Herremannen

Les utdrag fra Klaus Hagerups nye bok «Herremannen».

I

VENNSKAPET

- Innerst inne vil jeg nok alltid være en humorist, sa Magnus Wormdal og sukket.

Han satt på Theatercaféen sammen med sin venn Edmund Estenstad. Ja, han syntes faktisk han kunne kalle Estenstad en venn, selv om de bare hadde truffet hverandre én gang tidligere. Det hadde vært et tilfeldig møte, men vesentlig, tenkte Wormdal. Uhyre vesentlig. Han løftet glasset og nikket til Estenstad, som nikket tilbake. Begge drakk. De var kommet til armagnacen. Wormdal foretrakk armagnac for konjakk. Smaken var skarpere. Tøffere. Konjakken ble for mild. For myk. Den rå smaken av engangsbrent armagnac vekket smakssanser som alderen allerede hadde begynt å sette sitt preg på. Ikke det at han var en gammel mann, men en eldre mann, det var han. Det besynderlige utsagnet om at man var så gammel som man følte seg, ga ham ingen trøst. Han var ubehagelig klar over at han var nøyaktig så gammel som han var. Verken mer eller mindre, og Magnus Wormdal var 65 år. Mer var det ikke å si om den saken.

- Den som en gang er lagt i humorens tvangstrøye, slipper aldri ut, sa han og smilte til Estenstad for å nedtone det smertelige i utsagnet.

Estenstad nikket alvorlig.

Wormdal kjente en iling gjennom ryggraden. Det var ingen tvil om at hans nye venn forsto hva han mente. Han skålte igjen.

- Jeg foretrekker armagnac for konjakk, sa Estenstad og skålte tilbake. - Jeg liker den litt rå smaken.

Wormdal nikket, tok fram to sigarer og ga den ene til Estenstad, som dro den fram og tilbake under nesen. Det var tydelig at dette kunne han.

- Den lukter utmerket, sa han og bet av tuppen.

- Ja, sa Wormdal. - Vil du vite hva den kostet?

Han snappet etter luft for om mulig å sluke i seg ordene igjen.

Estenstad så litt forbauset på ham.

- Gjerne det.

Wormdal kjente svetten begynte å sprenge på under armene.

- Det spiller ingen rolle hva den kostet, sa han likegyldig.

- Men jeg vil virkelig gjerne vite det, sa Estenstad høflig. - Den var nok ikke billig, kan jeg tenke meg.

Wormdal vred seg i stolen for å unngå at skjorta klistret seg fast til jakkefôret.

- Jo, sa han. - Den var usedvanlig billig, faktisk, og dessuten er jeg økonomisk uavhengig.

Begge deler var løgn. De to sigarene, som var av typen Larranaga Magnum, hadde kostet ham kr 1570, og han var totalt økonomisk avhengig av sparebanken NOR, der han hadde et relativt rimelig lån på kr 100 000 og et relativt dyrt lån på kr 50 000. I tillegg lå det et uåpnet brev fra Diners Club på kjøkkenbordet hjemme. Hva det brevet inneholdt, forsøkte han å tenke minst mulig på. Hans inntekter begrenset seg til den ikke altfor imponerende førtidspensjonen han mottok etter et langt yrkesliv i postvesenet. Disse pengene gikk automatisk inn på en konto som velvillige ansatte i sparebanken hadde tillatt ham å overtrekke med kr 25 000. Det gjorde han rett som det var ved hjelp av et godt brukt Visa-kort.

- Jaså, sa Estenstad interessert. - Hvor mye har du betalt for dem, Wormdal?

Etter fire timer på Theatercaféen hadde de allerede begynt å si du, samtidig som de tiltalte hverandre med etternavn.

- Femti kroner stykket, sa Wormdal og gned seg raskt over pannen med håndbaken.

- Du store verden, sa Estenstad, som nettopp hadde fylt munnhulen med den behagelige smaken av stor sigar. - Hvordan kan det ha seg?

- Det kan ha seg sånn, sa Wormdal lavt, og nå kjente han at en våt flekk begynte å spre seg fra midten av ryggen. - Det kan ha seg sånn at jeg får disse sigarene direkte fra importøren. Han er en gammel venn av meg.

