Herlige gutter

Det er så morsomt, det er så underholdende med de fire gutta Kim, Gunnar, Seb og Ola i musikalen «Beatles» på Oslo Nye at det eneste du ønsker deg når du går ut i Oslo-natta, er at det skulle være 60-tall igjen, og du selv tenåring på Oslo vest.

Vil du fange Oslo-tonen og ungdomstidas drømmer og sorger, berg-og-dal-banene av søt lykke og keitet fortvilelse, vil du ha et rocka, nostalgisk pust av 60- og 70-tall og le så du griner av hovedstadens herligste firerbande for tida, da er det bare å legge veien om billettluka på Oslo Nye. Og begynne å glede deg til en overskuddsoppsetning av forrykende spilleglede og befriende humor, fornøyelige replikker og muntre pussigheter drysset som perler fra gutterom til russetid, fra familiemiddag til soaré, fra lagerøl med sugerør til hasj på hybelen, fra 1965 til 1972, fra Skillebekk til Frogner, og ned til Skillebekk igjen.

Ungdomstid

Det er Lars Saabye Christensen som selv har dramatisert sin oppvekstroman fra 1984 for teaterscenen. Mer enn historien om den tafatte semioptimisten Kim Karlsen, handler musikalversjonen om fire gutters ubrytelige vennskap. Om den store drømmen om eget The Snafus-band, og om å bli som Paul, John, George og Ringo. Men også om å miste uskylden og tre over en ny terskel i livet, der man etter en tid lurer på hvor det ble av alle gutta?

Dramatiseringen lar scener og situasjoner hekte seg i hverandre som et vogntog gjennom puberteten, snarere enn å bygge opp og forløse en historie med beregnende dramaturgi. Flere scener blir som rene revynumre med vittige dialoger og kjappe punchlines.

Spriker

Det er ikke blitt en musikal helt uten feilskjær og mangler. Sangprestasjonene er ujevne, for å si det mildt. Nils Olaf Dolvens nyskrevne musikk er vevet bra inn i handlingen, men flere av sangene er uten egentlig appell og fengende særpreg. Musikkgrunnlaget skal nødvendigvis parafrasere en del Beatles-materiale og 60-tallsrock med piggtrådtrøkk, men veldig mange av låtene høres som om de datt av lasset da «Jesus Christ Superstar» og balladene til Lloyd Webber dro forbi.

Både Saabye Christensen og regissør Runar Borge vet å utporsjonere stoffet slik det skal gjøres i en musikal: litt latter, litt tårer, litt solo og litt opptrinn. Like fullt har de ikke lykkes helt i å ta ut tårepotensialet i historien om den stakkarslige Fred Hansen (Morten Røhrt), eller forhindre at enkelte sang- og dansenumre med medelevene blir show-stoppere. Oppbyggingen til finalen i den langt svakere andre akten spriker også.

Vidunderlige

Men de fire gutta sjarmerer deg altså i senk fra først til sist. Kvartetten Jon Øigarden, Mads Ousdal, Duc Mai-The og Eivind Sander har en energi, en sammensveiset glede og detaljrikdom i spillet som ethvert teater nord for Sahara kan misunne Oslo Nye. Geir Kvarme er helt på høyde som den nevrotiske gummimannen onkel Hubert, likeledes Ivar Nørve som lagerfrakklærer Lue. Og så er det bare å håpe at Marian Aas Hansen får flere musikalroller etter Nina i «Beatles». Under Roy Hellvins drevne 11-mannsorkester synger hun seg rett inn i hjertet med en isnende vakker kjærlighetsballade.