- Herregud, Hitler er på tv!

Har du ikke hørt om Sparks? På tide.

I kveld  urframfører verdens beste band, Sparks, sin plate nummer 21 «Exotic Creatures Of The Deep» i London. Som oppvarming har de åpenbart kaklende forrykte brødrene Ron og Russel Mael spilt seg gjennom hvert eneste av de 20 foregående, spor for spor, kveld etter kveld - drøyt 250 låter, eller 4.825.273 toner. Hvem andre enn Sparks kunne gjort noe sånt?

For et års tid siden lot jeg meg imponere da en kompis skrøt av at hans egen Prince skulle holde hoff på Londons O2-arena i 21 dager. Sprø, skamløs og sjarmerende stormannsgalskap! Men artisten som tidligere var kjent som et snålt symbol gjorde da vitterlig stort sett det samme hver kveld - som en bortreist Céline Dion, bare med en viss eleganse og menneskelighet.

På Islington Acadamy har brødrene Mael den siste måneden servert hele sin omfattende bakkatalog, et sirkus som strekker seg fra 1971 til denne dag - fra lysende hits til strengt hemmelige obskuriteter - en absurd blanding av psykoterapi, West End-musikal og toppidrett.

I lys av det halsbrekkende Sparks-o-ramaet brødrene Mael fullfører i kveld, framstår Prince unektelig som en pygmè, i minst to av ordets betydninger. Men samtidig: Hvem gjør ikke det? Mael-maratonen er en maktdemonstrasjon av sjøltillit, skaperkraft, sjarm, show og sjel som ikke finnes i tilsvarende blandingsforhold andre steder enn i Mael-DNAet.

Bowie trenger ikke, Dylan gidder ikke. Stones har kondisen, men mangler resten.

Fra første gitarriff fra «Halfnelson» (1971) for snart en måned siden, ble det klart at Ron og Russel er noe helt annet enn rundt de 60, som det blir påstått. Men man måler ikke Maels i menneskeår. Den første Sparks-utgivelsen har et umiskjennelig British Invation-preg - til tross for at den er skapt i Los Angeles av amerikanere, men den maelske eksentrisiteten er allerede forvirrende og klaustrofobisk til stede. Det er mulig å gjette på hvor noen av impulsene kommer fra - kanskje Kinks, The Move og tidlig Pink Floyd - men det er umulig å ane hvor Sparks har tenkt seg. Det står ikke noe sted på coveret til «A Woofer In Tweeter’s Clothing» (1972) at plata er regissert av David Lynch, men det hører man.

Selvfølgelig var dette altfor pussig for amerikanere, og de anglofile Mael-brødrene reiste fra bandet og landet - til London, hvor de skulle skape en klassisk trilogi.

«Kimono My House» (1974) åpner med et hypnotisk, illevarslende tangenttema og småkryptiske, forførende falsettstrofer, og eksploderer med gitarer og haglegevær (!) i den storslagent anarkistiske miniatyroperaen «This Town Ain’t Big Enough For Both Of Us» - lysår farligere og dristigere enn «Bohemian Rapsody»; trolig farligere og dristigere enn noe Freddy Mercury noensinne rakk å tenke. This Town vekket og skremte vannet av det britiske popfolket, som visste å sette pris på gutter som sang og sminket seg som kvinner, som forsto dobbelthet i språket, nyanser og metaforer og som dessuten likte popmusikk.

SHOW: Mael-maratonen er en maktdemonstrasjon av sjøltillit, skaperkraft, sjarm, show og sjel som ikke finnes i tilsvarende blandingsforhold andre steder enn i Mael-DNAet. Brødrene Ron og Russel Mael har holdt liv i Sparks i over tretti år. Foto: INDIE DISTRIBUTION
SHOW: Mael-maratonen er en maktdemonstrasjon av sjøltillit, skaperkraft, sjarm, show og sjel som ikke finnes i tilsvarende blandingsforhold andre steder enn i Mael-DNAet. Brødrene Ron og Russel Mael har holdt liv i Sparks i over tretti år. Foto: INDIE DISTRIBUTION Vis mer