Fra min tid i posten, holdt han på å legge til, men lot det være. Han hadde rodd seg langt nok utpå som det var. I stedet sa han:

- Jeg kan godt skaffe deg en kasse.

Hvorfor i alle dager sa han nå det? En kasse av disse sigarene ville jo koste ham kr 7850 hvis det var ti stykker i kassen, og det kunne jo være tjue for alt han visste. Wormdal hadde ingen som helst peiling på sigarer.

- Eller to, la han til.

- To kasser?

Wormdal nikket. Han regnet febrilsk mens svetten rant. To kasser med 20 sigarer i hver ville koste ham kr 31 400. Det var mye penger for å opprettholde en totalt meningsløs løgn.

- Ja, sa han. - Når vil du ha dem?

- Er du sikker på at …

- Hva med fredag? Jeg kan skaffe dem til fredag.

- Tusen takk, men …

- Da sier vi fredag. Har du mulighet til å komme fra på fredag?

Estenstad nikket.

- Det er helt i orden. Det er ingen som holder på meg. Jeg er pensjonist.

Wormdal smilte svakt.

- Ja, vi er noen stykker etter hvert, sa han. - Hvor skal vi treffes?

- Dette er en hyggelig restaurant. Kan vi ikke møtes her til middag?

Wormdal tenkte seg om et øyeblikk. En ny treretters middag med tilhørende vin og armagnac ville koste minimum kr 1500, som ville komme i tillegg til de 31 400 han måtte betale for sigarene.

- Men da er det selvfølgelig jeg som inviterer, sa Estenstad.

Wormdal rakte ham hånden over bordet.

Nå kunne han altså trekke de 1500 fra de 31 400 i stedet for å legge dem til. Det betydde at fredagens avtale bare ville koste ham kr 29 900. Det fikk han leve med. Han hadde glemt å tørke av hånden før han rakte den fram og kjente hvordan litt av svetten smittet over på Estenstads tørre hånd. For ikke å la seg merke med det, lot Wormdal håndtrykket vare ekstra lenge.

- Da får jeg vel si tusen takk, sa han.

* * *

Da han kom hjem til leiligheten sin på Kampen, var klokken halv ett, og han gikk rett til sengs. Wormdals omgang med alkohol var svært varierende. I lange perioder drakk han ingenting, men i godt lag forekom det at det første glasset tok det andre, det andre det tredje og det tredje det fjerde i en nærmest uendelig rekke mens humøret hans svingte mellom jublende eufori og dypt svartsinn. Nå må det sies at det var ikke så ofte Wormdal var i godt lag, men i kveld hadde han vært det. Ja, det var faktisk lenge siden han hadde følt seg i bedre lag enn sammen med sin nye venn Edmund Estenstad. Ordet tvillingsjel hadde dukket opp i tankene hans flere ganger under middagen. Om han hadde nevnt det for Estenstad, husket han ikke. For etter hvert som tiden gikk, hadde han mistet kontrollen over hva han sa, men at han hadde befunnet seg i godt lag, var det ingen tvil om.

Wormdal hadde notert seg at enkelte aviser av og til utfordret kjente mennesker til å framstille en slags trivselskurve der interesserte lesere kunne se hvordan den kjente personen hadde funnet seg til rette i livets forskjellige faser. Wormdal fant dette uhyre interessant. De senere årene hadde han begynt å miste kontrollen over sin egen trivsel. Resultatet var en tiltagende angst for hans egne humørsvingninger, som ofte kom når han minst ventet det. Selv om han ikke kunne kontrollere sine uforutsigbare humørsvingninger med en trivselskurve, kunne en grafisk framstilling av hans generelle trivselsnivå i livets ulike faser kanskje gjøre ham litt mer forberedt på hvilken sinnstilstand framtiden ville bringe. Kanskje det til og med var et system i humørsvingningene. I dette svake håpet hadde Wormdal laget sin egen kurve. Han hadde tatt utgangspunkt i et karaktersystem han husket fra folkeskoletiden hjemme på Solhaug, og hengt et ark med trivselskurven sin opp over sengen. Øverst hadde han skrevet: TRIVSELSKURVE FOR MAGNUS WORMDAL, og på den vannrette linjen nederst på arket hadde han laget kryss for hvert tiende år til og med 60. Derfra hadde han laget et kryss for hvert år, fordi han mente han hadde nådd en alder der hvert enkelt år var en mer vesentlig del av livet enn tidligere. Dette begrunnet han med at han neppe hadde lenger igjen å leve enn en normalt sunn nyfødt katt, og å framstille kattens trivsel i ti-års intervaller ville være meningsløst fordi det i høyden ville bety to kryss på dyrets eventuelle trivselskurve. Øverst på den loddrette linjen hadde han skrevet Særdeles, som altså betydde at et kryss der oppe betydde at han trivdes Særdeles godt. Så fulgte Meget Godt, Godt, Nokså Godt, Lite Godt og Ikke.

