gjensidig tillit er limet i ethvert samfunn, og dersom vi ikke lenger kan snakke med fremmede på gata uten å bli mistrodd, ser ikke framtida lys ut.

Jeg har naturligvis ikke vanskelig for å forstå at noen kan føle ubehag, sinne og redsel ved å få oppmerksomhet fra mennesker de ikke ønsker seg oppmerksomhet fra, og at de kan ha behov for å dele sine erfaringer med andre om dette. Ikke minst hvis det dreier seg om å bli truet eller utsatt for kriminelle handlinger der helse og liv står på spill. Handlinger som burde ha vært anmeldt, dersom det var mulig.

Men det er ikke slike åpenbare lovovertredelser denne emneknaggen først og fremst handler om. De fleste av kommentarene dreier seg om kleine situasjoner der fomlete menn som mangler sosiale antenner, gjør livet surt for kvinner de ikke har draget på. Noe som naturligvis skaper ubehag hos begge parter, og som det ikke alltid er så lett å vite hvordan man skal hanskes med i ei tid da vi har vent oss til at et tastetrykk er nok til å fjerne de vi ikke ønsker å kontakt med.

Men en følelse av ubehag, uansett hvor sterk den måtte være, kan ikke alene være et gyldig argument for at den eller de som forårsaket følelsen, har gjort noe forbudt eller klanderverdig. En slik logikk hører hjemme i et intimitetstyranni, ikke i en rettsstat og et demokrati.

Det er klart at jeg også synes det kan være en pest og en plage når mennesker jeg vil unngå, henvender seg til meg. Men jeg kan ikke alltid forlange at de skal vite hvilke subjektive grunner jeg har til å ville være i fred. I hvert fall så lenge jeg befinner meg i et offentlig rom og ikke bak nedrullede gardiner hjemme hos meg selv. Derfor må jeg simpelthen bare prøve å stå i ubehaget, og på en høflig, men bestemt måte forsøke å signalisere at jeg ikke vil ha noe mer med vedkommende å gjøre. Og nytter ikke det, vel, så må jeg kanskje være litt mindre høflig, og simpelthen bare ta sjansen på at situasjonen til slutt løser seg.

Livet er nå en gang fullt av uønskede opplevelser som unndrar seg både juss og moral, og hvor det strengt tatt ikke finnes noen gjerningsperson som kan stilles til ansvar. Dette burde naturligvis også være en nyttig påminnelse til alle de som ikke tåler å bli avvist, og derfor bare fortsetter sine framstøt overfor dem som ikke vil ha noe med dem å gjøre. Det er ingen menneskerett å skulle bli likt av noen man har lyst til å bli likt av, uansett hvor sterk lysten måtte være. Og det finnes ikke noe ombud for alle de som synes det er uutholdelig å være utsatt for uønsket uoppmerksomhet. Heldigvis.

For noen ganger må vi simpelthen bare innfinne oss med at virkeligheten utenfor verdensveven ikke kan innfri alle våre behov, ønsker og drømmer. Å lære seg til å leve med denne mangelen er simpelthen nøkkelen til et godt liv, og ikke minst, et godt samfunn. Greier vi ikke å hanskes med slikt på egen hånd, og mener at enhver form for personlig krenkelse er noe andre må ordne opp i, kan vi fort havne situasjoner som kjennetegner tidsepoker, regimer og kulturer vi ikke liker å bli sammenliknet med.

Da jeg begynte på skolen for over et halvt århundre siden, var skolegården fremdeles atskilt i en gutte- og en jentedel, og de fleste av oss gikk i rene gutte- eller jenteklasser.

Dersom bare det å ville prate litt med en kvinne man ikke kjenner, skal bli sett på som et samfunnsproblem, er kanskje ikke veien tilbake til et slikt kjønnssegregert samfunn så lang. Ja, noen av dagens lett krenkbare nypuritanere, drømmer kanskje om å ta skrittet fullt ut, og la lovverk, moral og bluferdighet forhindre enhver mulighet til at det kan oppstå uanstendige situasjoner mellom kjønnene.

I dagens Jemen og Saudi-Arabia har kvinner knapt noen rettigheter i det hele tatt, men én ting slipper de å uroe seg for; at fremmede menn skal komme bort til dem på gata eller et på utested for å #VilleBarePrateLitt. Det er simpelthen ikke lov.

Jeg tror ikke noe tilsvarende vil kunne skje her i landet, men eksemplet viser hvor vanskelig det er å vedta lover som kan beskytte oss mot enhver form for uønsket oppmerksomhet, uten samtidig å oppgi ideen om enkeltmenneskes frihet og ansvar. Og det gjelder uansett om det er kvinnene eller mennene som må bære byrden av disse lovene.

Jeg nekter å la den nye overfølsomheten få styre hvem jeg skal få lov til å henvende meg til i det offentlige rom, uansett hvor mye moralpoliti og sosial kontroll jeg måtte bli utsatt for. Så er det naturligvis mitt ansvar å holde meg unna dersom jeg får beskjed om det. Det har fungert greit fram til nå. Men man kan jo aldri vite. Livet har ingen garanti.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.