En sagnomsust

framføring av «This Town» på Top Of The Pops fikk John Lennon til å utbryte: «Herregud, Hitler er på tv». Og bak tangentene satt riktignok noe av det skumleste siden Det tredje rike; det strengt stirrende chaplinbebartede steinansiktet Ron Mael, mens broren Russel vimset hvinende omkring som en kjønnsoperert Brian May. Det visuelle uttrykket og den interne rollefordelinga Maelene imellom stivnet i dette magiske øyeblikket, og enda mer skremmende er det selvfølgelig at de ser kliss like ut på Islington Academy den dag i dag: Russel sjekker opp publikum med utrolig tenåringsenergi, Ron sitter knyst bak keyboardet og leker den onde stirreleken.

Gjennom de tre London-platene; «Kimono», «Propaganda» (1974) og «Indiscreet» (1975), drar Sparks glamstrikken så langt den holder, med feiende, feirende, fabulerende teaterrock og sirkusmusikk som løper videre så snart man synes man vet hvor man har den.

Tekstlig skaper den gale professoren Ron et univers hvor det tragiske og morsomme og kloke og dumme er naboer, og ingenting er hva det gir seg ut for å være. Sparks-låter handler om dysfunksjonelle romanser, språk- og kommunikasjonsproblemer, amerikansk imperialisme, behovet for overraskelsesmomenter i veletablerte parforhold, avseksualiseringen av kvinnens bryster etter fødsel, selvmordspakter som skjærer seg og leketøy som selges uten batteri inkludert. Sparks vasser i film-, litteratur- og musikkreferanser, men også i historie, politikk, vitenskap og filosofi - gjerne i samme låt.

Ujevnlig kaster rastløse Sparks alt over bord - inklusive band, sjanger og uttrykk - og tar med seg de eneste konstantene - Russels falsett og Rons fingre - videre, videre, videre. Ferdig med London forsvinner de tilbake til USA og lager to streite rockeplater, før de hiver alle instrumenter og går disco i 1979. Igjen og igjen kaster Sparks seg rundt for å dukke opp på de mest besynderlige av steder: i nyveiv og kunstrock, i noe som likner house, electrodundrene over tyske dansegulv - i et halsbrekkende kappløp med seg selv hvor de tilsynelatende aldri følger moten, men både titt og ofte slumper til å skape den.

Ved årtusenskiftet avlyser brødrene alle sjangre, og marsjerer stadig lengre inn i en underlig og uhørt operarock, med et kor av tusen samplede Russeler over Rons symfoniorkester-på-boks. En musikkjournalist ville kanskje si at det høres ut som Jerry Lee Lewis og Phil Spector som gjengvoldtar liket av Beethoven på en fransk burleskscene med Abba, Tim Burton og Prodigy som heiagjeng. Men det gjør jo ikke det, heldigvis. Det høres ut som Sparks.

Ingen av oss som er her i London lurer på hvor mye Sparks tjener på det avsindige selvmordsforsøket i Islington. Spørsmålet er hvor mye de taper. De har brukt fire måneder på å øve inn drøyt 250 låter - over halvparten er aldri framført live før - som de spiller for alt fra smekkfulle til slunkne saler. Vi som er her vet at dette ikke skjer igjen. Etter hver konsert spiller Sparks ett ekstranummer, en obskur låt eller en b-side - som om 21 plater ikke var nok å øve inn. Vi som er her vet at vi er med på noe unikt og mange av oss har betalt 3.500 kroner for 21 konserter. Vi har fått en Golden Ticket.

Mange av oss krysser kloden, tar ut ferie eller skulker jobben, for å bruke en måned av livene våre på Sparks. Om vi ikke allerede var disipler, frelses vi nå.

- Herregud, Hitler er på tv!

Jørgen Strickert jobber i P3morgen på NRK P3, og hører relativt mye på Sparks.

<B>HITLER PÅ TV? The Sparks\' opptreden på BBC-programmet «Top of the Pops» huskes godt den dag i dag.