Herlig hinsidig

Skal vi først besøke det hinsidige, kan vi knapt få bedre reisefølge enn «Den sjette sansen»s Cole Sear, spilt av 11 år gamle Haley Joel Osment. Dette er Hollywood-underholdning til å slikke i seg.

Lille Osment er bokstavelig talt skremmende god i samspill med Bruce Willis, som har kastet alle machofakter over bord og gitt seg menneskesinnet i vold i denne psykologiske thrilleren med skrekkelementer.

Originalt manus

M. Night Shyamalans film tok USA på senga i sommer med et originalt manus inkludert en smart vri. Dens store forse ligger i kombinasjonen av snikende uhygge og medmenneskelighet, et eventyr om et plaget barns kontakt med det overnaturlige fortalt i en realistisk, dempet stil.

Willis\' barnepsykolog Malcolm Crowe blir i innledningen skutt av en tidligere klient. Et år seinere er han fortsatt merket, men tilsynelatende på bedringens vei. Det tærer på ham at han ikke greide å hjelpe klienten som skjøt, og det blir maktpåliggende for Crowe å hjelpe et nytt barn. Cole lever i sin egen verden, ensom og forskremt. Først etter lang tid stoler han nok på psykologen til å fortelle at han ser gjenferd.

Utrolig barnestjerne

Spøkelsene er ikke det minste hyggelige, men Shyamalan ligger ikke under for effektmakeri og lar dem opptre i korte, spektakulære glimt. Den virkelige spenningen ligger i forholdet mellom barnet og psykologen, en dragkamp og et samarbeid, hvor det etter hvert blir spørsmål om hvem som egentlig hjelper hvem.

At en guttunge så overbevisende kan formidle en aldeles sønderrevet sjels traumer er nesten like uhyggelig som spøkelsene. Osment byr på en innsikt mange voksne kunne misunne ham, en utrolig prestasjon av et barn. Willis er hans helt riktige motspiller. Når mannen først legger vekk pistolene, spiller han naturlig, avslappet og med fintfølelse. De to leverer intense øyeblikk og rørende opplevelser.

Skrekkfilmens virkemidler er elegant brukt. Nesten så vi tror det, når vi ser det. Rett som det er er Hollywood helt okay.