Herrens hevner

Ingvar Ambjørnsen har skrevet Dagbladets påskekrim. Les utdrag fra novella.

Jeg reiste til København for å kjøpe en brukt postkasse. Jeg satt i baren på Danmarksfergen og drakk kaffe, og jeg tenkte: Har noen gjort dette før meg? Har noen dratt til København for å kjøpe en brukt postkasse?

Neppe.

Det kan vel være at en og annen er kommet tilbake til Norge med en bulket postkasse etter et fuktig besøk i Kongens by, skjønt det er vel tvilsomt, det også. Men å reise ned ene og alene med en brukt postkasse i tankene... Det virket svært sannsynlig at jeg var den første i verdenshistorien som la ut på en slik ekspedisjon.

Nåja. Jeg tenkte jo ikke bare på denne bulkede postkassen. Jeg tenkte for eksempel: Jeg er en mann i det rettferdiges tjeneste. Gud selv har hvisket meg et ord i øret. Og så tenkte jeg på ansiktet til Lars Anonsen. Manet det frem i erindringen. De dype vikene. Den rette nesen. Den nesten manglende haken, som sa sitt om en svak karakter. Og blikket! Det blå, litt troskyldige blikket hans.

Jeg så mitt eget speilbilde i den våte ruten. Jeg så en mann nesten helt uten hår. En mann med to år igjen til pensjonsalderen.

Jeg sa lavt til mitt eget speilbilde: Skål, Erling Lien! For deg selv, og hun du aldri fikk!

Så ble jeg sittende og tenke på henne.

Å nei, det var ingen romanse. Det lå ikke an til slikt. Hun var nesten to tiår yngre enn meg, dessuten var jeg gift på den tiden. Jeg vil ikke si lykkelig gift men gift. Det var en avstandsforelskelse. Jeg er en forsiktig mann, eller rettere sagt, jeg var. Jeg hadde ingen problemer med å nøye meg med så lite. Da hun etter en tid fikk seg en kjæreste, var jeg glad på hennes vegne. Det gjorde meg godt å se at det gikk henne godt. Jeg vet ikke. Det lå kanskje en slags farsfølelse innebygget i det hele også. Mine seksuelle fantasier til tross, får jeg vel legge til. Jeg skal ikke gjøre meg bedre enn jeg er.

Jeg bodde nordpå dengang. I en liten by. Nå bor jeg i en liten by langt sør i landet. Dette er nødvendig geografi. Norge er et langstrakt land. Det ligger mange mil, og nesten ti år mellom der og dengang, og her og nå.

Lene het hun. Etternavnet kan jo være det samme. Hun var rundt tredve; mørk og vakker. Hun arbeidet i posten, jeg selv i banken. I denne vesle byen var både post og bank plassert inne i et kjøpesenter, det var en praktisk og grei ordning for alle. Og da verken post eller bank hadde egen kantine, ble det etterhvert slik at de fleste av oss spiste lunch på senterets kafeteria.

Vi ble på nikk med hverandre.

Så skjedde det, at postkontoret ble ranet. Det var et svært brutalt ran. Det ble skutt med hagle inne i lokalet, skreket og truet, og alt som hører med. Selv hadde jeg fri den dagen. Men jeg fikk jo med meg alle detaljer i avisen, for ikke å snakke om da jeg kom på jobb neste mandag. Vi i banken visste jo at det bare var en tilfeldighet at det var våre kollegaer i posten som hadde fått smellen, og ikke oss. Jeg husker at vi samlet inn til en blomsterkvast til dem som hadde vært på vakt den dagen ranet fant sted. En av dem var Lene.

Tiden leger alle sår, heter det så pent. Det er ikke sant. For det var først et par uker senere at Lene tok fatt på veien mot undergangen. I den første tiden møtte hun på jobb som vanlig. Så ble hun borte for godt. Hun ble en nervebunt, en skygge av seg selv.

En måneds tid etter ranet ble gjerningsmennene tatt. De fikk fire og et halvt år, og sonet tre.

Lene fikk livsvarig.

Les hele påskekrimmen i Magasinet på påskeaften.

Ingvar Ambjørnsen (43) vokste opp i Larvik. Debuterte i 1981 med romanen «23-salen». Bosatt i Hamburg. Gift med Gabriele Haefs, som er oversetter. Kjente bøker er «Hvite niggere» fra 1986, og bøkene om «Pelle og Proffen», som utkom fra 1987. Tre av bøkene er det laget film av. Best kjent er nok bøkene om Elling og Kjell Bjarne, med «Utsikt til paradiset» (1993), «Fugledansen» (1995), «Brødre i blodet» (1996) og «Elsk meg i morgen», som kom i fjor.