Herskap og tjenere

Topp underholdning om offervilje og dekadanse, kjærlighet, mord og mysterier.

BOK: Den 99 år gamle Grace blir oppsøkt av unge Ursula, som skal lage en film om en skandale fra 1930-åra. En berømt poet skjøt seg, i et drama som involverte herskapshuset Rivertons to døtre. Grace var tjenestepike på Riverton, og Ursula vil gjerne høre hennes versjon. Gamle Grace begynner å erindre i kapittelvise glimt. Det viser seg at skandalen rommer en grusom hemmelighet, som Grace vil holde skjult.

Kunsten å tjene

«Tilbake til Riverton» er ei bok som hele tida gir assosiasjoner til andre bøker, filmer og tv-serier. Innfallsvinkelen er Titanic-aktig, med den gamle som erindrer. Et grunntema er «Herskap og Tjenere»: Kunsten å utøve tjenerskap med en grunnleggende tjenerlojalitet som i dag er så vanskelig å forstå. Tjenere som skulle være usynlige for herskapet, som visste alt, sladret seg imellom, men som aldri brakte det utenfor huset.

Butleren og kokka

Morton innfører de helt opplagte typene. Vi møter den lojale butleren og den gode matglade kokka, begge ugifte fordi det å tjene jo var et kall som krevde den totale offervilje. Og altså unge Grace som begynte som tjenestepike som 14-åring, sendt dit av moren som også jobbet i huset Riverton, men som måtte slutte fordi hun var gravid. Akkurat hvem faren til Grace er, blir en litt for opplagt hemmelighet som tværes irriterende langt ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Boka spenner fra 1914 og framover. Med en hovedvekt på tida rundt første verdenskrig. Krigen som var et farvel til den gamle verden. De mange ødelagte unge menn som kom hjem fra skyttergravene. Og en gryende klasseoppvåkning som gjør at tjenerne på Riverton ikke lenger finner seg i å leve kun for andre.

Skrantende adel

Like typeopplagt som tjenerstaben er herskapet; Det økonomisk skrantende gamle Riverton, der heltesønnen dør i krigen, og den mer udugelige sønnen skakkjører økonomien. Og der husets vakre datter gifter seg med en styrtrik oppkomlingsamerikaner. Den fattige adelen får penger, oppkomlingen tittel.

Boka er bygget opp gjennom kapittelvis veksling mellom nåtid og fortid. Halve boka handler om gamle Grace som er gammel og skal dø, og som flykter gjennom erindringen. Vekslingen er nok også ment å skape en realisme i teksten, men som så ofte i slike bøker, virker det mot sin hensikt. Det er helt urealistisk at gamle Grace skal huske enhver replikk. Teknikken glir litt ut, og Grace blir etter hvert fortellermessig allestedsværende. Nå er også fortidsfortellingen såpass oppslukende og underholdende, at den mer dvelende nåtidsfortellingen mer fungerer som litt forstyrrende fyllstoff.

Brideshead

Debutanten Morton gjør ikke noe forsøk på å skule sine mange inspirasjonskilder. Tvert om ramser hun opp dem alle i etterordet. Blant annet F. Scott Fitzgerald og Daphne du Maurier. Og selvsagt Evelyn Waugh, som, med «Brideshead revisited» er en helt åpenbar inspirasjon. Nå tilhører Morton på langt nær samme klasse som Waugh.

«Tilbake til Riverton» er av den type bøker som ikke krever noe av deg, men som innfrir alle dine leserforventninger. Den er tidvis svært oppslukende, og har en overraskende vri mot slutten.