Med fare for å framstå som sur, bitter og grinete taper av Humorprisen, har jeg følgende på hjertet: Jeg dro hjem fra fredagens humorprisutdeling fem minutter etter at den var ferdig. Ikke fordi podcasten vår ikke vant eller fordi jeg var full og sur. Nei, jeg måtte dra hjem fordi jeg var kvinne og komiker. Etter en forrykende forestilling ledet av Else Kåss Furuseth, der både Live Nelvik, sjefene i NRK og TV2; Christina Rezk Resar og Alice Sommer, Henriette Steenstrup og meg selv hadde vært på scenen, var det tydeligvis nok kvinne representert for humornorge. Ja, så klart var det kvinner nominert, jeg nevner i fleng: Randi Liodden, Tre elefanter i rommet, Tusvik&Tønne og Amanda Erlandsen. De andre 26 nominerte var menn.

Forøvrig var det seks kvinner i juryen av 16. Dette er helt sikkert vanlig i alle bransjer, bortsett fra influencerbransjen, men selv på Vixen awards som ble arrangert kvelden før på akkurat samme sted, klarte de å dele ut en pris til det motsatte kjønn.

Jeg hater å være megge og klikke på at kvinner ikke blir sett og hørt. Jeg hater å være hun sinte som roper høyest og sier: HVA FAEN SKJEDDE NÅ, GUTTA? Men noen må si i fra. Og det er vi feminister som har påført oss den tunge oppgaven å være surmaga. Koste hva det koste vil. Under denne saken vil det uansett være en haug med hvite menn som pusher tredagerskjegg som sitter og skriver surt hvordan jeg snart bør holde munn og la andre med mer vett slippe til i offentligheten. Det er jeg vant til. Men at min egen bransje, i det «herrens» år 2019 må få høre at dette ikke går an? Det er for meg helt absurd å måtte ty til kronikk for å gjøre. Og nedrig ikke minst. Jeg er piss lei av å skrive kronikk om kvinnekamp, men det tar jo aldri slutt.