For Wormdal, som til daglig ikke gikk rundt og erindret hvordan han hadde trives i barndommen, var drømmene til stor hjelp når han skulle rekonstruere sine første leveår. Det var ikke sjelden at han i nattens mulm og mørke igjen var fem år og stabbet opp den lille bakken til Solhaug gård med et spann som fru Svensrud fylte med nysilt melk fra Litago, Dagros eller Goguri. Smaken av prim og lukten av såpe fra mor og tobakk fra far hørte også med. Rattkjelketurene med nabogutten Olaus Petersdøl skal heller ikke glemmes. Og i Wormdals drømmer gikk det igjen så det suste, i rasende fart gjennom den stygge svingen ved den gule porten til søstrene Johansen, den porten de for enhver pris måtte unngå å kjøre inn i. I drømmene kom det tilbake altsammen; jubelen over å ha klart svingen blandet med tårene over redselen for ikke å klare den. En underlig form for ubekymret dødsangst som gjorde at Wormdal uten å nøle hadde notert at han trivdes Særdeles Godt i perioden 1 til 10 år.

Fra 10 til 20 ble det litt mer komplisert. Det var i denne perioden barndommen forlot ham, og erindringen fra disse årene var mer diffuse. Wormdal hadde en mistanke om at det var en del vesentlige episoder han rett og slett hadde fortrengt. En mann som nærmer seg sytti år, må være passe sexfiksert hvis han fremdeles går omkring og husker sin første våte drøm. Wormdal husket ingenting fra sin første våte drøm, og han aktet heller ikke anstrenge seg det minste for å vekke erindringen til live. Derimot husket han hyggelige ettermiddager sammen med Olaus oppe ved hovedveien. De var begge ivrige bilnummersamlere, og den sitrende gleden over å være den første som oppdaget et spennende bilnummer fra et fjernt fylke, kom han aldri til å glemme. Den kunne dukke opp den dag i dag, plutselig og uventet ved synet av eldre biler, og ga ham bestandig en behagelig følelse av å bli trøstet. Ja, guttedagene med Olaus hadde vært noe for seg selv, men det var selvfølgelig ikke bare idyll. De ble jo eldre, og det hadde vært perioder da vennskapet måtte underordne seg kjønnsdriften. Han skulle aldri glemme postmesterens datter, som foretrakk Olaus for ham. En lang natt i buskene utenfor huset hennes med en halv flaske Brandy Special hørte med til historien. Hvor gammel hadde han vært da? Atten? Nitten? Vanskelig å si, men at trivselskurven hans ikke hadde vært på topp den natten, er i hvert fall sikkert. Men ungdomstiden hadde jo slett ikke bare bestått av nederlag og sjalusi. Suksess og samhold hørte også med. Revyforestillingene på Solgløtt sammen med støttespilleren Olaus var kanskje toppen på den kransekaken. Det var der han hadde utviklet sitt uhyre populære seletriks og var blitt hyllet av det lokale publikum som den humorist han var og nok bestandig kom til å være. På godt og på vondt. Etter å ha nølt litt, og med en følelse av at det var riktig å la tvilen komme tiltalte til gode, noterte han Meget Godt for perioden 10 til 20. Så flyttet han til Oslo, begynte i posten og skaffet seg leiligheten på Kampen.

