Hete fortellinger fra L.A.

En makeløs plate som fortjener å selge i bøtter og spann.

CD: Det som gjør meksikansk boksing helt enestående, skriver forfatteren James Ellroy i bop/pugilist-essayet «Balls to the Wall», er at bokserne har hjerte . Det samme gjelder definitivt Ry Cooder og hans nye og enestående plate «Chávez Ravine»; en forbanna, men forførende hyllest til en tapt verden.

I 1949 RUSLET fotografen Don Normark i åsene ved Los Angeles på jakt etter et bra sted å knipse utsikten. I stedet snublet han over Cháves Ravine, et værbitt meksikansk nabolag, en brakkeby gjemt bort i Elysian Park - «et fattigmanns Shangri-La».Besnæret tilbrakte han et år i landsbyen blant viltvoksende roser, omstreifende geiter, hus med blikktak og vennlige, men fattige innbyggere som godtok at han fanget deres liv utstyrt med sitt rimelige Coriflex kamera akkompagnert av umiskjennelig plystring - som oftest håpløst, desperat malplasserte låter. Tillit medførte tilgang til motivene, og i ettertid kan vi se Normarks bilder, utgitt i bokform som «Cháves Ravine 1949 - A Los Angeles Story» (1999), som en besjelet forløper for hva den svenske mesterfotografen Anders Petersen oppnådde med sine klassiske fotografier fra Café Lemitz i Hamburg en del år seinere. Normarks fotografier er utgangspunktet for Ry Cooders seineste multimusikerprosjekt, «Chávez Ravine». Fotografen oppsøkte Cooder og sa han trengte musikk til en dokumentarfilm. Cooder kjente til historien og derfra ballet det på seg. «Bildene framkaller mysteriet, skjønnheten og nærheten ved et sted ingen utenforstående har visst om.» Cooder begynte arbeidet med å hente inn musikere og musikk og denne gang er conjunto, corrido og jazz ingredienser i den cooderske miks i tillegg til blues, rock og folk.

RYLAND PETER COODER begynte sin musikalske reise med og hos så vidt forskjellige musikere som Taj Mahal og Captain Beefheart, han har prøvd seg på klassisk gitar, gospel og jobbet mye med soundtrack. Det siste tiåret har han lagt inn Mali, Hawaii, India og Cuba som avgjørende stoppesteder på en oppdagelsesreise utført med seriøse etnomusikologiske eventyrbriller. Det er ikke den musealt eksperimenterende Dixieland-Cooder fra cd-en «Jazz» vi møter her, men den Cooder som i sin tid febrilt prøvde å tilegne seg teknikken til Bahamas-mesteren i idiosynkratisk gitar, Joseph Spence. Det er en beveget og bevegende Cooder; Angeleno fra Santa Monica, sønn av hvite liberale folkies. Med tida har han fattet spesiell interesse for musikken fra East L.A., en drømmeaktig, nesten eterisk lyd som har lokket ham til å for første gang ta avspark i hjembyens chicanomusikk.

DA POETEN Octavio Paz skulle beskrive det han kalte Los Angeles\' meksikanisme skrev han at «den utvider seg og trekker seg sammen, den sover eller drømmer, den flyter - aldri helt her, aldri helt borte». Det er denne meksikanismen Cooder har tonesatt, og Los Angeles er en by som alltid har hatt en komplisert og anstrengt forhold til sin meksikanskhet. De første generasjonene hvite innbyggere prøvde å utrydde byens rådende meksikanske preg eller omforme den i sitt eget bilde fordi den meksikansk kulturen etter deres mening ikke fortjente verken å anerkjennes eller bevares. Og akkurat slik gikk det med La Loma, Bishop og Palo Verde, de tre nabolagene som utgjorde Cháves Ravine, noen generasjoner og få holdningsendringer seinere.Mot slutten av femtitallet ble nemlig området, som opprinnelig inngikk i et stort offentlig prosjekt hvor målet var å eliminere slum i L.A., solgt til Brooklyn Dodgers som flyttet fra New York til englenes by. Befolkningen i ravinen ble tvangsflyttet.

