Hete dager, valgets kval

Når festivaldagen blir til natt, dukker frikort- forbannelsen opp: «Hva skal jeg velge vekk i kveld?»

KONGSBERG (Dagbladet): Ifølge myten er jazz en «hemmelig» musikk som tvilsomme individer ynder å nyte iført mørke solbriller og duffelcoat på en røykdunkel klubb nattetid. Myten er for lengst avskiltet, og jazzen trygt postert på statsbudsjettet, men likevel: Ved midnatt torsdag var det en sann lise å snuble seg ned kjellertrappa til Eberson/Halle-kvartettens svalende klubbkonsert. Kropp og sjel pep sårt etter en lang, utmattende dagsøkt, men med saksofonist Morten Halle, gitarist Jon Eberson, bassist Aslak Hartberg og trommeslager Pål Thowsen i superb form, falt tingene pent på plass.

TIL TONENE FRA Ebersons «Beauty, bless my eyes» (og med fyr på pipa og en Guinness i handa, jeg gjør meg ikke bedre enn jeg er) tok tankene i vei på egen hånd, men hengte seg snart opp i spørsmålet: «Er du på rett sted til rett tid nå?»

For noen av oss er dette kjent som fenomenet «frikortets forbannelse» , en marginal og snobbete problemstilling, men til de betalende festivalgjesters trøst: Hver gang du ser en med frikort på en konsert, vit at vedkommende martres av vissheten om å ha valgt bort et par- tre andre paralleltløpende konserter. Og selv om Eberson/Halle-kvartetten ga mer enn full valuta for frikortet, gikk tankene uvegerlig over Lågen, til bluesteltet der Reidar Larsen og Roy Rogers holdt på, for ikke å snakke om til trioen Andrew Cyrille, Reggie Workman og Oliver Lake noen kvartaler bortenfor, eller til den japanske støygitaristens Otomi Yosihides utfoldelse i det nedlagte Kongsberg Hjelpefengsel. Burde jeg heller vært der?

MEN DA Morten Halle blåste det siste pustet i «Below the belt», og kjelleren langsomt ble lenset for musikkmette festivalister en time seinere, var det greit. Søvnen kom lett da den omsider fikk sjansen, og det var med lett hjerte jeg hengte frikortet rundt halsen fredag morgen, på en dag med nye konserter jeg visste at jeg ikke ville få med meg.

WAYNE SHORTER var høyt prioritert i går, etter at Bertine Zetlitz hadde lest og sunget med fullt band på festivalens første poesioase. Shorter startet på tenor i det lyriske, nesten sarte hjørnet, og uten at titler ble opplyst, sjanser jeg på stoff fra «Atlantis», etter hvert ispedd fra «1+1». Og uansett: Når Wayne Shorter er i gang på sin helt spesielle måte, tråklende og fraserende med fullkommen tonebeherskelse i løp, kast og vendinger som i det ene øyeblikket virker akademiske, i det neste utenomjordisk kraftfulle og i neste igjen bluesy, er det bare det musikalske der-og-da som teller. I bassist John Pattitucci hadde han en motor som ga nødvendig trøkk og sto godt til Brian Blades delikate, nyanserte trommespill, mens pianisten Danilo Perez suverent forserte Shorter-musikken mange intrikate detaljer, og gjorde sitt til en kvartettfest med høy musikalsk egenvekt og substans i soli så vel som samspill.

DERETTER var det på ny tid for valgets kval. Mer om utfallet i morgen.

LINDRENDE: Morten Halle i aksjon en sein kveldstime