Når Wormdal så tilbake på livet fra 20 til 60 år, var uttrykket "på det jevne" det første som falt ham inn. Gift ble han aldri, uten at han tok seg i å savne det spesielt. Han utviklet sine egne små egenheter, slik mennesker som bor alene gjerne gjør. Han skaffet seg rutiner, som ga ham en følelse av kontinuitet i hverdagen. Han opptrådte på diverse postrevyer og tok en del strøjobber som julenisse når den høytiden nærmet seg. Slik gikk årene, uten for høye bølger, men også uten frisk bris, hvis han kunne si det sånn.

Etter at han flyttet til Oslo, mistet han kontakten med Olaus, uten at han beklaget det noe særlig. Wormdal regnet som så, at livet stort sett besto av tilfeldigheter. Man velger ikke hvem man vokser opp sammen med, og man velger ikke hvem man forlater, tenkte han, selv om han ikke var helt sikker på siste del av resonnementet. Det hendte at han vurderte å sette i gang en liten privat etterforskning for å oppspore sin gamle venn, men han lot det være. Olaus var jo voksen nå, og sikkert ikke den samme gutten han en gang hadde vært. Wormdal noterte først Godt Minus for hele perioden fra 30 til 60 år, men forandret det til Nokså Godt Pluss etter å ha tenkt seg om.

Så kom sekstiårene, med et kryss for hvert år. Det slo ham at det hadde vært morsomt å kunne notere Godt Minus på et par av dem, men dessverre. I ærlighetens navn måtte han nøye seg med Nokså Godt Pluss på hvert eneste fram til han 64 år gammel gikk av med pensjon.

Det var i dette året humøret hans begynte å svinge. De (få) gangene han drakk, svingte det ekstra kraftig, men selv i edru tilstand gikk det opp og ned. Hadde han notert måned for måned i stedet for år for år, ville trivselskurven svingt som en avslørende løgndetektor, men siden han måtte regne seg fram til et gjennomsnitt, havnet trivselskurven atter på det evindelige Nokså Godt Pluss. Nå var Wormdal 65 år, og den siste tiden hadde humøret hans svingt mer enn noen gang i hans tidligere liv.

Da han møtte Estenstad, sto hans livsfølelse til Ikke på trivselskurven. Det var et halvt år siden han hadde forsøkt å legge humoren bak seg og bestemt seg for å forsvinne fra denne verden. Men Wormdal som alltid satte sin ære i å bære sine nederlag med verdighet, og som bestandig pusset tennene etter å ha kastet opp, ville gjerne gjøre det med stil og på en måte som satte spor etter seg. Inspirert av den japanske maratonløperen Siso Kanakuri, som forsvant under olympiaden i Stockholm 1912, hadde han meldt seg på Oslo Maraton i den hensikt å forsvinne underveis. Ikke som en i mengden med bøyd nakke og slepende skritt, men raskt løpende, rett i ryggen og med nummer på brystet. Problemet var bare at hvis han forsvant under Oslo Maraton, ville det nettopp være som en i mengden. Med slepende skritt også, for den saks skyld. Oslo Maraton var jo ingen olympiade, men en massemønstring av langtløpende mennesker fra hele landet og i alle aldre. Hvis nummer 4631 Wormdal forsvant underveis, ville sannsynligvis ingen legge merke til det, hvis han ikke skaffet seg et vitne. Det gjorde han, men da børsspekulanten, levemannen og supertalentet Martin Bråten rev av akillessenen noen dager før løpet, var Wormdal helt alene. Til han traff Estenstad. Tilfeldig. Rett før start, på vei gjennom tilskuermengden. Etter å ha utvekslet noen erfaringer om bilnumre, som det viste seg at også Estenstad hadde samlet på i sin ungdom, fikk Wormdal uten problemer overtalt sitt nye bekjentskap til å stå på hjørnet av Parkveien og Pilestredet for å gi ham en banan når han passerte. Bananen ville gi ham krefter til å fullføre løpet, hadde han forklart. Sannheten var en helt annen. Wormdal hadde overhodet ikke til hensikt å dukke opp på hjørnet av de to gatene. Han ville forsvinne lenge før han kom så langt. Det kunne ikke Estenstad unngå å legge merke til. Han ville begynne å forhøre seg, og snart kom ryktet om løperen som forsvant, til å nå tabloidpressen, som ganske sikkert ville kaste seg over saken. Wormdal ville bli etterlyst, men aldri funnet, og så ville han bli en legende på samme måte som den japanske maratonløperen Sisi Kanakuri. Men slik gikk det ikke.

