Anmeldelse: Iron Maiden på Tons of Rock

Herlig monsterrock

Iron Maiden gjorde det de kan best på Ekebergsletta.

MONSTERROCK: Iron Maidens Bruce Dickinson og maskoten Eddie - på Ekebergsletta torsdag kveld. Alle foto: Kristian Ridder-Nielsen
MONSTERROCK: Iron Maidens Bruce Dickinson og maskoten Eddie - på Ekebergsletta torsdag kveld. Alle foto: Kristian Ridder-Nielsen Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

KONSERT: Om man tar en konsert med Iron Maiden litt for seriøst, kan man fort begynne å stille spørsmål. Velger man i stedet å ta den for hva den er, en maktdemonstrasjon i «ekte», intens, hardcore, riffsterk, teatralsk rock'n'roll fra et band som har vært den største inspirasjonskilden for en drøss med andre heavy metal-band - fra Metallica og oppover, er det bare å hive seg med. Rockeklisjeene får vi med på veien. Og - klisjeer er tross alt også en viktig del av rocken!

Iron Maiden

«Legacy of the Beast World Tour 2022» - Tons of Rock, Ekebergsletta i Oslo

Rock


«Ekte rockemonster.»
Se alle anmeldelser

Gigantisk

Det fins konserter, og så fins det gigantiske «utstyrskonserter». Neste måned kommer tyske Rammstein tilbake til Oslo med verdens kanskje største rockeshow. Kiss sparte ikke på verken pyro eller andre effekter da de i 2019 sa takk for seg på Tons of Rock. De holder fremdeles på, takket være pandemien - som skulle brakt Iron Maiden til Ekebergsletta i 2020. Torsdag kveld sto de endelig på hovedscenen med et rocketeater som ikke mange gjør etter dem. I mellomtida har de også gitt ut sitt 17. album, kritikerroste «Senjutsu» (2021), deres første på seks år.

GOD STEMNING: 25-30.000 publikummere signaliserte at de likte det de hørte på Tons of Rock i Oslo torsdag kveld.
GOD STEMNING: 25-30.000 publikummere signaliserte at de likte det de hørte på Tons of Rock i Oslo torsdag kveld. Vis mer

Eddie the beast

Amerikanske Mastodon hadde ingen ting imot å «varme opp» for sine britiske kolleger på hovedscenen. Det gjorde de med et beskjedent lysshow, om du kan kalle det et «show».

Den rake motsetning til Iron Maiden, altså, som pøser på med sceneskifter, effekter, pyro og beistet sjøl, Eddie, i sin overdimensjonerte prakt i forskjellige forkledninger og framtoninger. En konsert med Iron Maiden er like mye et show og en visuell opplevelse.

Men - Eddie klarer likevel ikke å overskygge bandets ubestridte frontfigur, vokalist Bruce Dickinson. Også han er med på leken, og lefler med både korset, djevelen og sakrale toner. Han er høyt og lavt i det store scenerigget, og om han ikke treffer tonen hver gang, går han høyere enn de fleste av sine jevngamle kolleger. Imponerende. At han bytter ut Union Jack med et stort norsk flagg under «The Trooper» tar vi på kvoten for hyggelig publikumsfrieri.

TO AV TRE GITARISTER: Dave Murray (t.v.) og Adrian Smith, med fartstid fra henholdsvis 1976 og 1980 - sistnevnte litt til og fra.
TO AV TRE GITARISTER: Dave Murray (t.v.) og Adrian Smith, med fartstid fra henholdsvis 1976 og 1980 - sistnevnte litt til og fra. Vis mer

Oppsummering

«Legacy of the Beast»-showet som traff Norway Cup-matta torsdag kveld var som tittelen antyder en oppsummering av en 42 år lang platekarriere - helt tilbake til «Iron Maiden» fra den sjøltitulerte albumdebuten - etter at de har gjort unna de tre første låtene på det siste albumet.

Det første scenerigget har et japansk tema og bygger opp mot «Senjutsu» fra fjorårets album med samme tittel. Særlig «The Writing on the Wall» fra samme album viser en litt annen side av det britiske hardrock-beistet. En akustisk gitar slår an tonen, men det tar ikke lang tid før de tre gitaristene slåss om å dra i gang det første riffet.

Sceneskiftene er mange, og når en gigantisk Eddie kommer inn i en rustning får jeg umiddelbart en musikalfølelse, en følelse av teater, som vedvarer gjennom «Stratego». Det hele understrekes av at Dickinson synger på «musikalvis» og bruker teatereffekter som masker og kapper. Men det fine med en Iron Maiden-konsert er at de seks på scenen har det moro. Det går ikke rutine i dette, de elsker det de holder på med. Hvert eneste riff, hver eneste tone, betyr noe. Det smitter over på publikum - og ikke minst på blodfansen, fra sju år og oppover. Jeg ga fort opp å telle T-skjorter!

Stabil

Besetningen i Iron Maiden har vært stabil siden 1999, og nesten den samme som i 1983 - bare med gitarist Janick Gers som nytt tilskudd i 1990. Adrian Smith kom tilbake i 1999. Gers fikk bli, og med Dave Murray på laget siden 1976 er de tre gitarister. Ikke rart de er riffmestere i rockens øverste divisjon.

For det er riff det handler om hele veien. Gitarsoloene er mange, men det er alltid en melodi der. «Tregitarmonsteret» blir særlig mektig under «Blood Brothers», en av flere allsangvennlige låter som ikke bare de 25-30.000 på Ekebergsletta, men trolig hele Oslo fikk med seg. For ikke å snakke om paradenummeret «Run to the Hill» på tampen.

Fotball

Bassist Steve Harris varmet som noen kanskje så på tv opp til konserten onsdag med en ny fotballkamp med kompislaget sitt fra England, som i 2005 - blant annet med sønnen George Harris og hans band The Raven Age. De møtte gatelaget i Lørenskog, forsterket med noen eks-proffer. Laget er for sikkerhets skyld oppkalt etter Iron Maiden-låten «Aces High» - som avsluttet torsdagens konsert. Kampen endte 2.2.

På selveste Norway Cup-matta ble det derimot full seier til Iron Maiden.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer