Heroin er ikke løsningen

Knut Papendorf åpner i sin kronikk 20.1. for at også den norske staten skal dele ut lovlig heroin til narkotikabrukere. Men han nevner ikke at heroinprosjektene i Sveits har mange skyggesider, og mange kritikere.

Papendorf er opptatt av etikk, men tar ikke opp til vurdering om det er etisk riktig å gi folk et middel de er sykelig avhengige av.

En kan spørre seg om staten også bør gi gratis alkohol til alle alkoholikere? Og piller til flittige pillespisere? Hva sier forresten legeforeningens etiske utvalg til at man driver forsøk på mennesker med stoff som har så store, dokumenterte skadeeffekter?

Det aller største spørsmålet her er likevel om narkotika i seg selv kan gi rusgiftbrukere et rusgiftfritt liv? Er det ikke større grunn til å tro at utdannelse, helsehjelp, bosted, arbeid, sosialt nettverk utenfor brukermiljøet og psykososial omsorg er det som kan gi brukerne et menneskeverdig liv? Hvilke muligheter gir zombie-tilværelsen på heroin til å leve et menneskeverdig liv? Mener Papendorf at noen narkotika-avhengige er så langtkomne at de i praksis ikke lenger har mulighet for rehabilitering til et rusgiftfritt liv? I så fall dreier denne debatten seg også om menneskesyn.

Målet om rusgiftfrihet er det internasjonal enighet om, og også Papendorf har dette målet. Likevel presenterer han legaliseringstilhengernes argumenter om skadereduksjon, som i klartekst betyr tiltak som skal gjøre det lettere for narkotikabrukere å fortsette bruken. Kronikken føyer seg pent inn i rekken av liberalisters forsøk på å få norske politikere til å gi opp kampen mot narkotika.

Å dele ut narkotika til avhengige er ingen ny idé. Sverige prøvde seg allerede i årene 1965- 67. 150 narkotikaavhengige fikk foreskrevet amfetamin, og en lege alene skrev ut 3400000 normaldoser amfetamin og ca 600000 doser morfin. Resultatet ble en rask økning av narkotikabruken i Stockholm, og fordoblet antall narkotikaavhengige i løpet av et år. I England og USA ble også liknende forsøk gjort, med samme entydige konklusjon som i Sverige: narkotikaproblemet ble bare større.

Heroinprosjektene er også en måte å ufarliggjøre og normalisere narkotikabruk på. Misforstått snillhet mot de avhengige brukerne gagner ingen andre enn de ressurssterke som kjemper for å få dope seg i fred. Slik drahjelp setter selvfølgelig legaliseringsforkjemperne stor pris på.

Av en eller annen grunn unnlater Papendorf å nevne sidene ved heroinprosjektene i Sveits som har vært hardest utsatt for kritikk. Både forskere og andre interesserte har pekt på en rekke punkter ved prosjektet som ikke tilfredsstiller internasjonale, vitenskapelige standarder. Dette gjelder både planlegging, innsamling av data, analyse av data, metodologi og en rekke andre punkter. Den sveitsiske rusgifteksperten Ernst Aeschbach, som også er spesialist i psykiatri og psykoterapi, er en av mange som har hevet sin kritiske røst. De ansvarlige for prosjektet har hittil ikke svart på noe av kritikken.

Et viktig poeng med heroinprosjektet var å nå den gruppen brukere som var klassifisert som «håpløse tilfeller» etter flere mislykkede forsøk innen det tradisjonelle behandlingstilbudet, inkludert metadon. Det er uklart i hvor stor grad man lyktes med dette. For det første var mange deltakere i prosjektet ikke å anse som «sterkt avhengige», for det andre var gruppen av dårligst stilte og nedkjørte brukere de første til å trekke seg ut av prosjektet.

Det mest sjokkerende er kanskje at fire prosent av dem som ble utvalgt til å delta ikke brukte heroin, og ytterligere 14% var bare leilighetsvise brukere. Inntakskravet om to år med daglig heroinbruk ble altså ikke fulgt. Men etter en prosjektperiode på tre år er man derimot sikret at de nå er daglige brukere...

Det var også satt et kriterium om at deltakerne skulle ha prøvd annen behandling tidligere, uten å lykkes. Ved tidspunktet for inntak i prosjektene, hadde 49% av deltakerne ikke mottatt noen institusjonsbehandling for sin avhengighet, og ytterligere 26% hadde bare én behandlingserfaring.

Forbausende er også den relativt gode helsetilstanden ved inntakspunktet. 79% av deltakerne kom under kategorien god eller svært god helse, 80% hadde svært god ernæringsstatus, den psykologiske tilstanden ble betraktet som god eller svært god for 60%, og bare to prosent ble klassifisert til å være i svært dårlig psykologisk tilstand. Det var med andre ord en ressurssterk og relativt fersk brukergruppe som deltok, stikk i strid med intensjonene.