Underveis bestemte Wormdal seg for å fullføre løpet likevel. Det var flere grunner til dette. Han hadde lovet Estenstad (som han på det tidspunktet ennå ikke visste navnet på) en middag på Theatercaféen. Wormdal roste seg selv av å være en man kunne stole på. Å la den fremmede (Estenstad) stå der og vifte med bananen til ingen nytte ville være et løftebrudd. Følelsen av å forsvinne med stil ville bli ødelagt av at han faktisk stakk av fra regningen. Dessuten begynte han å bli fristet av tanken på en bedre middag på Theatercaféen i selskap med en mann som delte hans gamle interesse for bilnumre, og som, i likhet med ham selv, husket flere av dem utenat den dag i dag. At han ikke hadde oppfattet hva mannen het fordi startskuddet hadde gått i samme øyeblikk som han hadde presentert seg, var også et moment. Hvis han forsvant under løpet, ville han aldri få vite det, og Wormdal måtte innrømme at hans nysgjerrighet var vakt. Alt dette, og kanskje også andre grunner han ikke var seg bevisst, fikk ham til å gjennomføre løpet. Han rev til seg bananen den ennå navnløse (Estenstad) ga ham på hjørnet av Parkveien og Pilestredet, nikket kort og fortsatte å løpe til han kom i mål 4 timer og ti minutter senere. Wormdals resultat ble aldri notert, fordi han ikke kom til mål før etter at maksimumstiden var utløpt, men til mål kom han, og da han kom dit, ble han tatt imot av Estenstad, som for egen regning hadde kjøpt enda en banan til ham. Den ga han til Wormdal samtidig som han presenterte seg som Edmund Estenstad. Etter at Wormdal hadde styrket seg på bananen, avtalte de to herrene å møtes neste dag klokken seks på Theatercaféen.

* * *

Med verkende ledd holdt Wormdal sin avtale, og så fulgte en lang kveld da hans humør for alvor begynte å svinge etter at han hadde lovet bort sigarer for kr 31 400. Etter et par glass armagnac hadde det økonomiske problemet fortonet seg mye mindre. 31 400 kroner var tross alt ikke all verden. Han kom ikke til å havne i fengsel, og ikke kom han til å sulte i hjel, heller. Han kom til å stå opp om morgenen og spise sin frokost. Et egg eller to skulle det nok også bli en råd med. Han kom til å ha klær på kroppen om dagen og en seng å sove i om natten. Så hva var det han satt her og sturet over? Han hadde det jo hyggelig, for pokker. Sammen med sin nye venn. Han kviknet til og merket til sin tilfredshet at tungebåndene var begynt å løsne:

- Hadde du B 42348, Estenstad? Opel Kadett? Husker du ikke? Nei, nei, det er jo en stund siden, men likevel. En armagnac til? Ja, den var god, men hvorfor ikke en annen årgang. Har dere 1957, kelner? Nei, nei, da prøver vi 1959. Og så regningen, takk. I all sin bredde. Tar dere Diners og Visa? Begge deler? Da tar jeg det tørre på Visa-kortet og det våte på Diners. Så fornærmer vi ingen av kortselskapene, hadde jeg nær sagt. Ja, spøke bør man, ellers dør man, som jeg pleier å si.

Da han hadde sagt adjø til Estenstad og satt seg i drosjen, ség tungsinnet på ham. Igjen var han blitt overmannet av sin egen humor. Han sa godnatt til drosjesjåføren, sovnet i baksetet og ble vekket da bilen stanset utenfor leiegården på Kampen et par minutter senere. Han betalte kontant og fant veien opp til leiligheten og inn til soverommet.

* * *