KLOK RAPPORT: Vi tror det tyngste og mest uverdige for en rusmisbruker er å være avhengig, og de mange og vonde problemene som ligger bak avhengigheten, skriver Dag Endal fra Actis.Bildet er fra Jacques Hvistendahls fotodokumentar fra narkotikamiljøet ved Oslo S.
KLOK RAPPORT: Vi tror det tyngste og mest uverdige for en rusmisbruker er å være avhengig, og de mange og vonde problemene som ligger bak avhengigheten, skriver Dag Endal fra Actis.Bildet er fra Jacques Hvistendahls fotodokumentar fra narkotikamiljøet ved Oslo S.Vis mer

Heroin ikke løsningen

NARKOTIKAPOLITIKK: Forslagene til Thorvald Stoltenbergs utvalg om rusavhengighet er svært gode. Men utdeling av heroin er et sidespor.

|||STOLTENBERGUTVALGET har lagt fram en klok, poengtert og befriende kortfattet innstilling om hvordan de mest hjelpetrengende rusavhengige kan få bedre hjelp. Enkelte har håpet at utvalgets innstilling skulle bli det endelige gjennomslaget for heroinprogrammer i Norge. I stedet har utvalget plassert denne saken som et mindre tiltak i en stor pakke av mange helhetlige vurderinger og forslag. Dessuten har utvalget lagt vekt på at det fortsatt er stor faglig usikkerhet ved bruk av heroin i behandlingen.

DET ER ALL GRUNN til å gratulere utvalget med at de i innstillingen gir en bred forståelse av årsaker, problemer og tiltak. Ingen enkle og lettvinte løsninger. De tre mest fundamentale observasjonene utvalget gjør er: Hjelpen må gis straks den rusavhengige er motivert. Den lange kjeden av hjelpetiltak må ikke ha opphold og ventetid. Det må være som en stafett. Og hjelpen må begynne før problemene utvikler seg. Innsatsen for de tyngste kan ikke avgrenses til de mest hjelpetrengende, sa Stoltenberg denne uka: Ungdom som eksperimenterer er også «tunge kandidater» til kategorien mest hjelpetrengende.

Utvalget foreslår mottaks- og oppfølgingssentre over hele landet, også med spesielle tilbud for ungdom og pårørende. Alle skal få en fast koordinator. Får vi dette til vil utvalget bli historisk. Dette er det vi mener nå må bli stående som utvalgets hovedkonklusjon og som må få konsekvenser. Det er her vi kan gjøre en stor forskjell, et løft. Heroinstøttet behandling er helt i ytterkant av denne debatten, og kun et knapt flertall åpner for forsøksordninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FORSKNINGEN VISER stor usikkerhet ved hva slags effekt heroinprogrammer har. Det reiser dessuten prinsipielle og etiske spørsmål. Den mest velrenommerte vitenskaplige vurderingen, fra det såkalte Cochrane-samarbeidet, uttaler så sent som i 2009 at en basert på tilgjengelig forskning ikke kan konkludere med at HSB er effektivt. Selv om utvalgets flertall anbefaler kun «forsøk» med heroinassistert behandling (HSB) så kan det i realiteten bli vanskelig å reversere.

Heroinassistert behandling ble lansert for over et år siden som et tryllemiddel som skulle redusere antall overdoser, kriminalitet, gi sprøytebrukerne et verdig liv og så videre. Når en hører utvalgsleder Stoltenbergs framstilling av forslaget, har saken fått en mer rimelig dimensjon. De vil nå en svært begrenset gruppe, det vil ikke egne seg for de svakest stilte og en må ha realistiske forventninger til hva en kan oppnå av resultater. Utvalget går inn for forsøk med heroin med knappest mulig flertall. Den ene i flertallet, Åslaug Haga, sier på TV at hun endte opp på dette standpunktet fordi hun ikke kunne komme på noe bedre.