RY COODER HAR alltid vært hekta på L.A.s historie, og dette er ei plate som handler om nettopp historie og det å fortelle historier. Og historier får vi, både om fiktive og virkelige personer, om profittbegjær og framskritt, om de store mot de små, om maktsjuke politikere og høyreekstreme kommunistjegere. Men også om hippe kiser, radioens magi, samhold og kjærlighet, om stil og integritet, om poesien i en perfekt omelett, om den landlige følelsen i urbane omgivelser, om liv levd i vibrerende og utsatt tilstedeværelse, om danserestauranter, groovy band og jenter med barberblad gjemt i bikubesveisen. Og ikke minst om budbringere fra verdensrommet med profetiske og kjipe nyheter framført på et interkosmisk språk og til slutt, den viktigste historien, nemlig om den sakrale stillheten som senker seg der fortauet tar slutt og den mytiske iskrembilen forsvinner ut av syne. I tillegg til de vanlige mistenkte i husbandet sitt, Jim Keltner, Mike Eliszondo og Joachim Cooder, samt gullstrupene Juliette og Carla Commagere, står de meksamerikanske legendene tett på denne plata. Like tett som pachucoene nok skulle ønske de hadde gjort en junikveld i 1943 da 300 marinegaster ankom i 100 drosjer til et regelrett masseslagsmål på Broadway.

HER SKILDRES DENNE dramatiske hendelsen i høydarlåta «Onda Callereja» , skrevet av David Hidalgo fra Los Lobos og selveste Willie Garcia, også kjent som Little Willie G fra The Midnighters, latinorockerne med klassikere som «Whittier Boulevard», «Love Makes Me Do Foolish Things», «It\'ll Never Be Over For Me» og «Sad Girl» på rullebladet.Men overfallet er også skildret på mesterlig vis i romanen «The Zoot-Suit Murders» av Thomas Sanchez og i maleriet «Kill the Pachuco Bastard» av den unge Chicano-maleren Vincent Valdez. Forfatteren James Ellroy åpner selvfølgelig ormebolet «L.A. Confidential» med sin tolkning av dette slagsmålet. Andre tunge navn som bidrar er den avdøde Chicano-høvdingen Lalo Guerrero (sjekk for øvrig også ut den heidundrende barneplata «Papa\'s Dream» som han gjorde sammen med Los Lobos), boogiemaestro Don Tosti (RIP) (digg hans Pachuco Boogie) og verdens smaleste trekkspiller, Den Tynne, Flaco Jimenez. Topp det hele med en dose Ersi Arvizu med fartstid i El Chicano («Viva Tirado», «Sabor A Mi») og The Sisters - hvor for øvrig Arthur Lee og John Echols trådde sine backingsko før de gjennom en velsignet dose alkymi ble til gruppa Love - også kjent som bandet som laget en av tidenes beste 60-tallsplater, «Forever Changes».

ANDRE LÅTER SOM bør framheves er en vanvittig fengende versjon av «Chinito» , låta som Don Don Tosti gjorde på slutten av førtitallet, den skumringstimeaktige «El UFO Cayo» , den gryntende «It\'s Just Work For Me» og den nesten William Burroughske klipp&lim-låta «Don\'t Call Me Red» hvor Jack Webb fra den erkeklassiske snuteserien «Dragnet» sammen med Raymond «Ironside» Burr bidrar med vokale innslag på en noe uvanlig måte. En må ha et hjerte røsket ut av Erna Solberg hvis man ikke blir påvirket av denne plata. Og apropos Love; varige forandringer er nettopp hva dette tusenårets hittil beste plate kan avstedkomme, nemlig at folk vifter døgnfluene ut av cd-spillerne sine og smekker inn musikk for evigheten - Ry Cooder og hans «Cháves Ravine Social Club».