Hersketeknikker i kvinneidretten

Unge jenter hoppet på ski lenge før Torbjørn Yggeseth ble født, skriver Gerd von der Lippe.

ANETTE SAGEN

er verdens beste kvinnelige juniorhopper. Men bare uoffisielt. FIS (det internasjonale skiforbundet) må markere at kvinnene ikke er sluppet inn i varmen. Deres dommere dømte bare gutta og idrettens seiersritualer ble sløyfet; ingen nasjonalsang eller medalje.

Norge, Sverige, Østerrike, Tyrskland, Sveits, USA og Japan skal ha kvinnelige hoppere som kan delta i skiflyging i Vikersund i år. Ingen kvinner får imidlertid konkurrere her. «Hvis vi vil ødelegge for jentene, så lar vi dem hoppe» (Torbjørn Yggeseth, leder av FIS hoppkomite til VG, 09.02.) Underforstått, middelaldrende menn vet hva som er best for unge idrettskvinner. Det kan forstås som en 100 år gammel hersketeknikk i idretten. Fokus er her på hvilke argumenter Yggeseth har brukt for å holde kvinnene utenfor det gode selskap. Jeg knytter disse til tidligere hersketeknikker og tøffe kvinnelige utøvere i norsk idrettshistorie.

UNGE JENTER

har hoppet på ski lenge før Yggeseth ble født. Morgenbladet kunne melde at ei ung jente deltok i hopprennet i Nordbybakken i 1863:

«En pige med sit skaut og sit uldtørklede arbeider sig paa ski raskt op til bakkens øverste pynt...og nedover bar det i lynende fart, ned til hoppet nederst i bakken og over dette, og let og sikkert stod hun der, hvor saa mangen spræk gut før havde tabt ballancen.» Det er mye som tyder på at ettersom idretten ble sportliggjort, organisert i klubber, kretser, nasjonale og internasjonale organisasjoner, støttet mange lokale idrettslag kvinner i såkalte «ukvinnelige idretter» i motsetning til de nasjonale og internasjonale lederne. Det var også tilfelle med to kvinnelige skihoppere på 1930-tallet.

Johanne Kolstad fra Nordre Land skal ha hoppet 46.5 m i samme bakke som Birger Ruud hadde rekorden på 76.5 m. Hun og lagvenninna, Hilde Braskerud, hoppet i Sverige i 1931 og i Svolvær, Melbu, Narvik, Harstad, Tromsø og i Finland i 1932. SportsManden meldte at begge også skulle hoppe i Tyskland samme år. Siden Norges Skiforbund ikke ønsket å ha kvinnelige utøvere verken i langrenn eller i hopp den gang, reiste Johanne til USA for å hoppe. Hun fikk aldri lov til å konkurrere i Holmenkollen.

Etter 1945 stod striden i Norges Skiforbund om langrenn for kvinner. Hvordan ønsket middelaldrende menn at kvinner skulle iscenesette seg da? Langrenn ble tolket som maskulint. Hopprenn var ikke på dagsorden. Derfor ble langrenn med stilbedømmelse foreslått i 1947. Begrunnelsen var bl.a. dette:

«Idretten skal også være pen å se på ... I et renn hvor bare minutter og sekunder teller, lar mange seg friste til f.eks. å beinfly eller i alle fall til å fly så fort at de ikke greier å holde stilen. Vet en derimot at det bak hvilket som helst tre kan stå en dommer, hindres en i slike fristelser, og en går ikke fortere enn at en hele tiden holder balansen og har herredømme over ski og staver...» Stil skulle telle like mye som tid. Fire mannlige dommere skulle ligge gjemt bak trærne for å sjekke at kvinnene gikk sømmelig. Kvinnene i Oslo Skikrets deltok i disse konkurransene en sesong for å være snille. Året etter var det slutt, fordi kvinnene saboterte. Ledernes tolkning av kvinnelighet i idrett ble oppfattet som «tåpelig» av utøverne selv.

