SHOW: Hvis spørsmålet er hvem som kan få mest mulig moro ut av harmløst tullball, er det ikke mange som slår Ylvis. «Ylvis 4» er nok et eksempel på at disse to kan få de mest usannsynlige sammenhenger til å henge sammen. Hvem andre kan gå fra visning av familiebilder via harselas med velmenende og akk så nedlatende idealister, til et skyggeshow der en afrikansk trommekunstner viser «film» om livet i Barentshavet? For så å følge det opp med en ubehagelig morsom legesketsj, gladvold og en redegjørelse om norske skattefradrag? Frie assosiasjoner Såkalte røde tråder er her få av, og de som er, er knyttet uoversiktlig sammen. Skal man finne fellestrekk i innslagene, blir beskrivelsen heller vag. Det handler om de utrolige spenn i menneskehjernens kapasitet for digresjoner, om det merkverdige i det vanlige og det vanlige i det merkverdige, samt middelklassekulturens «sånn passe interessert»-fenomener (korgutter som ikke oppfører seg som korgutter, nysirkus og cellospilling, tryllekunster, vanskelighetene i å være toastmaster, samt figurteater med konfettidryss og altså sosialantropologiske innslag á la søndagsskolens flanellograf). Turner i tau Fire år har gått siden premieren på «Ylvis III». I mellomtida har brødrene dels turnert, dels jobbet med tv. Materialet til det nye showet har de jobbet med et års tid. Det er fristende å tro at en stor del av året har gått til å lære Bård å turne i tau. Hans ferdigheter har i alle fall nådd et slikt nivå at opptredenen blir et bilde på nysirkusklisjeer mer enn den dette-vil-gå-galt-oppvisningen det er lett å vente i det han begynner. Tekstmaterialet virker ikke like godt forberedt, og regien er ikke fri for dødpunkter, men i all hovedsak er «Ylvis 4» en verdig oppfølger til de første tre. I forkant av «Ylvis 4» erklærte brødrene at målet var å lage «verdens beste show». Det er en ambisjon de kan spare til neste gang. Men Ylvis er fortsatt å regne blant «Norges herligste». Etter elleve år på scenen er det er i seg selv en prestasjon.