Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hermetiske dikt

Rune Christiansens siste (og åttende) diktsamling er hans hittil mest ugjennomtrengelige.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Her etableres dunkle sammenhenger ved hjelp av uvante syntaktiske og semantiske kombinasjoner, sammenvevninger av konkret og abstrakt, deskriptive bilder og metaforiserte begreper. Sammenhenger som det ikke er enhver gitt å finne ut av og som i alle fall krever tid og konsentrasjon før den lesende makter å opparbeide den innforståtthet som er forutsetningen for at en diktlesning kan gi det rette utbytte.

Referanser

Forfatteren holder seg konsekvent til prosadiktets form. Bare i et par enkelttilfeller brukes linjedeling som poetisk virkemiddel. De intertekstuelle referansene som de første samlingene flommet over av, er langt færre eller bedre skjult. Her henvises direkte til (relativt) ukjente poeter som Johannes Edfeldt, Jacques Roubaud, Carl Magnus von Seth, James Sacré og Marc Cholodenko.

Og fraser som «(...) i det eterblå skimmeret er regnet ennå merkbart (et beskt salt på leppene)» og «Sånn han sto i regnet står jeg i regnet og nyter nedbrytinga av gammelt løv» bringer tankene uvilkårlig hen på hhv. Erling Christies «Verden består» («vi strendenes barn/enn med livets salt/på våre lepper») og Astrid Hjertenæs Andersens «Hestene står i regnet». Men både her og ellers er det Christiansens egen, særpregede røst som taler gjennom linjene.

Temperament

Diktene er skrevet på radikalt bokmål (eller noe som likner samnorsk). Det er et spørsmål om språklig temperament. For leseropplevelsen eller diktenes meningspotensial gjør det verken noe fra eller til, forutsatt at man ikke pr. ryggmargsrefleks reagerer negativt på radikale former eller omvendt: forlener de samme former med en særlig nyskapende kraft. La det være sagt en gang for alle: estetisk kvalitet, innovativ verdi eller tankedybde har intet med språkform å gjøre. Påstander om det motsatte er bare mystikk og språklige fordommer, i den ene eller den annen retning.

Tid og forvandling, fjernelse og tilveiebringelse, tilsynekomst og forsvinning synes å være hovedtemaer i «Etter alltid», noe tittelen i seg selv gir et signal om - ofte uttrykt i paradoksale eller antietiske vendinger («en hastig død oppstod», «Det klare blå fraværet ennå intakt»). På karakteristisk vis knyttes disse temaene til naturfenomener og klimatiske forhold (hav, lys, luft, stjerneskinn, skyer, tåke, regn, paddehatter og gammelt løv), men også til menneskeskapte fenomener (bruspenn, tunneler, flyplasser, husblokker, asfalterte plasser). Slik kan man lese en særlig erkjennelsesfilosofisk dimensjon inn i diktene. De utstiller et subjekt på søken, ikke etter en identitet eller et «speil» i naturen, men etter en rekke punkter hvorfra en verden i konstant bevegelse kan belyses, for ikke å si gjennomlyses, i all sin ugjennomtrengelige vaghet.

Kommentar

Inn i dette bildet føyes en skrifttematisk motivkrets. Om man vil, kan man lese samlingen som en kommentar til diskusjonen om forholdet mellom språk og virkelighet. Her lar Christiansen på originalt vis språket inngå som en del av virkeligheten. Verden er ikke en tekst i hans dikt, tvert imot: språket kan ikke utskilles fra verden. Et sted taler han om at «støvet på overflata var metaforer som vegra seg», men tydeligst (og samtidig dunklest) uttrykkes disse sammenhengene i følgende passasje: «Det regner, noe forsvinner, noe som kan oppfattes som stillhet, men det er ikke stillhet, det er ett av de øyeblikka da språket føres tilbake til tinga om tingas spaltning.»

Det er lite desperasjon i disse diktene, i så fall er det tale om en desperasjon holdt i sjakk av den intellektuelle betrakters distansesøkende forhold til sin egen fremmedhet i verden - en fremmedhet som også stedvis utløser en religiøs lengsel, som i det første diktet der diktersubjektet stiger inn i en katedral, og noen rader av Edfeldt siteres («Våra själar stiga/ovan tingen») og i den aller siste linjen i avslutningsdiktet: «Og støtvis, støtvis ser jeg meg i en annen verden». Disse transcendentale manøvrene omslutter et univers av høyst dennesidig karakter der språket og tingene griper ut mot hverandre i en fjern omfavnelse.

Med denne samlingen bekrefter Christiansen sitt ry som en av de mest utfordrende lyrikerne i sin generasjon selv om den neppe kan anses som hans beste. Til det virker den for hermetisk og innelukket - selv om man går til den med et åpent sinn og forlater den i fruktbar forvirring.