Herskere i blod

Med sine rabiate 28 minutter forandret Slayers album «Reign in Blood» en kollektiv metalverden for all ettertid da den fødtes en kald høstdag i 1986. I kveld spiller de i Oslo Spektrum.

Med tekster om massemordere, en nazidoktor, helvete og fortapelse, samt en mengde banebrytende riff, halsbrekkende instrumentering og et plateomslag som fremdeles får det til å gå kaldt nedover ryggen på en, skapte Slayer en ryggsøyle i ekstremmetaluniverset som fremdeles står like rak. «Reign in Blood» blir blant mange regnet som det ultimate thrash-albumet.

Selv om man tar samtidige klassikere som Metallicas «Master of Puppets» med i beregningen. Metal Hammer kåret for ei tid tilbake platen til den beste metalplata de siste 20 åra. Slipknots Jim Root kaller den «definisjonen av thrash». Rolling Stone-assosierte Greg Kot mener at Slayer uavhengig av sjanger er et av de beste amerikanske bandene de siste 25 åra; «det de gjør med gitar, bass og trommer mangler sidestykke i moderne musikk».

California 1986; Hollywoods hovedsete for datidas rockemote, Sunset Strip, avfødte det ene etter det andre puddelbandet med høye manker og hullete jeans. Senatorfrue Tipper Gore sto på barrikadene for å sensurere rock og metal. En musikkform hun mente fordervet de unge og kunne lede dem i religiøs fortapelse og narkohelvete. Med andre ord; det kulturelle klimaet var mer enn egnet for provokasjon.

Den amerikanske thrash-scenen med hovedsete i San Francisco nådde sitt kreative høydepunkt det året. Band som Megadeth, Metallica og Slayer ga alle ut noen av sine viktigste plater. Men der de fleste bandene gjorde ting på «gamlemåten», gikk Slayer utenfor konvensjonene. Bandet som på forgjengeren «Hell Awaits» sverget til komplekse arrangementer med elementer fra britiske metalpionerer som Judas Priest og Iron Maiden, hadde tatt noen grep siden forrige gang de besøkte studio.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeff Hanneman som må regnes som hovedarkitekten bak «Reign in Blood» var en lidenskapelig punk/hardcore-fanatiker, noe som til da hadde hatt liten betydning for det kreative, men ble nå en viktig bestanddel. Nyvinningene var skåret til beinet arrangementsmessig og tempoet kraftig oppjustert. Samtidig som Hanneman skrev sine skarpeste låter, fulgte en mann ved navn Rick Rubin kvartettens aktiviteter med falkeblikk. Den da 23 år gamle Rubin hadde allerede slått seg opp som produsent for flere kommende hiphopstjerner, deriblant Run DMC og Ll Cool J. Men han hadde også en forkjærlighet for det kompromissløse uttrykket Slayer representerte. Etter å ha møtt Rubin, gikk bandet kjapt med på å sette kontrakten med Metal Blade til side til fordel for Rubins Def Jam-etikett. Etter kort tid befant kvartetten seg i et studio sammen med han og tekniker Andy Wallace, som seinere skulle produsere Jeff Buckleys «Grace», mikse Nirvanas «Nevermind». Rubins metode var allerede da høyst tilstedeværende. Han var ingen musiker og hadde minimalt med teknisk innsikt. Da som nå var han mer til stede i «ånd». Hans hang til det enkle og direkte uttrykket var overordnet og han var på konstant utkikk etter den perfekte tagningen. Der Slayers tidligere plater formelig badet i klang, satte Rubin nærmest ned forbud mot alt som smakte av effekter og pynteredskaper. Det du hørte var det som ble spilt. Resultatet var et tørt og hardkokt album som umiddelbart hogger tak i lytteren.

Kontroversene lot ikke vente på seg. Columbia som var Def Jams distributør på den tida nektet å gi ut platen. Selskapets jødiske sjef Al Teller likte dårlig den lite subtile frasen «Auschwitz the meaning of pain/The way that I want you to die» fra åpningslåten «Angel of Death». Sangen omhandlet den beryktede nazidoktoren Josef Mengeles bedrifter i Auschwitz. Jeff Hannemans fascinasjon for krig og massemordere lå tykt over hele linjen og «Angel of Death» var den som skrek høyest. Plateselskapets tålmodighet med metal var allerede hardt prøvet i kjølvannet av rettssakene mot Ozzy Osbourne og Judas Priest, hvor bandene ble møtt med anklager om å ha påvirket noen unge gutter til å begå selvmord. «Reign in Blood» kom til slutt ut 7. Oktober 1986 med Geffen som distributør. Geffen-sjef, David Geffen, var også jødisk, men konkurransen mot erkerivalen Teller veide tyngre enn kontroversene.

Plateomslaget som hadde klare referanser til middelalderkunstneren Hieronymus Bosch ble malt av Larry Carol, en person som vanligvis laget illustrasjoner for Village Voice og The New York Times. Der andre metalband i stor grad sverget til tegneseriehorror, er Carols collage et bloddryppende inferno hvor en geiteskikkelse blir båret på en trone av fire demoner. Selv om bandet var tilbakeholdne til å begynne med, skapte det dystre bildet den perfekte rammen rundt platas intense musikalske innhold.

Der Metallica også la tyngde og tempo bak sin heavy metal-inspirerte thrash, var det fremdeles klassiske refreng og melodiøse brekk som tok dem til overflaten. I Slayers tilfelle var det disharmoni og nådeløs aggresjon som sto i høysetet.

VELKOMMEN TIL HELVETE: «Reign in Blood» er en av tidenes mest kontroversielle album og fremdeles et oppslagsverk for nye metalband. Her er frontfigur Tom Araya på scenen på Roskildefestivalen i sommer. Foto: SCANPIX
VELKOMMEN TIL HELVETE: «Reign in Blood» er en av tidenes mest kontroversielle album og fremdeles et oppslagsverk for nye metalband. Her er frontfigur Tom Araya på scenen på Roskildefestivalen i sommer. Foto: SCANPIX Vis mer

Mye av melodiføringen var basert rundt det som i musikkteorien kalles tritonus eller «djevelens intervall». En disonnans enkelte religiøse mente påkalte Den onde.

Ikke bare har «Reign in Blood» fungert som et oppslagsverk for nærmest alt som kan krype og gå av tyngre metal band, den har også inspirert alt fra hip hop-artister til Kate Bush. Fra Tom Arayas fryktingytend skrik i åpningslåten «Angel of Death», via Kerry Kings insisterende morderepos «Piece By Piece», til lyden av regn og drønnende trommer i den apokalyptiske avslutningen «Raining Blood», dannet Slayer en helt ny skole både hva instrumentering og låtskriving angikk. Dave Lombardos stilskapende trommearbeid, King og Hannemans karakteristiske solodueller og Arayas forpinte vokal har satt fotavtrykk som fremdeles ikke er visket bort. Når Slayer i kveld står på scenen i Oslo Spektrum, kan du regne med at bandets bloddryppende monolitt er godt representert i låtutvalget.

Torgrim Øyre er musikkanmelder i Dagbladet.

Herskere i blod