Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hertugen ved de hundre

«Duke Ellingtons kunst, som Picassos, lærer oss at abstraksjon bare er én måte, ikke selve måten, å oppnå et samtidsrelevant uttrykk på. Duke var mer opptatt av at du skulle like musikken hans enn av at du skulle forstå den.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Suksess og skandale

Slik skriver trompeteren og komponisten Wynton Marsalis om årets store 100-årsjubilant, pianisten, orkesterlederen, arrangøren og komponisten «Duke» Ellington, i The Observer Review (31.1.99). Artikkelen er bare en av mange medielysbunter som i disse dager rettes mot ikke bare jazzens, men etter manges mening en av århundrets største komponister overhodet, og flere vil det bli etter hvert som 100-årsjubileet markeres av plateselskaper, TV-stasjoner, jazzfestivaler og andre kulturinstitusjoner over hele verden.

Bok

Marsalis selv, ivrig talsmann og kyndig tolker av Ellingtons musikk gjennom mange år, skal ut på en vårlig Ellington-turné med sitt Lincoln Center Jazz Orchestra. Det samme Lincoln-senteret i New York skal arrangere en rekke konserter, forelesninger og konkurranser, og vil dessuten utgi boka «Jump for Joy», 160 sider med essay, foto og intervjuer med musikere og andre kunstnere som skuespilleren Sidney Poitier og poeten Maya Angelou. I april utgir plateselskapet BMG 24-CD-boksen «The Duke Ellington Centennial Edition; The Complete RCA Victor Recordings 1927- 1973» og her hjemme kommer både Molde-festivalen og Oslo Jazzfestival til å markere jubileet. Om fjoråret var Gershwins, blir 99 så desidert Ellingtons.

2000

29. april 1899 kom Edward Kennedy Ellington til verden i en svart middelklassefamilie i Washington D.C., og tok fatt på et liv som skulle ende ca. 2000 komposisjoner, et overveldende antall plater og et ukjent antall konserter seinere, på et sykehus i New York 24. mai 1974. Faren var butler og hadde kunstnerambisjoner for sønnen, som fikk pianoundervisning fra han var sju, og også viste interesse og talent for maling. En idrettskarriere var også en mulighet for den etter hvert atletiske gutten, men musikken vant.

Ikke for ingenting kom hans selvbiografi fra 1973 til å få tittelen «Music Is My Mistress» - «Musikken er min elskerinne», og det er formodentlig tale om en elskerinne som kunne si seg mer enn tilfreds med elskerens aktivitetsnivå, selv om seinere bøker hevder at hun ikke på noen måte var hans eneste.

Den unge Ellingtons første spillejobb var som smektende akkompagnatør for en omreisende tryllekunstner og spåmann. Allerede i 1918 ledet han imidlertid sin egen kvintett, og utviklet seg raskt som pianist under innflytelse av tidas store stride-pianister som James P. Johnson og Willie «The Lion» Smith. Etter råd fra blant andre Fats Waller flyttet han til New York i 1923, og fram til 1927 spilte han såkalt «mood music» på klubber og restauranter i verdensbyen sammen med sitt orkester, som i løpet av perioden vokste fra kvintett til tentett.

4. desember det året skjedde så det som skulle bli innledning til det store gjennombruddet for The Duke Ellington Orchestra: Åpningen som residensorkester på den fasjonable nattklubben The Cotton Club i Harlem.

I løpet av de neste fire årene skulle dette engasjementet, som falt sammen med gjennombruddet for radiooverføringer av konserter, gjøre «the Ellington sound» verdensberømt og lede til turneer, plateutgivelser og filming i Hollywood.

Ånd

Når Wynton Marsalis skal forklare hvorfor Duke Ellingtons bidrag til jazzen antakelig er større enn selv Louis Armstrongs, Charlie Parkers og Miles Davis', peker han både på produksjonens enorme omfang, Ellingtons enestående evne til å skreddersy det store orkestrets individuelle kvaliteter til unike klanglige og fraseringsmessige drakter, hans kunstneriske usnobbethet og totalmusikalske formsikkerhet. Og ikke minst fokuserer han på det åndelige innholdet han finner i Ellingtons musikk:

«Det grunnleggende hensynet i Ellingtons musikk er å gi den menneskelige ånd et løft. Den er en musikk som feirer uttrykksfrihet og valgfrihet,» fastslår Marsalis, og fortsetter: «Den vil at vi skal elske å være oss selv og slå oss løs i livets majestetiske storhet.»

Alt menneskelig

Mye kommer til å bli skrevet og analysert om Duke Ellington i år. Om «Black and Tan Fantasy» og «Mood Indigo», om «Sophisticated Lady» og «Caravan», om kirkekonsertene og samarbeidet med Alice Babs, om de ulike utgavene av orkestret med perlerekka av store solister fra Harry Carney og Johnny Hodges til Clark Terry, om samarbeidene med modernister som John Coltrane, Charles Mingus og Max Roach, om forholdet til Billy Strayhorn, Ellingtons musikalske kammertjener som skrev «Take the «A»-Train» og hvis bidrag til en rekke komposisjoner kreditert Ellington er av ukjent omfang, om damehistorier og tyranntendenser, om Ellington som dandy og mer av en katalysator for andres talent enn noe annet - kort sagt om alt av menneskelig art.

Men midt i det hele står det som ikke kan beskrives: musikken. En stor, lysende og grensesprengende produksjon. Ja, kanskje den viktigste i det 20. århundrets musikk, et århundre han hilste på sin måte: «We love you madly.»

FEIRES: Duke Ellington ville fylt 100 år 29. april.