VIL IKKE HJELPE: - Kunnskapsgrunnlaget er godt nok til å vurdere at HAB neppe vil bidra til å redde et stort antall liv eller være et tiltak som når de aller svakeste i samfunnet, skriver artikkelforfatterne. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
VIL IKKE HJELPE: - Kunnskapsgrunnlaget er godt nok til å vurdere at HAB neppe vil bidra til å redde et stort antall liv eller være et tiltak som når de aller svakeste i samfunnet, skriver artikkelforfatterne. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Heroinassistert behandling vil neppe hjelpe

Vår vurdering var og er at heroinassistert behandling ikke er en nærliggende løsning å ty til for dagens rusutfordringer i Norge.

Meninger

Nicolay B Johansen karakteriserer oss i sitt innlegg i Dagbladet som sjokkerte rusforskere fylt av vantro etter at Helseminister Høye lanserte et forsøksprosjekt med heroinassistert behandling (HAB) - og for øvrig som noen skyggeaktige maktfigurer som legger vår klamme hånd over rusdebatt og utviklingsarbeid. Det forbauser antakelig ikke at vi hverken kjenner igjen våre standpunkter, våre roller eller den smigrende grad av innflytelse Johansen tilskriver oss.

Vi er imidlertid skyldige i å ha gjennomgått internasjonal forskning om forsøk med heroinassistert behandling (HAB), beskrevet i en rapport fra 2017. Siden den gang er det ikke kommet noen ny forskning av vesentlig betydning om temaet, og vi mener vurderingene i rapporten er rimelige beskrivelser av forskningsstatus også i dag. HAB kommer, som andre behandlinger, med både plusser og minuser. Vi har i rapporten beskrevet begge disse sidene ved HAB. Vår vurdering var og er at HAB ikke er en nærliggende løsning å ty til for dagens utfordringer i rusfeltet i Norge.

Etter at vår rapport ble lansert på slutten av 2017, har regjeringen tidlig i 2018 besluttet å innføre et forsøksprosjekt med HAB. Når vi blir spurt om hva vi mener om dette, har vi begge svart at vi ikke ser hvilken ny kunnskap et slikt prosjekt vil gi. Kunnskapsgrunnlaget er godt nok til å vurdere at HAB neppe vil bidra til å redde et stort antall liv eller være et tiltak som når de aller svakeste i samfunnet. Det å øke kvaliteten og tilgjengeligheten i gjeldende behandlingsstrukturer som er nasjonalt tilgjengelige, er et bedre valg for å beholde flere i aktiv rusbehandling.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er også et bedre valg om man vil rekruttere flere utenfor inn i livreddende behandling enn det HAB kan forventes å gjøre. Konklusjonen er at vi i stedet for et forsøksprosjekt anbefaler en utredning av hvilke problemer denne behandlingen skal løse, hvordan den i så fall skulle utformes og om det er en riktig prioritering.

Det er flere i dag som dør av legeforskrevne sterke smertestillende tabletter enn av heroin i Norge. Våre tiltak for å få folk som er avhengige av smertestillende tabletter inn i rusbehandling bør derfor forbedres. Det er hvert år ca 700 personer som avslutter LAR-behandling i Norge. Tiltak som øker kvaliteten i det LAR-systemet, vil kunne føre til redusert antall utskrivninger og til at flere begynner. Til dette trengs det flere behandlere og ressurser. Vi har utfordringer som handler om å følge opp pasientene godt nok og sammenhengende over tid, og mellom behandlingsnivåer, f.eks etter døgnbehandling; i de såkalte glippsonene. Opioid avhengighet er i stadig mindre grad et fenomen som er forbeholdt de store byene, slik det i noen grad var på 80-tallet, det finnes i dag i alle deler av landet. HAB, slik dette er utformet i alle land, kan vanskelig kan bli tilgjengelig ut over et nokså snevert geografisk område.

Disse vurderingene liker Johansen åpenbart ikke, og bruker mange negative beskrivelser av oss til å underbygge sin kritikk. Han mener at vi påberoper oss et vitenskapelig fundament vi ikke har og hevder at én av oss (Waal) er førsteforfatter på en rekke evalueringer av LAR i Norge med tvilsom habilitet. Han sikter antakelig til de årlige statusrapporter som redegjør for utvikling i LAR og påpeker så vel problemer som nytte – slik de fleste virksomheter bør gjøre. Evalueringer er noe annet. Johansen påstår at vi har skrevet vår kunnskapsoppsummering «for å delegitimere kravet om heroinutdeling» og at vi bruker misvisende opplysninger for å gjøre dette. Vi ser imidlertid ikke, selv etter flere gangers lesning, at han påviser disse misvisende opplysningene, men skjønner i alle fall at han hverken liker oss eller den rapporten vi har skrevet. Det kan vi leve med. Vi kan også leve med at han reagerer så sterkt på oss at han mener «hele det ruspolitiske komplekset» bør granskes, herunder forskningen. En slik gransking kan kanskje være nyttig, men det forutsetter nok en gransker som har et minimum av vilje til å forstå andre synspunkter enn sine egne. Vi mener ikke at «liberale» stemmer er «illegitime», slik Johansen skriver. Men vi innrømmer at det er vanskelig å ta Johansen på alvor.