HERLIG OG INFAM: «The Favourite» er en film om infame maktspill og lesbiske trekantdramaer, suverent spilt av kvinnene i hovedrollen. Vis mer

Anmeldelse Film «The Favourite»

Herlig å se smarte folk som hater hverandre

Litt «House of Cards» med pudderparykk, litt lesbisk trekantdrama, litt Monty Python, bare herlig.

«The Favourite»

5 1 6

Drama/komedie

Regi:

Yorgos Lanthimos

Skuespillere:

Olivia Colman, Rachel Weisz, Emma Stone, Nicholas Hoult

Premieredato:

18. januar 2019

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«The Favourite»

«Litt «House of Cards» med pudderparykk, infamt, overdådig og herlig.»
Se alle anmeldelser

FILM: Så herlig det kan være iblant å se smarte folk som hater hverandre. Og så er det, kanskje, litt kjærlighet et sted der inne også.

Men «The Favourite» er først og fremst en ganske slem film som får deg i veldig godt humør, en frydefull sort komedie i storslagne og klaustrofobiske omgivelser, nærmere bestemt ved hoffet til dronning Anne av England på begynnelsen av 1700-tallet. Dronningen (Olivia Colman) er syk, kanskje med en udiagnostisert mental lidelse og ute av stand til å ta avgjørelser.

De avgjørelsene tar den vakre Lady Marlborough (Rachel Weisz) mer enn gjerne på hennes vegne, og i begynnelsen har hun dronningen i sin hule hånd og styrer i praksis landet. Inn i det hele braser Abigail (Emma Stone), en tjenestejente som har vært gjennom et sosialt fall og ser etter muligheter til å klatre oppover klassestigen igjen.

Dermed er konstellasjonen på plass for det som er et infamt og overdådig maktspill, dels «House of Cards» med pudderparykk, dels pikant trekantdrama, dels dannelsesroman og dels Monty Python. Og dels noe mer.

Campy maktspill

«The Favourite» er den tredje engelskspråklige filmen til den umiskjennelige greske filmskaperen Yorgos Lanthimos, etter «The Lobster» og «The Killing of a Sacred Deer», begge med Colin Farrell i hovedrollen. Lanthimos har en forkjærlighet for små, sosiale drivhus med høy luftfuktighet, lukkede universer som følger sine egne og ofte absurde regler, som på innfløkt vis får frem noen dypt menneskelige instinkter og behov.

I «The Lobster», der Colman og Weisz også sto på rollelisten, handlet det om et tenkt samfunn der single mennesker blir hentet inn, plassert på et hotell og gitt en tidsfrist til å finne en partner. De som ikke lyktes, ville bli forvandlet til et dyr. Dette svært så konstruerte scenariet ble utgangspunktet for en historie som sa mye om frustrasjonene når kjærligheten uteblir og vilje og ytre press viser seg å ikke være nok til å få det til.

Suveren dronningbie

«The Favourite» er forankret i virkelige historiske hendelser, men har visse likhetstrekk: Også her er det snakk om et miniatyrsamfunn, med sine egne lover og sine egne besettelser, der en håndfull mennesker prøver å unngå å ende opp som akterutseilte. Weisz’ Lady Marlborough fremstår først som den suverene dronningbien, som har full kontroll både på den forvirrede dronningen og den ydmyke nykommeren.

Men Abigail, sitt oppriktige oppsyn til tross, er også en som er i full stand til å gripe de muligheter som måtte oppstå.

Perfekt casting

Alle har forskjellige sterke og svake punkter, områder der de har makt og der de er avmektige, og prøver å angripe og forsvare seg som best de kan. Selv dronningen, en barnlig skikkelse som ikke er på favorittenes nivå, aner etter hvert instinktivt hvilken makt hun selv har og hvordan den kan brukes.

Trioen er noe nær perfekt castet, og finner en passende, lett, campy tone i spillet sist. Men aller best er kanskje Colman, en eminent skuespiller som i de senere år har fått et bredere publikum gjennom rollene i «Broadchurch» og «The Night Manager», og som nylig vant en Golden Globe for rollen i «The Favourite». Hennes Anne er en ensom kvinne fanget i en labyrint, med mange lag mellom seg selv og verden og avhengig av fortolkere og rådgivere. Selv når hun deler ut ørefiker, ikke minst da, lyser det sårbarhet av henne.

Deilig å se på

Hele forestillingen ser fabelaktig og uvirkelig ut. De forseggjorte kostymene og de absurd store pudderparykkene er i sort og hvitt, slik at hovedpersonene fremstår som utålmodige sjakkbrikker på et sjakkbrett ingen av dem har oversikt over. Det er deilig å se på.