Heseblesende e-postroman

Den måtte komme, e-postromanen mellom to unge kvinner «på randen».

Det vil si, ikke helt på randen, snarere ironiserer de to journalistene Nossum (1969) og Wikander (1968) over den type litteratur i sin debutbok, som åpner som en slags krim. For de to venninnene Benni og Dina er forsvunnet, og det holdes en begravelse uten lik. En venninne får utskriften av deres e-post fra de siste åra før de forsvant, og boka gjengir denne, som altså skal løse forsvinningsgåten.

Og det er en heseblesende «kvinnesamtale» vi får innblikk i. Dina er resepsjonist på kvinneklinikken Kropp & Sjel, som driver med fødselskurs i blått vann, og her er en mengde spark til kvasiåndelige feministgrupper, orgasmekurs, akademikertåkeprat og «fortvilede» kvinner som Elizabeth Wurtzel og Bridget Jones.

Motorsagmascara

Benni er vokalist og låtskriver i jentebandet Motorsagmascara, og skriver sanger med titler som «Død over generasjon X» og «Puzzy power». Mye av boka sentreres da også rundt et underground rockemiljø på kafeen Rumpa Bar, med en rekke henvisninger til rockelegender og tekster.

Samtidig får vi innblikk i personlige problemer som kjærlighetssorg, abort, gonoré i halsen, fyllenerver, vestkantforeldre som ikke bryr seg, og lesber som tror alle er som dem.

Språklig er de to forfatterne intelligente og oppfinnsomme. De raser i vei med ordspill, kallenavn, «supersoniske» generasjonsord og nyoppfunne uttrykk som F.A.B., («Fuck all bullshit»), eller FÆB, en slags erstatning for kuult, som skal bety alt og ingenting. De har og fått til en rockete rytme i boka som kler tematikken.

Visuelt slit

Samtidig overbeviser den kjattete, flåsete og muntlige tastaturdiareen som e-postlitteratur (boka er et visuelt slit med de mange gjentakende datoer, navn og adresser, alfakrøll og sv. sv. sv.).

Likevel tar det aldri helt av, fandenivoldsk og småmorsomt som det er. Ordspillene og uttrykkene er kjappe, men ufarlige og av og til flaut platte. Og til tross for at «samtalen» mellom de to «FÆBe» kvinnene overbeviser, blir teksten noe langtekkelig, i passasjer trettende, med sine mange gjentakende skjellsord og tabloid forslitte spark i alle retninger. Løsningen på «forsvinningsgåten», som tematisk burde ha samlet boka, blir noe tåkete og lettvint.