I DAGSNYTT ATTEN

i P2 10.02. sa Yggeseth at motstand mot kvinnelige hoppere i Vikersund dreide seg om tekniske spørsmål og ikke om kjønn. Han legger skylden på Norges Skiforbund. Det er de som er for treige. De kontaktet FIS-rådet etter deres møte 16.11.03. Da var det for seint. Samme argument brukte ledelsen i gutteklubben, Tjalve, for å holde kvinnene utenfor den populære Holmenkollstafetten i et brev til undertegnende i 1973. Ingrid Ellingsen og jeg løp ulovlig i 1972:

«... vi vil påpeke den etter vår oppfatning uheldige argumentasjon som er benyttet i Holmenkollstafetten, nemlig: 'Nei til kvinnediskriminering i idretten': Man bør kunne forstå og akseptere arrangementsmessige og tekniske problemer som arrangørargument som Holmenkollstafetten er basert på frivillig og gratis innsats av Tjalves medlemmer...»

I en radiodebatt i NRK Nordland 10.02. stresset Yggeseth FISs ansvar. Når trenere og utøvere tok feil, var det ansvarlig å si stopp, selv om det er upopulært. Akkurat samme argument ble brukt av Tjalveledelsen i 1973 for å holde kvinnene utenfor stafetten: «Selv om vi forstår at deres forslag (om å løpe) er blitt møtt med stor velvilje blant studenter ved Norges Idrettshøgskole, kan vi selvsagt ikke legge avgjørende vekt på denne 'stemningsbølge' da det tross alt er vår ansvarlige oppgave å se på arrangementets forventede størrelse om noen år.»

I ovennevnte radiodebatt sa Yggeseth at en måtte vente og se på utviklingen. Det samme sa daværende ledelse i Norges Fotballforbund før kvinnefotball ble godkjent i 1976: «Over hele Europa har damefotball fått en eksplosjonsartet utvikling, den er akseptert av de nasjonale forbund og damelagene har sine serieordninger og kampsystemet administreres etter samme mønster som den mannlige fotballen og av de samme organisasjonsledd... Men Norges Fotballforbund som i en årrekke har nøyd seg med å sitte på gjerdet og følge utviklingen i stedet for å gå aktivt inn for å få kvinnene med...» (Isdal i Dagbladet, 30.08.75.)

YGGESETH, I LIKHET

med enkelte andre idrettsledere og politikere, unngår ord som likestilling eller kvinnekamp når de holder kvinner utenfor idrettskonkurranser eller populære verv. Slik jeg tolker det kan kjønn her forstås som et doxa: noe som er for tett innpå oss, eller det som vi er totalt levd inn i, slik at det unnslipper vår refleksjon, fordi det virker så naturlig (Forenklet etter Pierre Bourdieu). Programlederen i Dagsnytt Atten i P2, 10.02. presset Yggeseth på spørsmål om likestilling. Tilslutt uttalte han at hans forståelse av likestilling var at Anette Sagen og de andre skulle delta i samme klasse som gutta. Her er FIS-mannen totalt i utakt med resten av idrettsverdenen. Det er og blir to klasser i nesten all toppidrett.

Og det har med biologi å gjøre. Selv om kvinner flest har en biologisk fordel i skihopp fordi de er lette, kan gutta med nåværende teknikker eksplodere kraftigere ut fra hoppkanten. Derfor vil de fremdeles kunne hoppe lengre. Men jentene er tett på og puster dem i ryggen. Dessuten viser skiflyging at jenter er like tøffe som gutta. Kanskje det er et underliggende problem for enkelte motstandere av kvinnelige hoppere i Vikersund?

Det handler til sist om makt. Yggeseth & co har lagt en plan, som skal følges. Først VM, deretter OL og til sist Vikersund. Det kan ta mange år det, Yggeseth. Kvinner i Vikersund hadde vært en fantastisk propaganda for kvinneskihopp, hopp generelt og for oss TV-seere, radiolyttere og avislesere.