Rundt 61% av deltakerne var dessuten allerede med i metadonprogrammet på det tidspunktet hvor heroinprosjektene ble startet. Evalueringsrapporten sier ikke noe om hvorfor disse ble flyttet fra metadon- til heroinprosjektet.

Det er positivt at andelen prosjektdeltakere med fast bosted økte fra 49% til 69% i løpet av prosjektperioden. Men da prosjektene startet var det stort overskudd av utleieleiligheter i hele Sveits, samtidig som myndighetene gjerne ville ha brukerne vekk fra gatebildet. Resultatet skyldes derfor neppe utdelingen av heroin. Mye tyder dessuten på at man har fått en skjult narkoscene i mange av disse leilighetene.

Rusgiftfrie behandlingsinstitusjoner i Sveits rapporterer om drastisk nedgang i søkningen, og kapasitetsutnyttelse på 50% etter at forsøkene startet. Dette til tross for at det ikke er en tilsvarende reduksjon i stoffbruk.

Også i Sveits er fortsatt det primære målet rusgiftfrihet. Dermed blir også det primære kriterium for evalueringen av heroinutdelingsprosjekter hvorvidt misbrukerne har nådd dette målet eller ei. Evalueringsresultater er bare tilgjengelige fra gruppe A, som utgjøres av 385 deltakere. Av disse trakk 128 seg ut av prosjektet, 16% for å få rusgiftfri behandling og 39% for å delta i metadonprogrammene. Dette vil si at suksessraten, målt opp mot primærmålet, bare er på 5,2%.

De ansvarlige for heroinprosjektet har dessuten gjentatte ganger lagt vekt på at rusgiftfrihet bare kunne betraktes som ett av mange kriterier. I den reviderte planen for prosjektene henviser de ikke lenger til rusgiftfrihet, men identifiserer det primære målet til å være utprøving av nye behandlingstiltak.

Nedgang i kriminalitet, og dermed større trygghet for veletablerte borgere, påpekes av mange som et stort gode ved utdeling av gratis narkotika. I evalueringsrapporten blir det gjort et nummer av at brukerne selv sier de er mindre kriminelle nå enn tidligere, enda dette ikke er bekreftet av andre enn dem selv. For øvrig sier deltakerne at antallet voldslovbrudd og ulovlig bruk av skytevåpen har økt.

Kriminalitet er uansett en så innarbeidet del av hverdagen og kulturen rundt brukerne, at mange fortsetter sin kriminelle «karriere» uansett om de får gratis narkotika eller ei. For mange er det dessuten kriminaliteten som var første trinn på stigen, mens narkotikabruk først kom senere.

Fram til begynnelsen av 80-tallet hadde Sveits og Norge en ganske lik utvikling av narkotikabruk. Slik er det ikke lenger. Sett i forhold til folketallet har Sveits minst fem ganger så mange injiserende narkotikabrukere enn Norge. Dette skyldes i første rekke at vi her i landet har ført en restriktiv narkotikapolitikk og lagt vekt på forebygging, mens sveitserne har fokusert på «førstehjelp» når problemene først har oppstått.

Etter hvert ble alle narkotikabrukerne i gatebildet en plage for sveitserne, og til sjenanse for offentligheten. Ropene om ro, orden og kontroll ble stadig høyere, og målet om rusgiftfrihet for den enkelte forsvant i bakgrunnen. Attpå til fant man ut at det ville være billigere for staten å gi brukerne heroin istedenfor behandling.

Problemet var at dette prosjektet for enhver pris måtte bli vellykket, i det minste markedsført som det. Og det bildet har de tildels klart å skape, med prosjektledere som kom med offentlige utsagn, lenge før evalueringen var fullført. Troverdigheten ville vært større om prosjektet var vitenskapelig overbevisende, ikke bare en mediasuksess.

Sluttrapporten om eksperimentene med medisinsk foreskrivning av narkotika ble publisert i juli 1997, men baserer seg merkelig nok på flere rapporter som ennå ikke er tilgjengelige. Papendorf sier selv at sentrale evalueringsdokumenter fortsatt ikke er publisert. Hvorfor er han da så sikker på at Norge bør skrinlegge sin restriktive politikk, til fordel for sveitsisk politikk som har gitt dårligere resultater?

UMN sier ikke nei takk til nytenkning innen behandling og rehabilitering, men ja takk til behandling som gir et fritt og menneskeverdig liv som resultat.

narkotikapolitikk

Organisasjonen Ungdom Mot Narkotika reagerer på forsker Knut Papendorfs kronikk om narkotikapolitikken i Sveits, særlig hans ord om det også innenfor en norsk kontekst bør «overveies om det finnes en gruppe langtkomne narkomane med flere feilslåtte behandlingsforsøk som burde gis heroin under legekontroll i et forsøk på å få etablert en behandlingssituasjon». Randi Ledaal Gjertsen gir i denne kronikken et annet bilde av Sveits.

Tidligere kronikk:

20. januar:

Knut Papendorf: «Narkotikapolitikken i Sveits».

En måte å

ufarliggjøre

narkotika-

misbruk på

Dårlige

resultater

i Sveits