Herjer med litteraturen

Det er, i ny og ne, nødvendig å bitche litteratur og politikk.

Verbet å kvernelande bør innføres i det dorske språk. I en tid hvor Øystein Rottem definerer norsk litteraturhistorie slik han leser den mot slutten av århundret, er Steffen Kverneland et godt korrektiv.

Begge arbeider for Dagbladet. Den ene mer eller mindre inne, den siste mer eller mindre ute. En fot i motkulturen og en fot i medkulturen, hva som er hva er opp til leseren å bedømme.

Leseglede

Kverneland kvernelander politikk og litteratur i kongedømmet. Tegnerens herjinger med likt og ulikt i den norske verdenslitteraturen vitner om en leseglede det er sjelden å se i hans fag. Han har i tre album delvis amputert, eller kvernelandet, vel 100 litterære verk fra inn og utland. «Opus III» inneholder til sammen 58 tekster, 46 av dem er amputerte, sju er dikt og fem er Kvernelands egne.

«Opus III» er en vakker bok i stive permer og delvis i farger, og den ramponerer både politikernes minnebøker (Gro og Einar samt Haakon Lie) så vel som lødigere litteratur: Garborg, Obstfelder (her på samnorsk), Vesaas, Sandemose, Fløgstad, Hovland og Vold, som for øvrig har skrevet etterordet.

«Opus III» viser at Kverneland tilhører de store undergrunnstegnerne, som Crumb og Willem, så vel som Fredrik Stabel - Graff også, selv om det er en helt annen skole. Kvernelands bruk av tegneserien (han er en småkonge i TS-miljøet) gjør lesningen av litteratur mer effektiv, hans bitche sprang i tid og rom gjør litteraturhistorien (så vel som den politiske) nesten overflødig. Og så har han det med å ta Kjell Magne, selv om det vitner om historieløshet å bruke Blix' berømte karikatur av Hitler og Quisling, overføre det på kong Harald og Bondevik der Kjell Magne sier «Jeg er Bondevik!» og kongen svarer: «Og navnet?» Er Harald en Hitler og Bondevik en landssviker?

Solstad

En av samlingens perler er imidlertid Dag Solstads sterkt amputerte «Kamerat Stalin eller familien Nordby», et skuespill fra 1975. Nå som Oktober skal gjenutgi Solstads samlede verk, tror jeg det er tvilsomt at forlaget velger dette stykket til utgivelse med det første. Her gjør Kverneland landets teaterinteresserte en stor tjeneste.

Og nærmere det gode, gamle Dusteforbundet kommer vel ikke Odd Nerdrums tissetass i Kvernelands strek. En perle er også «Krapps siste spole» (Beckett) hvor Haakon Lie hyler etter flere bånd.

Skal man så genierklære en ung kunstner? Ja! For i denne perlen av en bok er det noe viktig som stikker hoven fram: «Golæmen». Her får leseren presentert det nye millenniets bohem, her sparker Kverneland fra seg til noe som bør bli et samleverk. Den tid kommer.

I Jan Erik Volds etterord står følgende å lese: «Steffen Kverneland is not to be gotten away with.» Det har han rett i.