Herlig irsk kultroman

Flann O'Briens liv var ingen spøk. Den 13. mars 1939 utkom hans debutroman «At Swim-Two-Birds». Få visste at romanens forfatter var identisk med Myles na Gopaleen, satirisk kronikknekt i Irish Times med den så å si daglige spalten Cruiskeen Lawn på samvittigheten.

O'Brien - som egentlig het Brian O'Nolan, men skrev under et halvt dusin andre navn - ble etter hvert så besatt av det intense arbeidet med spalten at han ble sin egen figur.

Hemmelig

Kort tid etter at debutromanen så irsk dagslys, bombet det tyske luftvåpenet forlaget. Romanen hadde ikke solgt i mer enn 244 eksemplarer, men fotostatkopier sirkulerte blant studenter og oppegående lesere, og O'Brien ble raskt det Allen Ginsberg kalte en hemmelig helt. Beckett og Borges lot seg fascinere av boka, og Graham Greene kalte den «en bok av tusen».

«På Svøm-to-fugler» er en litterær lek, og på samme tid en sviende harselas over spesielt den borgerlige engelske realismen og over irsk litteratur og historie generelt. Kort fortalt handler romanen om en skruppelløs forfatter som stjeler romanfigurer fra andres ofte gode bøker og putter dem inn i sine egne heller pjaskete historier. Den store tabben er at han finner opp et middel som gjør dem levende. Personene blir fort lei av forfatterens mildt sagt fantasiløse planer for dem og gjør opprør mot ham før de stiller ham for retten og tvinger ham til å forsvare sine platte ideer og sin litterære langfingrethet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«På-Svøm-to-fugler» må kunne kalles metaromanenes metaroman. Hver ny historie som fortelles blir ved sin slutt en del av en helhet, et nytt ledd i en kjede. I alt sju fiktive forfattere herjer rundt på sidene og til tider kan det virke som forfatteren har gitt opp å kontrollere sitt eget verk og har satt sin lit til de høyere makter. Men bare tilsynelatende, for O'Briens beherskelse av litterære grep og virkemidler er så finstemt og subtilt forlokkende at han kan tillate seg å støte leseren nesten helt fra seg.

Mytologi

«På-Svøm-To-Fugler» er gjennomsaltet med skikkelser fra irsk mytologi og fortellingen suger næring fra et litterært jordsmonn gjødslet med skjulte meninger, dulgte hentydninger, ordspill og dobbeltbetydninger. O'Brien er en litterær maksimalist. Han skriver fandenivoldsk vakkert og dyrker med skakk glød det metatekstuelle i den tilsynelatende tradisjonelle, ofte heroiske og noen ganger skillingvulgære, fortellingen.

Romanen er et overflødighetshorn av fantasi, språklig oppfinnsomhet og framfor alt humor. O'Brien er på samme tid hip, eksperimenterende og vis.

Bjørn Alex Herrman har levert en finstemt og knivskarp tolkning av en av irsk litteraturs definerende og mest innflytelsesrike romaner og selv om han tidligere har oversatt både Sterne og Shakespeare med glans, må det likevel ha fortonet seg som en spasertur i parken sammenliknet med O'Brien.