MEDIKAMENTER HAR en naturlig plass i behandling av rusproblemer, men de må brukes i sammenheng med behandling. En hovedinnvending er nettopp dette, er dette behandling? Og om det ikke er behandling, hva er det da? De få positive resultatene en har sett, er at forbruket av gateheroin går ned, dermed vil kriminaliteten også reduseres. En vil også få redusert noe av det synlige ordensproblemet. Hvis dette er et sentralt mål, bør dette fram.

En må tenke over hvilket dilemma en setter helsevesenet i. Sett med medisinske briller trenger den avhengige hjelp for sin avhengighet og de underliggende problemene. Kriminalitetsforebyggende arbeid og sosialpolitiske målsetninger kan komme i konflikt med ansvarlig helsehjelp. I mange land, som i Sveits, kalles det jo heller ikke for «behandling», men et «vedlikeholdsprogram». Det reiser noen viktige problemstillinger om etikk og om behandlingsmål.

Flere forskere har pekt på at de positive resultatene i land som Sveits kan skyldes den gode oppfølgningen og ikke selve heroinbehandlingen. Når en tar rusbrukerne på alvor, møter dem to ganger daglig, gir dem helsehjelp av flere slag og dessuten hjelp med andre sider av misbrukertilværelsen, er det klart det gir resultater.

HEROINSTØTTET BEHANDLING er ingen garanti mot fortsatt sidemisbruk av både gateheroin og andre illegale og legale rusmidler. En nylig avsluttet studie fra England (Strang et al) viser at av 43 klienter som fikk heroin var det kun 5 av dem som ikke fortsatte med gateheroin i det hele. Dette betyr at selv om bruken av gateheroin reduseres, er de aller fleste involvert i det illegale markedet.

Vi kommer ikke utenom økonomien i dette. Heroinprogrammer må måles opp mot andre alternative hjelpetiltak. HSB vil koste mye mer enn sprøyterommet i Oslo som i dag koster en 12 millioner kroner årlig for å betjene ca 100 klienter om dagen. En HSB-klinikk for like mange vil kanskje koste tre ganger så mye. Skal HSB bli landsdekkende for ca 200 personer må det opprettes en rekke klinikker. Denne kostnaden må vurderes opp mot de få og usikre resultatene og de andre store behovene som Stoltenberg selv sier «ikke vil bli billige».

DE FLESTE BEHANDLERE er enig i at den vanskelige jobben begynner etter avrusningen. Eller som noen sier det, å slutte er ikke det vanskeligste, problemet er ikke å begynne igjen. Dette gjelder ikke minst for de tyngste og mest hjelpetrengende som er vanskeligst å nå og vanskeligst å behandle. For disse ligger det oftest store sosiale og psykososiale problemer bak, ofte en tapt barndom, omsorgssvikt, traumer, konflikter. Mange av deres foreldre var selv rusmisbrukere. For mange av de mest hjelpetrengende begynte disse problemene før de ble rusmisbrukere. Skal disse hjelpes må man ta tak i dette.

Mange debattanter snakker mye om verdighet. Det er helt nødvendig. Men verdighet ligger i alle deler av hjelpeapparatet, fra det å få en frokost og en dusj til det å sikres bolig og ettervern. Vi tror likevel at det tyngste og mest uverdige for en rusmisbruker er å være avhengig; og det er de mange og vonde problemene som ligger bak. Ingen medikamenter kan fjerne dette. Mangel på anerkjennelse, tilhørighet, selvtillit, mangel på trygge relasjoner og fellesskap, mangel på en menneskelighet i tilværelse har i bunn og grunn mindre å gjøre med hva en tar og hvor en er når en tar det, enn med det at en er rusavhengig og at en har et liv i ruiner.

MYE AV DEBATTEN om heroin gir derfor et alt for enkelt bilde av hva problemet er og hva heroin kan faktisk gjøre. Dette er den største utfordringen akkurat nå. Stoltenbergutvalget har bidratt til at dette bildet nyanseres og pekt på at det nå er de store utfordringene som må prioriteres. La oss holde på den tanken! Så har utvalget delt seg på en vanskelig og usikker sak; la ikke dette ødelegge sjansene for å gjøre utvalgets innsats historisk.